Fraser Island

Okay, okay! Vi levde fortsatt! Nå måtte vi glemme den nøkkelen, og fokusere på oppgaven foran oss! Klokken var rundt 6, og vi skulle ha en briefing ganske umiddelbart. Vi slengte sekkene våre inn på rommet vårt, og gikk rett til briefingen. For en gangs skyld var vi førstemann!

Når alle hadde kommet fortalte en schvær australier oss hva vi faktisk hadde meldt oss på, og hvordan vi skulle oppføre oss på øya. Til tider ble han avbrutt av en rar, skrullete og morsom homse som også jobbet på stedet. Ellers virket det hele ganske profesjonelt.

Fraser Island er i bunn og grunn bare sand, verdens største sand-øy, faktisk! Likevel har tjukk regnskog klart å kare seg til bakken, slik at sanden ikke vaskes vekk. Sammen med det faktum at dette er et fuktig område, gir dette innsjøer, ørken, strender og jungel på samme sted. Ganske unikt! Fraser Island står på UNESCOs verdensarv-liste, både fordi stedet er så spesielt, og fordi det er så sårbart. Resten får du lese sjæl!

Siden sanden er så finkornet på Fraser, blir strendene rene motorveier. Det er derfor ikke alt for vanskelig å ferdes over de relativt store distansene.

Konseptet vi meldte oss på bestod av å leie firehjulstrekker med utstyr i tre dager sammen med fem andre mennesker. Det var til sammen tre grupper på sju mennesker hver.

Etter å ha fått vite om alt fra om alt fra dingo-håndtering til hvordan kjøre 4×4, ble vi plassert i en gruppe. Vi kom til å reise sammen med to nederlendere på rundt 23, en spansk dame på 43 og to jenter på vår alder fra Tyskland og England.

Sulten

Så kom den store utfordringen! Vi måtte gå sammen for å bestemme hvor mye mat vi ville bestille fra supermarkedet. To hamburgere til hver, mer enn nok..? NEI! Det er nok som forrett! Jeg spiser omtrent det dobbelte av vanlige folk, og supermarkedet var stengt!

Jeg kunne ikke be om dobbel dose til meg, og de andre ville ikke la meg betale dobbelt. Jeg måtte vel bare stole på at Wetabix-frokostblandingen som Sigurd og jeg hadde fra før av ville ta seg av problemet.

Vi sto opp ved daggry, og begynte å pakke bilen. Dette måtte gjøres med omhu! Sigurd og jeg kunne dessverre ikke kjøre bilene, siden vi var under 21. Kanskje like greit; vi var i det minste sikre på å slippe å bruke resten av budsjettet vårt på en Land Cruiser-girkasse. Fra Hervey Bay kjørte vi til havna, der vi tok ferge til selve øya. Allerede etter 20 meter måtte vi koble inn firehjulstrekken, og slippe luft ut av dekkene. Begge deler ga bedre grep på all SANDEN! Ja, her var det nok sand!

Det er ikke lett for en penn (eller et tastatur) å konkurrere med et kamera.
Fraser var mest om synene.

Etter mye humping og kløning kom vi oss ut på stranden. Dette var slett ikke ille. Sanden var fastere enn noen jeg har kjent før, så vi følte raskt at fartsgrensen på 80 km/h begrenset oss.

Første stopp var S.S. Maheno, et hundre år gammelt skotsk skip som strandet under en syklon i 1935. Etter alle disse årene med sand, vind og saltvann lå de rustne restene stort sett nedgravet i sanden! Kult å se hvordan bølgene skylte gjennom det som en gang var vinduer og dører! Vi stoppet så i Eli Creek. Elvebunnen her var bare av sand, ingen steiner eller planter. Dette vannet var det klareste jeg hadde sett noen sinne! Vi vadet oppover bekken, selv om strømmen faktisk var ganske sterk.

Dingo

Tilbake på stranden, fikk vi sett vår første dingo! Dette er en form for ulv som lever i Australia. Den ”reneste” typen dingo er den på Fraser. Dingoer likner mest på hunder, og er stort sett ufarlige for voksne mennesker.

Likevel er de nysgjerrige, og overhodet ikke sky. Derfor var det lett å komme nært innpå. Likevel var det viktig at vi behandlet dem som det de var: ville dyr!

Vi stoppet for natten ganske nær vannet rundt klokken fem. De andre gruppene hadde stoppet samme sted. Jeg hadde en rask diskusjon med jentene om vi burde hakke opp den frosne klumpen med kjøttdeig med hammer, eller med gaffel. Jentene fikk viljen sin, men det var til gjengjeld de som måtte sitte og skrelle av kjøttbitene. Hah! Etter litt styring med stormkjøkkenet, fikk vi til slutt kokt pastaen. First Price-varer og hvitløksmangel til tross, resultatet smakte faktisk supert!

Etter middag var det barnslige drikkeleker sammen menneskene fra de andre gruppene. Høy goon-føring og god stemning. Ironisk nok la de fleste seg lenge før klokken ble ti. Solen gikk ned halv seks, så det føltes som klokken var 3 om natten da vi la oss!

Dagen etter trasket vi opp på et av de høyeste punktene på øya. Herfra var det ikke lov til å kjøre lenger nord av fare for å sette seg fast. Kun de mest erfarne sjåførene ville klare å kjøre rundt hele øya.

Å kjøre til neste punkt tok rundt en time med 80 km/t marsjfart. Herfra måtte vi gå i omtrent 40 min før vi kom til Lake Wabby. På veien så vi en og annen dingo, og dessuten noen schvære, rustrøde trær.

Den lille innsjøen lå ved enden av ørkenen som lå midt i jungelen. Stranden var ikke som de fleste andre; bakken ned i vannet var omtrent 40 grader bratt… og av sand! Det hele virket nærmest surrealistisk her, midt inni jungelen. Jeg måtte selvsagt benytte meg av muligheten til å rulle ned hele bakken og ut i vannet.

Å plaske ut i vannet når man er stokk svimmel er en skummel opplevelse! Man aner ikke hva som er opp, og hva som er ned. Selv på en halvmeters dyp fikk jeg følelsen av å drukne i et par sekunder!

Et ganske patetisk syn, skal vi tro Sigurd. Lake Wabby skal være det perfekte området for sand-boarding, men vi hadde dessverre ingen brett.

Denne dagen var det spanjolen på 43, Marietta, som kjørte. Til tross for alderen, hadde denne kvinnen fortsatt faen i seg. Mer råkjøring enn nederlenderne, men også mer kontroll over girkasse og styring. Hva er dette for noe? Eid av en gammel dame, gutta? Marietta reiste på egenhånd, og hadde allerede opplevd det meste som var å gjøre sør for Hervey. Hun var med på drikkelekene og all fjollingen begge kveldene, også! Og ninja-bilder! Kul dame!

Yngste i flokken

Jeg har fortalt nok om campinglivet. Ny kveld med grillmat, en cola-farget innsjø, goon-drikking og leggetid klokken 10. Drikkelekene denne dagen var mer sofistikerte, og langt morsommere enn de fra dagen før. Den morsomste leken var av den typen hvor det med tiden ble det lagt til flere og flere merkelige regler, slik at det hele ble ganske komplisert i lengden. Det var ikke lov til si ”drikk”, så mange morsomme alternativer dukket opp.

• Eat liquid!
• Insert goon!
• Moisturize throat!
• Consume fluids!

Og mye annet moro…

Som, vanlig var vi de definitivt yngste. Det virker som backpackere flest er over 23. De fleste var ferdig med studier, men mange hadde ennå ikke funnet ut hva de skulle jobbe med. Glad jeg har studiene foran meg i stedet!

In het Hollands gewoon, kalfsborst!

Vi begynte å bli bedre kjent med nederlenderne, som viste seg å være to kule karer av den typen som det er behagelig å henge med. De var opphengt i andre ting enn fotball, og hadde god humor. Nederlendere generelt har så langt vist seg å være veldig ålreite folk!

Både Sigurd og jeg forbinder Nederland hovedsakelig med Team Antonsens nederlender-sketsj. Da vi senere fikk hentet fram sketsjen fra nettet, ble det mye latter. De kunne ikke helt skjønne hvorfor Norge lo så mye av noe de faktisk ikke forsto. Men det kan vi vel ikke helt svare på heller, nietwaar?

Den siste dagen fikk vi endelig en skikkelig dose med sol. Behagelig nok var dette mens vi besøkte Lake Birrabeen, med den flotteste stranden jeg har sett. Kritthvit sand og vann enda klarere enn vi hadde sett tidligere. Det hele midt inni regnskogen. Her taler bildene best!

Stjålet øl, stjålet bil

Utpå ettermiddagen kjørte vi på ufattelig trange og humpete veier. Vi satt så i ettermiddagssolen og ventet på fergen hjem. Tilbake på hostelet ble utstyr og bil inspisert. Alt var på plass!

Etter alt rushet fra Byron Bay, hadde jeg ikke fått vasket klærne på evigheter. T-skjorten min var nå hinsides det man kan kalle ”svett”. Vi hadde en lang løpetur for å rekke vaskeriet før stengetid. Etterpå kjøpte vi inn store mengder biff, maiskolber og pølser! Vi grillet alt dette sammen med våre venner fra gruppen. Glede!

Huff, og huff! Så var det bilen vår i, unnskyld uttrykket, føkkings Byron Bay! Vi sto opp grytidlig dagen etter for å ta bussen tilbake til Byron. Det tok i praksis hele dagen. Å miste nøkkelen hadde kostet oss mye penger, men enda mer tid!

Vi tok bussen hjem sammen med den tyske og den engelske jenta. De hadde vært i konflikt med hostelet etter et forsøk på å stjele hele ølbeholdningen deres. Vi fikk senere vite at de hadde blitt nektet transport til bussholdeplassen, og at de derfor hadde tjuvlånt bilen til en av de ansatte! Disse gærningene hadde vi reist med i flere dager! Tilsynelatende søte og snille jenter!

I neste innlegg kommer vi oss på veien igjen… og opp i luften. Vi hadde tross alt et fallskjermhopp til gode!