On the Road Again

Tilbake til Byron. Det tok ti timer, og vi var framme etter solnedgang. Litt sprøtt å komme tilbake til en by jeg allerede hadde vært i!  Etter å ha fått to tilbud ved holdeplassen, valgte vi et hostel framfor et annet fordi de hadde gratis internett! Hah, internett burde være en menneskerett!

Camping, det er MANN, det!

Vi tok det rolig, og spilte brettspill med noen koselige mennesker på dorm-rommet vårt den kvelden. Jeg fikk også endelig pratet litt med familien over Skype! Vi sto opp grytidlig morgenen etter for å hente bilen vår. Det var et godt stykke å gå, men heldigvis kortere med bil tilbake. Det var ikke noen fornøyelse å betale for den nye nøkkelen.

Nøkkelen kostet 515 AUD og tauingen 110. I tillegg brukte vi 260 dollar på turen fram og tilbake til Hervey Bay. 885 AUD til sammen, altså rundt 4900 kroner. I tillegg kom de pengene som lå i Sigurds lommebok, 400 dollar.

Vi gjorde regnestykket, og følte at vi hadde oversikt over hvor mye det hele hadde kostet oss. Etter vi hadde den biten i orden, gadd vi ikke tenke mer over det. Nå skulle vi hoppe fallskjem! På veien plukket vi opp to haikere, som viste seg å være høye på… gud vet hva. Fortsatt hyggelige folk, ingen fare!

Luftig

Jeg hadde forventet å bli ganske nervøs før hoppet, men jeg var faktisk ikke så veldig spent. Skjønt, jeg kan innrømme at underskriften ble en ustø krusedull da jeg underskrev på kontrakten, og godtok at selskapet ikke var skyldig hvis jeg skulle deise i bakken.

Så var det bare å vente. Jeg hadde fortsatt minnene etter mine første konserter med bandet friskt i bakhodet. Jeg måtte alltid på do rett før det var action. Dette var intet unntak! 

Jeg skal ikke bruke mye tid på å snakke om det. Før vi skulle inn i flyet, fikk vi instruksjonene våre. Det tok… kanskje 30 sekunder. Sitt på kanten av døren, vent på å bli dyttet ut, og ikke vift med armene før du får et klapp på skulderen. Jeg skulle hoppe sammen med en stor bjørn av en mann. Karen hadde hoppet noe slikt som 2 000 ganger før, så jeg følte meg trygg nok!

"Signer her... her... og her... Vi kommer ikke til å finansiere gravsteinen din!"

Inn i det lille flyet, og opp i skyene. Strålende sol og varme. Utsikten var fantastisk, og det var lett å se ut av vinduene. Litt spent, men ellers ganske rolig. 9 000 fot. ”Svipp!” En av instruktørene åpnet luken, og vinden fylte det lille rommet i flyet.

Okay, førstemann ut! En av jentene fra gruppen vår satt seg på kanten sammen med instruktøren som hun var stroppet sammen med. ”Svupp”, der var hun borte! Men det var ikke vår tur enda! Vi skulle opp på 14 000 fot. Ti minutter senere fulgte samme prosedyre; enda et par satt seg på kanten og forsvant i løpet av et tidels sekund.

”Allright, Henrik. We’re off!”

Det hele gikk egentlig så fort at jeg ikke rakk å tenke. Plutselig satt vi på kanten, og plutselig dyttet bjørnen oss utfor. Blått, snurr, vind. Vi hadde allerede tatt et par saltoer før jeg egentlig oppfattet hva som skjedde. Når jeg skriver det slik, høres det ut som en skummel opplevelse, men vi stabiliserte oss forholdsvis raskt.

Nå hadde jeg ikke lenger følelsen av å falle! Nå suste vi bare gjennom luften, pent og pyntlig. Det kommende minuttet gikk ganske fort, og plutselig… ”svapp”, var skjermen ute. Wow! Tøft! Nå gled vi pent og pyntlig ned mot bakken. Kult det også! Jeg fikk nytt utsikten, og faktisk styrt skjermen litt.

Bjørnen tok de siste justeringene slik at vi var i posisjon over landingsfeltet av gress. Vi hadde god fart forover, men landingen ble myk og avslappet. ”Klipp”, så var jeg løs, og trygt plantet på bakken. Artig! Adrenalinet uteble, men jeg følte meg veldig fri og frisk. Jeg som hadde forventet meg en brutal opplevelse. Dette var jo egentlig bare gøy! Bjørnen kunne konstatere at fallskjermhopp dreiet seg om å flyte pent og fritt i luften, ikke om hårreisende fall.

Bilferie

Men vi hadde ikke tid til å tenke mer over det. Nå måtte vi komme oss nordover. Den dagen kjørte vi vel i ti, tolv timer. Mye mer behagelig enn bussturen. Vi hadde dessuten en FM-transmitter, en iPod og et ganske digg stereoanlegg! Whoracle av In Flames, Load av Metallica og litt Combichrist gjør nytten! Og ja, vi hørte på ”On the Road Again”.

På kartet så det lille tettstedet ved kysten, Yappon, ut som et fint sted å slå seg ned for natten. Vi varmet opp noen bokser med hermetikk, og så på den sølvblanke fullmånen som speilet seg i det dypsvarte havet. Jeg prøvde å drepe noen fluer med iskald butan-damp fra primusen, men det virket ikke. God natt!

Før vi forlot den lille byen, tok vi en spasertur opp på et av de vulkanske bergene i området. Små, men høye berg som gir flott utsikt! Vi møtte et par på mor og sønn der vi parkerte. Sigurd sa til meg på norsk, at hunden deres minnet litt om en dingo.

Moren plukket opp dette, og kunne konstatere at, ja, det var en tam dingo. Det var egentlig ikke lov til å ha slike som husdyr, men denne bikkja var jo kjempekoselig! Hyggelige som australiere flest, ga de oss noen gode tips om en rute litt utenfor allferdsvei. Litt mye fjellklatring, men definitivt verd det! Vi er tross alt i Australia, så vi fant det best å dra fram ninja-skillsa våre!

Drøm søtt

Resten av dagen kjørte vi i ytterligere ti timer. Noen av de rette strekningene på veiene i Australia er grusomt lange. Det skjedde flere ganger at vi kjørte flere mil uten å svinge! For øvrig byr bilturene i Australia på haugevis av flotte syn! Store, mektige åser midt på store sletter, endeløse åkre, og plantasjer med sukkerrør som står så tett at det hadde vært umulig for hvem som helst å trenge gjennom.

Apropos, siden vi ikke fant noen rasteplass å stoppe for natten, kjørte vi bare ut på en gårdsvei som gikk gjennom en plantasje, og stoppet i veikanten. Vi begynte å spise middag, Wetabix med melk. Det tok omtrent fem minutter før en pickup stoppet ved siden av oss.

”Howdy, matey! You lost?”

Glem ekorn i trærne. Lemurer er mye kulere! Tror det er en lemur, i hvert fall!

Det viste seg å være bonden som eide åkeren vi sto midt inni. Vi lovet å komme oss av gårde så fort som mulig. Det var visst unødvendig. Så lenge vi ikke lagde bål, var det ikke noen problem at vi overnattet der. Jeg elsker disse menneskene!

Vi ville ikke slippe kald luft og innsekter inn i bilen, så vi flyttet alle sakene våre over i forsetet, pusset tennene og skiftet uten å åpne en eneste dør. I en stasjonsvogn! Det kaller jeg camping-skills! Natt!

Neste innlegg blir fra seilturen vår til The Great Barrier Reef og Whitundays. Vi seiler, dykker, spiser kenguru og kjører enda lenger.