Henrik og Sigurd på episk reise

Nok om skumle mennesker og trøtte nattklubber. Nå til mer trivielle temaer.

Dagen etter den litt spesielle byturen hadde jeg lovet meg selv å sove. Sove lenge! Jentene måtte sjekke ut klokken 12, og vi var enige om å ta farvel før de dro videre. De måtte pent vente til jeg hadde fått skjønnhetssøvnen min. Veldig synd å ta farvel, vi hadde jo reist sammen i to uker allerede! Samtidig var det en lettelsens dag. Vi kunne endelig legge” ingenting” inn i tidsplanen, og dessuten bo der vi ville. Hotellet i Ulan Bator var en lettelse, men fortsatt ikke komfortabelt.

Nå var det bare Sigurd og meg igjen, og vi kunne gjøre hva faen vi ville! Og vi var ikke i tvil om hva det måtte bli: booke noen netter på et enda finere hotell! Vi hadde tross alt 550 kroner dagen i budsjett, og Kina var superbillig (mer om budsjett og komfort kommer i eget innlegg). På veien til hotellet spiste vi rich lunsj, og tok en halvliter med cappuccino på en internett-café. Grønn te gjør ikke helt nytten på sikt.

Den kinesiske brannmur

På hotellet hadde vi deilige senger, en varm dusj med skikkelig trykk, og inkludert slåbrok! Vi hadde til og med raskt og stabilt internett, men det var bare én kabel. Geniale som vi er, satt vi opp et ad-hoc nett, slik at begge fikk tilgang. Vi hadde derimot større problemer med ”The Great Firewall of China”, en omfattende sensur av internett. Blokka Youtube, redusert Google, null Twitter, og verst av alt: ingen Facebook!!

Man skal ikke få høre negativt om Folkerepublikken Kina, må vite! På Asker vgs lærte jeg at ingen brannmur er uten hull, men jeg orket simpelthen ikke å styre med proxy-løsninger. Kineserne vant i denne omgang.

Etter å ha reist en stund, hadde vi oppdaget at vi egentlig bare burde ha pakket to ting ekstra: bærbare høyttalere og et kompass. Jeg har blitt avhengig av musikk, og etter å ha mistet headsetet mitt på toget, hadde jeg overlevd på et elendig iPod-headset. Jeg trengte et nytt et! Ellers trengte vi sommersko, boxere og ymse annet. Vi hadde vært ute med Gary for å finne noen nødvendige varer, men han hadde bare ledet oss på villspor. Mer om pakking og viktige gjenstander i eget innlegg.

Jeg ville tro det skulle være plain sailing å skaffe nevnte varer i hovedstaden til verdens mest folkerike land, men jeg tok grundig feil. På handlesentre, i butikker og markeder hadde de enten bare juggel og skrap, eller merkeklær. Den kinesiske overklassen er over-opphengt i merkevare, og da stort sett vestlige.

Hipt og trendy med joggebukser

Forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket av bilen din i Beijing

Hvilke merker det er snakk om, er en helt annen sak. Siden Adidas holder førsteplassen, er det ikke usannsynlig at du som campingmenneske hadde stilt sterkt i Beijing! Joggebukser var tydeligvis høystatus. Jeg la spesielt merke til en jente som hadde kledd seg i noe som best kan karakteriseres som en rosa søppelsekk. Æsj, dette gidder jeg ikke å skrive mer om!

Etter å ha brukt flere ettermiddager på diverse handlesentre, hadde vi bare fått tak i noen sandaler til Sigurd. Sommerskoene han kjøpte, viste seg å ruinere beina hans. Det endte med at det ble sandaler med sokker i på ham. Sjarm!

Like ved hotellet lå det en genial liten nudelrestaurant. Der kunne vi kjøpe en stor bolle med kjempegode kinesiske nudler til litt under 15 kroner. Serveringen var rask og effektiv, og te var inkludert i prisen. Vi spiste flere lunsjer og frokoster der, men tok middagene på litt mer reale restauranter. Vi merket fort at kinesisk mat ikke sitter særlig lenge i magen, særlig ikke nudler. Etter et par dager med mye nudler og lett kinesisk mat, våknet Sigurd opp tidlig. ”Jeg følte meg helt jævlig, og lurte på om jeg hadde fått en slags merkelig, kinesisk sykdom. Vi hadde tross alt spist på måfå dagen før fra en kinesisk meny.

Italiensk hunger

Jeg fant etter hvert ut at jeg bare var sulten hinsides noe annet jeg hadde opplevd, og det var kun en ting på jord jeg hadde lyst på, nemlig gjærbakst (hehe). Jeg dro derfor til en italiensk pizzarestaurant jeg hadde sett dagen før, og spiste en enorm pizza til frokost. Litt syndig må man ha lov til å være. Jeg fylte på med litt usunn og fet McDonald’s-mat senere på dagen for å sikre at jeg var kurert.”

Vi fant ikke mye av interesse i sentrum av byen. Vi forestilte oss at det antagelig var bedre å sjekke ut de mindre velstående utkantstrøkene i byen, men vi ville ikke satse på simpelthen å ta en taxi til et tilfeldig punkt på kartet. Løsningen ble ganske enkelt å leie en sykkel. Etter mye klønete kommunikasjon med utleie-mannen, ordnet det seg. Det er ikke rart at kineserne liker å sykle; Beijing var flat som en parkeringsplass, og sykkelveiene ofte flere meter i bredden. Syklene var gamle og slitte, men gode å sykle rolig av gårde på. Vi fant et område et lite stykke sør-vest for den forbudte by, med smale gater og små hus.

Det virket som det på steder som dette vanlige kinesere bodde. På flere hjørner var det mulig å kjøpe billige grillspyd og kald drikke, så vi stoppet ofte for å slappe av. Smågatene gikk på kryss og tvers i bydelen, og ble til sammen en kompleks labyrint for turister. Det gjorde det ikke lettere at gatene ikke var merket på kartet. Etter å ha vimset rundt en stund, fant vi et marked av den typen jeg hadde håpet på å finne.

Livsfarlig pepper frarådes

Her solgte de alt mulig skrot, juggel, doseter, elektronikk, sykkeldeler og diverse annet. Mest interessant var det store matmarkedet med alle mulige typer krydder, frukt, merkelige kroppsdeler fra merkelige dyr og annet rart som kineserne kan finne på å spise. Vi tittet og prøvesmakte forskjellige krydder. Sigurd kjøpte seg et godt stykke kanelbark til å tygge på, og kjøpmennene viste villig oss mange typer krydder. Først smakte jeg på et par forskjellige nøtter, og så noen sære kryddertyper.

Jeg fikk smake på et grovt, rødt krydder. Nok en ny, aromatisk smak, som muskat eller kanel kanskje. Etter litt kom det en litt sur smak fram, og krydderet tok en ny vending. Det føltes litt som chili, men litt annerledes. Jeg ble overrasket da en ganske ekkel nummenhet fylte hele munnhulen. Vi hadde begynt å gå videre, og jeg lurte på om jeg hadde fått en allergisk reaksjon.

Et minutt etter jeg hadde puttet krydderet i munnen, begynte jeg å bli redd. Hele munnhulen var som lammet av et elektrisk støt, og spyttet ble bare til skum. Halsen min føltes oppsvulmet, og jeg fikk problemer med å puste. Da jeg skulle si til Sigurd at jeg trengte vann, klarte jeg nesten ikke snakke.

Dette var ganske jævlig! Etter en del pinefull leting fikk jeg endelig tak i litt vann. Jeg bøttet innpå, og oppdaget noe ekkelt: vannet hadde den samme strøm-surt-sterkt-aktige smaken, og klarte på ingen måte å fjerne følelsen fra munnen! Æsj! Jeg ble sittende bøyd framover og svette, mens Sigurd tittet videre på markedet. Han hadde også smakt så vidt på dette djevelkrydderet, men hadde ikke blitt tungt rammet.

Skorpion og sauetestikler

Etter kanskje et kvarter, begynte følelsen å forsvinne. Jeg spiste litt potetgull, og skylte munnen med vann flere ganger. Hva i all verden var det der for noe? Sigurd kjøpte med seg et par gram av svineriet, bare for å ha med seg hjem. Skulle nesten ønske han hadde kjøpt mer, slik at vi kunne ha gitt folk en ørliten smak på det.

Tilbake på hotellet beskrev jeg følelsen enkelt, og søkte det opp på Google. Det så ut til at jeg hadde kommet borti sichuan-pepper, et kinesisk krydder som egentlig ikke er ordentlig pepper. Det blir visstnok brukt av kineserne sammen med chili for å virkelig sette smak. Uansett, jeg har fått dosen for en stund!

Vi prøvde også å dra på ”The Red Market” i Beijing, en lang gate med utallige vogner som solgte forskjellig grillet og fritert mat. Vi følte vi måtte smake på litt slange, reke og lam. Vi sto over skorpion, silkeorm, sauetestikler og et par andre ting vi ikke kunne gjenkjenne. Slange-grillspydet var bare seigt og surt, og rekene kom med skall. Lamme-grillspydene var også triste saker. Vet dere hva? Føkk dette! Vi stakk på Mc’Donald’s, og bestilte to porsjoner! Etterpå spiste vi rå-dyr sveitsisk is på en europeisk café. Nok er nok!

Da det ble sol igjen, dro vi for å se på enda et av Kinas stoltheter, Himmeltempelet. En stor og vakker hage imponerte, og templet var ganske pent. VI var likevel ikke kjempeimponert, så vi ble nødt til å ta saken i egne hender!

Under turen har vi nesten bare brukt kontanter, og den dagen tok jeg ut en ny dose med 100-lapper (90 kr). Da jeg skulle betale for en drosjetur, ville ikke sjåføren ha en av hundrelappene. Greit nok, den hadde en liten rift. Irriterende nok viste det seg umulig å bli kvitt seddelen, den virket visst falsk. De fleste butikkene hadde kontroll-maskiner, og alle varslet ”falsk”.

Etter å ha sammenliknet med en annen 100-seddel, oppdaget vi at et par symboler var plassert annerledes, og at flere vannmerker manglet. Dette var en dårlig forfalskning! Tenk at de utbredte kontroll-maskinene så forskjell, mens minibanken ikke gjorde det! I Kina risikerer du altså å få falske penger fra minibanker! Dette hadde blitt en skandale i Norge!

Svindel på ethvert gatehjørne

Denne mannen ser ikke så slem ut, men ikke la deg lure.

Da vi skulle besøke den forbudte by, hadde den nettopp stengt! Må huske research neste gang! Uansett, vi møtte en koselig, litt eldre kineser utenfor, sammen med en dame som kunne ha vært datteren hans. Han snakket veldig godt engelsk, og synes det var veldig spennende å snakke med noen europeere. Etter å ha gitt en god forklaring på stedets historie, viste han oss diverse kinesisk kalligrafi på kontoret sitt, som lå like ved.

Jeg ante at han ville selge oss noe, men vi fortsatte å være vennelige. Da han plutselig ville selge oss ”ekte silke” til å henge opp kalligrafien, takket vi pent nei. Det likte han dårlig, og rev i stykker sakene. Nok et forsøk på å svindle oss! Nok en gang: aldri stol på de som begynner å snakke til deg!

Vi bodde et døgn på et hostel midt i labyrint-bydelen. Siden vi hadde booket et femstjerners hotell de to siste dagene, kunne vi ikke blitt lenger. Selv om vi bodde på et 6-manns-rom, levde vi greit. Vi kom dessuten i snakk med nye mennesker! Vi trengte egentlig ikke mer luksus nå.

Men luksus ble det. Hotellet hadde en egen ansatt til å åpne drosjedøren da vi kom. Inne i lobbyen stirret de litt rart på oss, unggutta med store sekker og sokker i sandalene. Vi var nødt til å legge igjen et hav med depositum før vi fikk lov til å bruke rommet. En av de ansatte, en yngre dame, kom bort oss og fortalte oss at hun var til disposisjon hvis vi trengte noe. Hun kom senere opp på rommet med en lapp der hun hadde skrevet ned telefonnummer og navnet ”Rose”. Tvilsomme saker!

Deres personlige ingeniør er på vei, Sir.

Vi ringte ned til lobbyen for å spørre om internett-passord, og de sendte like godt opp en ansatt for å ordne opp. Som vanlig visste hun ikke mer enn meg, så hun gikk for å hente ”ingeniøren”. Herregud, hvor vanskelig kan dette være? Til slutt fikk JEG det til å fungere. Da damen og ingeniøren gikk, ville de ha ytterligere 300 kroner i depositum.

Hæ? Jeg betalte, men damen kom tilbake etter fem minutter, misfornøyd med den forbannede hundrelappen. Etter enda fem minutter kom hun inn med en router, slik at begge pc’ene fikk nett. Sikkert derfor hun skulle ha penger. Vi satt og virret på nettet en stund, før det ringte på igjen.

”Hello, sir! Room okay?”
”Yes.”
“Okay, bye!”

Det skulle vise seg å bli vanskelig å få fred på det hotellet. Klokken ni dagen etter ble vi vekket av enda en gjeng som banket på døren. Dette var avreisedag, så vi skulle uansett sjekke ut før klokken 2, vi hadde dessuten hengt opp ”no room service”-lapp.

Drosje og metro til flyplassen. Metroen var ikke like imponerende som den i Moskva, men langt over norsk standard! På flyplassen la jeg merke til at noen at det på noen av service-skrankene var mulig for meg å trykke på fire forskjellige knapper, fra ”meget misfornøyd med servicen” til ”meget fornøyd”.

Her kunne de ansatte tydeligvis få sparken hvis jeg hadde en dårlig dag! Det kan man kalle arbeidspress! Og, forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket til bilen din i Beijing! Selv om oppholdet i Beijing ble både lærerikt og spennende, var det veldig deilig å forlate landet. Jeg orker ikke å liste opp alt jeg var lei av, men det var en lettelse å lande på thailandsk jord!

Sigurd en snart ferdig med Thailand-bloggen! Følg med!

Nå fortsetter jeg der jeg slapp i forrige innlegg fra Kina. Det er nettopp oppdatert med et par bilder og noen chinglish-godbiter fra restaurant-menyen, så ta en titt!

”… Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.”

Såh, som jeg har sagt før: Hvis man ikke har planer om å møte folk eller danse, synes jeg det er ganske poengløst å dra til et bråkete område der man i praksis bare betaler litt ekstra for drikke.  Hvis man bare skal sette seg ned med noen en allerede kjenner godt, tar man det heller hjemme. Vi trengte mer liv!

Ny runde med vandring i Beijings festområde. Jentene stoppet på en Kentucky Fried Chicken for å gå på do. Mens de var på vei ut, kom de i snakk med en somalier i freshe klær. Jentene spurte om nattklubb-tips, og om hjelp til å finne stedene. Somalieren så på klokken, men tok seg tid til å følge oss. Slik hjelpsomhet er jeg i utgangspunktet skeptisk til, men jenter rundt tjue pleier ofte å ha litt ekstra overtalelseskraft.

Jeg la merke til to andre afrikanere som i en periode gikk bak oss, men de holdt god avstand. Somalieren snakket dessuten mye i mobilen. Et par klokker skulle nok ha ringt, men jeg tenkte ikke mer over det. Veien var fri for øde, mørke smug eller andre lumskheter. Vel fremme ved salsa-klubben hjalp han oss med å prute ned inngangspengene. Jeg ville sjekke hva slags sted det var først, men jentene var lei av å vente. Vel inne hadde vi det gøy! Jeg kan ikke si jeg har peiling på salsa, men det ordnet seg greit.

Livebandet var det første jeg hadde sett i Beijing som faktisk hadde litt kvalitet over seg. Etter en del dansing og rare påfunn fant jeg jentene i folkemengden. De danset med somalieren og en annen afrikaner. Vi gikk ut av mengden for å prate. Jentene sa de var litt lei av bare å danse med dem, men at de var vanskelige å bli kvitt. Vi ble enige om å sette kursen hjemover om en halvtime eller så.

Memento

Både Sigurd og jeg danset rundt omkring i noen minutter før somalieren kom bort til meg. Han ville si noe, så han dro meg over til en roligere del av klubben. Han begynte å snakke fort og utydelig om at jentene ikke ville danse med ham lenger. Han spurte meg om hva jeg sa til jentene. Jeg svarte at jeg spurte dem om når de skulle dra i morgen, og den slags.

Selv om jeg ikke skjønte særlig mye av hva han sa, skjønte jeg lett at han så på meg som et hinder for å nå fram til jentene. Jeg fortsatte å spille dum, og han gjentok de samme setningene sikkert fem ganger. Han var visst veldig opptatt av at han ”eide” dem fordi han viste oss nattklubben. Mer og mer oppgitt over at jeg bare stirret rart på ham, gikk han etter omtrent ti minutter.

Jeg likte veldig dårlig måten han gikk fram på, og jeg ville helst bare komme meg ut fra stedet. Jeg visste ikke hvor de andre var, så jeg ble ganske urolig. Heldigvis fikk jeg øye på en av jentene; hun satt i baren med en ny afrikaner. Idet jeg gikk bort til henne for å snakke, ble jeg røsket vekk av enda en i gjengen sittende på en stol to meter unna.

«Hey! You be careful!»

Jeg fortsatte å spille dum, og så rart på ham. Idet jeg snudde meg mot baren igjen, ble jeg dratt i på nytt, nesten så hardt at jeg falt. Han løftet neven, og skulle nok til slå meg. Flaks for meg at en annen stoppet ham. Oppstyret gjorde hun i baren oppmerksom, men jeg fikk ikke kontakt. Disse menneskene hadde jo beleiret jentene! Til min lettelse fikk jeg øye på Sigurd stående i et hjørne og speide etter oss. Jeg dro ham over til et mørkt og stille område i klubben, og fortalte ham om advarslene.

Mens vi snakket, så vi flere som tydeligvis var i samme gjeng virre rundt i klubben. Det var mange av dem! Hun som jeg hadde forsøkt å snakke med, hadde vridd seg løs fra gjengen og gikk nå alene rundt i folkemengden. Vi vinket henne til oss, og jeg forlangte at vi fant sistemann, og kom oss ut øyeblikkelig. Heldigvis dukket hun opp ganske raskt, og vi var fulltallige. Jentene visste jo ikke hva han hadde sagt til meg, så de skjønte naturligvis ikke hva jeg var redd for.

Likevel var de med på å gå en og en ut av klubben for ikke å ”bryte reglene”. Vel utenfor kastet vi oss i en drosje, og det var endelig mulig å fortelle de andre hva som hadde skjedd. Det nærmest sjokkerte jentene, som hadde blitt isolert av den fremmede gjengen. Jeg var fortsatt redd da vi var framme med hotellet. En skummel opplevelse, men også en solid lærepenge for fire naive nordmenn.

Åpenhet og sunn skepsis

Nå skremmer jeg sikkert besteforeldre og andre bekymrede mer enn nødvendig. Jeg skal ikke late som vi var i livsfare, men jeg opplevde det hele som veldig skremmende. Jeg var ikke i tvil om at disse menneskene hadde banket livskiten ut av meg hvis vi ikke hadde vært midt i en nattklubb, og at de kunne ha dratt med seg jentene hjem, villige eller ikke.

Av den grunn deler jeg erfaringen med de som leser, både fordi jeg spiller med åpne kort, og fordi jeg vil hindre andre i å gjøre de samme feilene.

Vår lærdom, både etter denne opplevelsen, og andre opplevelser i Beijing, er at man alltid bør være den som starter interaksjonen. Vanlige mennesker vil sjelden begynne å snakke til deg, kanskje bortsett fra når de vil gi deg et enkelt tips, eller be deg om simple tjenester som å ta et bilde av dem. Alle kineserne som begynte å snakke med oss ville enten svindle oss, lure oss, eller selge oss noe. Vi prøver nå alltid å være ekstra på vakt inntil vi er sikre på folks intensjoner.

Kina del 3 kommer snart! Sigurd jobber dessuten med en Thailand-blogg.

Ny runde med grensekontroll, og en ny haug med papirer å fylle ut. Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake på skolen igjen. I Kina brukes det en annen skinneavstand enn i Russland og Mongolia, så vi måtte bytte hjul for å komme videre. En ganske interessant prosess der hele toget løftes opp, slik at arbeiderne kan bytte ut understellet. Skitne vinduer gjorde det vanskelig å ta gode bilder, så folket samlet seg rundt de minst skitne vinduene. Jeg tror jeg la meg til å sove med en meter eller to ekstra over bakken den dagen.

Morgenen etter befant vi oss i det mest øde landskapet jeg har sett så langt. Gobi-ørkenen er ikke akkurat fruktbar. Den ser veldig varm ut, men temperaturen kan krype helt ned til -40 grader til tider. Det monotone landskapet hadde faktisk noen vakre sider. Mens jeg knotet med å få i meg beinete kyllingbiter bare ved hjelp av spisepinner, skiftet landskapet ganske brått til mer bebodde og fruktbare områder. Toget suste gjennom fjell etter fjell, og det var mulig å se de mektige røde fjellene mellom tunellene. Synd at togvinduene var mer skitne enn en femåring på en regnværsdag; bildene klarer ikke helt å gjengi synet.

Ølshots med agurk, anyone?

Denne gangen var jeg bedre forberedt på togstasjonen, så alle kom ut i god tid. Der møtte vi vår honcho for Beijing, ”Gary”. Før vi egentlig hadde hilst på ham, begynte han å gå mot utgangen. Vi ble ledet til en minibuss som kjørte oss til hotellet.

Da vi endelig fikk fred nok til å snakke til ham, gikk det skuffende nok opp for oss at han snakket dårlig engelsk, omtrent på nivå med en 5. klassing. Etter en liten pust i bakken på hotellet, gikk vi ut for å spise på en restaurant to minutter unna. Menyen var interessant lesning, ”Chinglish” av ypperste kvalitet. Dette var noen av mine favoritter:

• Beatiful extremely fresh squid tube
• Irritable squid
• Steamed squid rall
• The shrimp explodes eel Duan
• Crispy crab meat of incense leg
• Blow up a flatfish with no result
• XO sauce explodes to grow the fragile bone
• The inpregnable fortress braises fish rotten
• The inpregnable fortress makes fish cake
• Fragile crab of incense taste mushroom
• The crab taste mushroom stir fries Niuflu
• The bacon stir-fries New Year cake
• Butterfish cooked to no sauce
• The peasant family stir fries four
• Blow up a little yellow croaker with no result

Jeg safet, og bestille en enkel peanøtt-kylling-variant uten tvilsomt navn. Vi startet måltidet med å dele Beijings store spesialitet, Peking-and. De fine stykkene ble servert sammen med små tynne lefser, litt grønnsaker og en mektig god saus. Dette ble spist nærmest som taco. Ikke dårlig!

Vi fulgte standard prosedyre, og bestilte det lokale ølet. Det viste seg å være tynne, lyse saker. Det ble servert i shot-glass, og med agurk ved siden. Gary fortalte oss at kineserne liker å drikke øl i små doser, som så ble spist sammen med agurk for å få det lettere ned. Her har vi gutta som kan drekka!

Lite uteliv i Kina

Kinesisk markedsføring på høyt nivå!

Dette til tross, supermarkedene er interessante. Sigurd og jeg dro en tur på den lokale butikken for å kjøpe vann. Vi fant en femlitersdunk, men prisen var stiv, 37 yuan (35 NOK). Cola kostet ca en fjerdedel. Lettere irritert, sjekket vi resten av butikken.

Vi fant en ny femliter, denne til 10 yuan. Hva var da så spesielt med det andre vannet? Vi gikk tilbake og studerte etiketten; 56%. I Kina kan du altså få 56% sprit for 35 kroner på de fleste gatehjørner!

Jentene ble med Gary på et Kung Fu-show, mens Sigurd og jeg ble igjen for å spise mer. I løpet av måltidet hadde vi kommet fram til samme konklusjon: Gary var mer chode enn noen andre vi hadde møtt på turen. Til tross for at han hadde to års erfaring som honcho, ble han småredd hver gang vi åpnet munnen. Han turde ikke si fra hver gang han ikke skjønte noe, og svarte ofte på noe helt annet enn det vi spurte om.

Jeg skriver dette rett og slett for å anmelde Vodkatrain-turen vår. Som nevnt tideligere, var honchoene våre i Russland og Mongolia både flinke og sympatiske. Alt i alt synes jeg Vodkatrain-pakken holdt ganske god standard. Selv om prisen er litt i meste laget, kan jeg anbefale opplevelsen til alle som vil ha litt mer enn en badeferie!

På kveldinga kastet vi oss på den britiske gjengen for å dra på byen. Selv om det var fredag, virket det ikke som kineserne brydde seg om å gå ut. Vi fant to tomme utesteder, begge med norske priser. Vi endte opp med å ta en øl i resepsjonen i stedet.

Den kinesiske mur

Nok om den slags! Dag to dro Sigurd, Gary og jeg til The One and Only Great Wall! 15 min med taxi og to timer med buss unna sentrum lå bussholdeplassen. Mest turist så langt! Jeg har sjelden sett så mange turister, grill-boder og suvernir-butikker på en gang! Kineserne hadde ikke overraskende laget en saftig pengemaskin ut av det gamle forsvarsverket.

Jeg har til og med hørt at det finnes et område der det går en berg- og dalbane rundt muren! Vi betalte billetter, og prøvde å overse armadaen av kinesiske selgere som ville prakke på oss alt fra panda-luer og blinkende snurrebasser til jo-jo’er og grillet blekksprut.

Etter litt trasking kom vi oss ganske høyt opp. Jeg er ikke lite imponert over kinesernes ferdigheter til å bygge over fjell og daler! Siden vi tross alt befant oss i Kina, var det ingen tvil om hva som måtte gjøres:

Vi gikk så langt turistene fikk lov til å gå. Etter det punktet var det bare ustabil, urestaurert mur framover. På vei en ned igjen orket jeg simpelthen ikke å gå rolig ned. Jeg er slik at jeg alltid må hoppe ned trapper. Som regel betyr det at jeg ofte må stå og vente på folk helt nederst. Rekkverket i trappen hjemme på Hvalstad har blitt slitt i stykker flere ganger. Det er nok bare noe jeg er født med.

Den dagen bestemte Sigurd seg for å bli med på moroa. Uansett! De lange trappene og nedoverbakkene på den Kinesiske mur viste seg å være et Mekka for en trappespretter. Dette synes kineserne var utstyrtlig morsomt, og det knipset rett som det var i kameraer mens vi spratt forbi folk i full fart.

Playbackband og gamlinger

Vel nede møtte vi Gary, og tok en rask titt på noen såkalte svarte pandaer. Morsomme dyr, men ikke de mest spektakulære jeg har sett. Vi spurte Gary om det fantes noen bedre steder å bruke lørdagskvelden på enn området rundt hotellet. Han kunne fortelle oss at det var en stripe et par kilometer nord-øst for sentrum som hadde dusinvis av nattklubber og barer plassert på rekke og rad. Røddig! Dette måtte vi så klart sjekke ut!

Vi tok farvel med Gary den dagen, Vodkatrain-turen var over. Det føltes egentlig ikke så ille, Gary var egentlig mer til frustrasjon enn til hjelp. Samtidig betydde dette at jentene også ville dra dagen etter. De skulle videre på en arrangert tur rundt omkring i landet. Litt pils sammen skulle bare mangle.

Desto mer skuffende var det å finne ut at nattklubbene i all hovedsak var befolket med kinesiske menn over 40. Nesten alle klubbene hadde hvert sitt stusselige playback-live band bestående av en jente som knapt beveget seg, og noen gutter som ikke helt visste hvordan man skulle holde gitaren. Kombinert med gamlingene som stort sett bare stirret slapt på showet, var det hele heller lite attraktivt.

Jentene ville helst bare få satt seg ned, men jeg insisterte irriterende nok på å sjekke alle klubbene før vi bestemte oss. Jeg kunne alltid regne med å få ryddet plass på et bord før jeg hadde sagt hei til personalet. Det er ganske slitsomt når folk overselger, så jeg droppet et par klubber fordi de maste så mye om at jeg skulle sette meg.

Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.

I skrivende stund sitter jeg i Thailand og venter på fergen til Koh Samet. Jeg har utrolig nok klart å få tak i internett! Bloggen for Kina er enda ikke ferdig, og jeg vet ikke når jeg har internett neste gang. Del to kommer når jeg har skrevet, og har mulighet til å poste!

Okay. Okay. Tog, mongoler, fire nordmenn og en liten ryggsekk med mat. Alt sammen skulle gjennom Sibir, på en eller annen måte.

Jeg skal ikke late som det i seg selv var veldig dramatisk, men noe føltes veldig feil. Vi hadde egentlig ikke fått noen instruksjoner om hva vi skulle gjøre med billettene våre eller hvordan vi skulle forholde oss på toget. Masha hadde andre ting å gjøre enn å fortelle oss hva vi skulle gjøre videre, og hun var den eneste som snakket engelsk.

Heldigvis var det hele ganske enkelt. Lokføreren kom i egen person og sjekket billetter og pass. Han snakket litt engelsk, og stilte seg til hjelp hvis vi vestlige turister skulle trenge hjelp. Vi var tydeligvis et sjeldent syn i disse omgivelsene. Uten noen spesiell forvarsel begynte toget å rulle av gårde.

Ikke for de med klaustrofobi

Togkabinen var liten. Faktisk enda mindre enn jeg hadde sett for meg. Og det var lite! Ettersom Sigurd måtte ligge i fosterstilling om natten, er det raust nok å anslå målene til ca 185lx150bx250h cm. Det blir under 7 kubikkmeter på fire personer. Matte, matte!

Alle fire var helt klare over at det gjaldt å plassere bagasjen sin fornuftig. Jeg stuet vekk jakken og la fram alt jeg hadde av praktiske gjenstander i skulderbagen.  Vi hadde så klart skaffet en halvliter vodka pluss flaske med Bailey’s til jentene. I tillegg hadde jeg igjen øl og cider fra Finland. Sammen tør jeg kalle det et aldri så lite barskap!

Innlegget fortsetter under bildet.

Det var allerede varmt i kabinen, og ingen var veldig nøye med klesstilen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få bruk for Thailand-shortsen i Sibir! Ellers gikk den kvelden til å spille Pokémon på Game Boy og lese bok.

Jeg klarte faktisk å sove ganske så godt den natten. Jeg har aldri fått den samme reise-følelsen før! Gyngingen av at toget dundret over skinnene i den russiske natten var veldig søvndyssende. En stund etter midnatt orket ikke togpersonalet å fyre i kullovnen lenger, og temperaturen i togvognen sank betraktelig. Haha! Jeg var glad jeg tok med meg soveposen!

Ja, jeg sa Vodkatrain!

Dag to var den første hele dagen på toget. Og hva gjør man på Vodkatrain? Sigurd hev i seg den første shot’en klokken 10 på formiddagen, rett etter en frokost bestående av russisk lefse og skinke. Utover dagen moret vi oss med å vise jentene alt fra gammel ”Dimmu Borgir” til ”Frankie Goes to Hollywood”. Ingen av delene var visst jente-musikk! Sigurd holdt jevnt og trutt rytmen mens vodkaflasken ble tommere og tommere.

Jeg ble med på leken nærmere middagstid. Innen da hadde Sigurd fått tak i enda en halvliter med russisk vodka på en av stasjonene. Jentene nøyde seg med russisk øl og kaffe med Bailey’s. Russiske togkabiner kan bli veldig hyggelige! Etter en full dag med tapper drikking fra Sigurds side, sovnet han rundt klokken 10. Vi andre ble sittende og prate en stund til.

Når man tar den Transsibirske jernbanen er det en regel som gjelder framfor alle: kom deg på toget før det drar videre! Konduktørene gir ikke varsel før toget begynner å rulle igjen, og de venter ikke på noen. Hvis man blir stående igjen i Sibir er det egentlig bare en ting man kan gjøre: betale en drosjesjåfør for å råkjøre for å nå igjen toget. Det fristet egentlig ikke, så vi ble aldri ute mer enn 7-8 minutter av gangen.

Smuglerhandel

Et par ganger i døgnet stoppet toget for at passasjerene skulle få luft. Dette benyttet mongolene seg av for å selge varene de hadde med fra Moskva. Det hele var et fascinerende syn; hopetall med oppstemte mongoler som kjempet for å få alle kassene med skrot ut av kabinene.

Alt skulle passere gjennom en korridor som ikke kan ha vært stort større enn en halvmeter i bredden. I ti minutter kunne de så stå for å selge tingene til folk som ventet på perrongen, før det var om å gjøre å stappe alle kassene inn igjen. Flere av mongolene hadde med seg utstillingsdukker for å lettere vise frem klærne de solgte.

Lange dager på toget

Instant-nudler var en slager på toget! Bortsett fra litt lefse og skinke til frokost hadde vi egentlig bare nudler og suppe. Varmt vann var det eneste vi kunne få tak i på toget. Nå skjønner jeg hva de fornuftige ”kostholdsekspertene” mente da de sa at nudler ikke er mat. Vi kunne spise nudler til vi ikke gadd mer, og så bli sulten igjen tre timer etterpå.

Magen min var ikke begeistret. Dette passet så klart utmerket med de fantastiske sanitærforholdene på toget. Vi prøvde å få tak i brød hver gang toget stoppet, men russisk brød er som regel tørt, lyst og næringsfattig. Det hjalp en del å ha med ekte finsk meierismør, men alt i alt holdt det meste samme standard som nudlene.

Jeg vet ikke helt hvordan vi fikk tiden til å gå på toget. Reisen var på nesten fem hele dager, og det var ikke mye tid vi fikk utenfor kabinen. Jeg tror egentlig at livene våre inntok en annen fase under reisen. Jeg kjedet meg faktisk ikke et sekund! Merkelig nok hadde (i hvert fall jeg) det forholdsvis behagelig og morsomt under hele reisen!

Dag 3; 07:13 AM, GMT+3; 31°C

Oh, maaan! Varmt!! Hvor finnes det vann?

...og jeg benytter meg selvsagt av muligheten til å legge ut bilder av Sigurd i bar overkropp!

Hva i all verden drev mongolene med nå? Kullovnen gikk tydeligvis for fullt, og varmen var uutholdelig. Klamt, svett og trangt. Ingen av oss klarte å sove lenger, så vi satt trøtte og misfornøyde i kabinen og ventet på at toget skulle stoppe.

Da vi endelig sto stille i midten av Sibir, gikk Sigurd og jeg ut i bar overkropp og shorts. På perrongen fikk vi en del rare blikk fra kalde russere i tykke jakker. Vel inne i toget tok det vel bare ti minutter før vi begynte å svette igjen. Idyll! Heldigvis avtok temperaturen utover dagen, og vi fikk ikke flere slike temperaturer igjen.

Dag 4

Før vi kunne legge oss på dag fire, måtte vi fylle ut hundrevis av papirer på grensen til Mongolia. Vekterne tok grådig til seg passene våre, uten at vi visste når vi ville få dem tilbake. De kunne lite eller ingen engelsk, så vi måtte bare stole på at de bare ville ha dem i de timene toget ventet på grensen. Imens dro Sigurd og jeg ut for å finne mat.

Området på grensen var et av de styggeste og fattigste jeg har sett. Tonn med søppel som drev rundt med vinden, øde, falmede bygninger og nesten ikke folk å se. Vi fant nok en butikk med 50 sorter godteri, og to sorter brød. Vi stacket opp med nok en dose med de forbaskede nudlene, og kom oss på toget. Det var deilig å få passene tilbake med påstemplede visum og kvitteringer for besøket i Russland.

Innlegget fortsetter under bildet.

På den mongolske grensen var det omtrent samme prosedyre, men det var vi jo vant med nå. Vi måtte stå opp klokken halv 6 for å komme oss ut av toget i Ulan Bator. Det hadde vært greit nok, men nå lå vi fem tidssoner etter Moskva, så det ble i praksis å stå opp halv ett om natten!

Usj! Jeg fikk ikke sove den natten, og jeg måtte stå opp grytidlig for å få pakket. Toget kom fram tidligere enn vi hadde ventet, og det skulle raskt videre. Jeg klarte å pakke sekken på et par minutter og kaste meg ut av toget. Dessverre fikk jeg ikke sjekket kabinen skikkelig, så mitt kjære headset ble liggende igjen. DAMN! Før jeg egentlig visste ordet av det sto vi på perrongen… i hovedstaden til verdens tynnest befolkede land. Dette måtte i det minste bli interessant!

Riga. Visstnok en by med fin arkitektur og gode shoppingmuligheter. For oss ble det bare en mellomlanding, siden vi valgte Helsinki i stedet. Idet vi fant fram til den ”russiske” gaten, ble alt plutselig mer grått og trist. Menneskene luktet faktisk av vodka! Vi spiste det vi hade igjen av finsk brød, og satt oss på flyet. I luften over Moskva sank flyet ned i en gul ertesuppe-tåke, og de skitne lysene fra fabrikker og motorveier kom til syne. Klokken var nærmere 10, lokal tid, og solen nede for lenge siden.

”Well, comrade. Welcome to Mother Russia!”

Vi gikk sist gjennom pass/visum-kontrollen. Den gretne mannen bak glasset rynket på nesen, og snøftet noe på russisk. Vi ble vist til et bord for å fylle ut et ”migration-card”. Hvorfor var vi de eneste som måtte tukle med dette tullet? Alle opplysningene sto jo i visumet vårt!

Etter litt tukling og høflige smil fra vår side, slapp de oss gjennom. Vi var både sultne og tørste etter turen, så vi lette oss fram til en kiosk. Damen i kassen hadde tydeligvis en hang-over av en annen verden, og derfor ingen planer om å hjelpe oss. Første møte med russisk service! Vi fant vann i en automat, og famlet oss så fram til togstasjonen ved flyplassen. Vi ble forfulgt av en mann som ville kjøre oss til ”Godzillas Hostel” for 3000 rubler (600 kr). Vi måtte jobbe ganske hardt for å overbevise ham om at vi faktisk ville ta toget, selv om vi da måtte vente i 40 minutter. I billettluka ba jeg om å få veksle de store pengesedlene i noen mindre. Damen bak luken sendte meg et slapt blikk. Hun skjønte nok hva jeg mente, men hun måtte først snakke i telefonen en stund. Her går det unna!

Lysekroner av gull fremfor trekk

Toget var fremme rundt halv 12. På togstasjonen sto alt på russisk, og stasjonsbygningen var stengt. Vi fant en drosjesjåfør som ikke snakket engelsk, men som nikket svakt da vi viste ham adressen i reisedokumentet. Han var vår beste sjanse, og han fikk oss til slutt fram for 500 rubler.

Vandrerhjemmet (hostellet) var heldigvis mer etter vestlig standard, og det var nok derfor Kilroy/Vodkatrain hadde booket det for oss. Sengene var simple, men madrassene gode. Det var varmt vann i dusjen, og ikke kald trekk på soverommet. Vi hadde til og med gratis internett! Hotellene i Moskva er kjent for å prioritere lysekroner av gull framfor rom uten kald trekk, så vi var forberedt på det verste.

Vi la oss sultne, og på dag to fant vi pølser og pasta på det lokale supermarkedet. Det virket som det er lettere å finne 50 sorter godteri i russiske butikker enn å finne melk og smør. På kvelden sjekket vi ut vår lokale ortodokse kirke. Vi fant også en delikatesse-forretning som faktisk hadde melk, brød og skinke. På film røyker alltid russerne sigarer, så vi slang to stykker i kurven. Vi gikk oss vill på veien tilbake, og vi ønsket ikke å støte borti for mange russiske politimenn. De er kjent for å forlange ”turist”-avgift, og putte pengene i egen lomme.

Politirazzia i vår gate

Den tredje dagen beøkte vi Kreml. Ved inngangen ble vi sendt til billettkontoret fem minutters gange unna, og vi måtte så gå enda en gang tilbake for å legge fra oss sekken. Innenfor murene fikk vi sett på to flotte ortodokse kirker, men vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder. Dumaen og tsar-kannonen fikk vi derimot lov til å fotografere. Like ved den røde plass fikk vi endelig tak i hver vår ekte, russiske bjørnefitte. Jeg mistet min uken før avreise, så det var en stor lettelse å pakke hodet inn i varm pels igjen!

På grunn av bildeforbud i Russland, har Sigurd tegnet en rekonstruksjon.

Vi tok Moskvas metro fram og tilbake, et utrolig imponerende system! Hele byen er dekket av metroen, som går i en ring rundt bykjernen, og på kryss og tvers innenfor. Nærmeste metrostasjon er aldri langt unna. Ved inngangen går det lange rulletrapper ned til rundt 40 meter under jorden. Hver stasjon har sitt særpreg i form av spesielle byggmaterialer og kunst på veggene.

Hele gaten ved hostellet hadde blitt blokkert av russisk politi som hadde tauet bort alle bilene og jaget vekk beboerne. Feite offiserer marsjerte fram og tilbake med dokumentmapper under armen og pistol i beltet. Vi fikk så vidt lov til å gå forbi sperringen og inn døren 10 meter bak. Vi skjønte aldri hva det dreiet seg om, men vi holdt oss inne en stund etterpå.

Ikke øl, men utblandet sprit

Tilbake på hostellet ankom Silje og Ann Helen, to koselige jenter fra vestlandet. De er våre reisevenner gjennom transsibirske. Mer om det senere. På ettermiddagen kom vår lokale ”honcho”, en lokalkjent person som snakker godt engelsk. Honchoene kan ta deg med på alt fra museer til nattklubber og kjente byggverk. De står til din disposisjon, uansett hvor du vil dra. I Moskva var Masha vår Honcho. Hun hadde fem år med lingvistikk bak seg, og god kjennskap til byen. Hun tok oss med til et sted hvor man selv kunne plukke tradisjonell russisk mat. Jeg likte det faktisk ganske godt. Jeg spiste noe som Masha kalte noe slikt som ”bortchj”, rødbetsuppe; pannekaker med kjøtt og russisk majones-salat av en type. Alt sammen med russisk øl, som visstnok ikke er øl, men utblandet sprit per definisjon. Jeg synes uansett det var ganske godt! For de politikk-interesserte fortalte Masha at hun ikke hadde tro på det russiske demokratiet, men at hun trodde politikerne ville handle rett likevel. Hun mente at rundt 40 prosent av russerne ville si det samme. Anyways, det er slikt jeg bryr meg om!

Dag fire gikk turen til Den røde plass, som uforutsigbart nok hadde vært stengt da Sigurd og jeg var der dagen før. Russerne har bevart kroppen til Lenin i et eget kammer ved den røde plass. Han er ”mumifisert” på en moderne måte som visstnok kan holde kroppen ved like i all evighet hvis han blir vedlikeholdt. I den veldig mørke bygningen sto det morske vakter i giv akt ved hvert eneste hjørne. Det var ikke lov å snakke, ta bilde eller ha på seg lue. Selve rommet var kledd i svart stein dekorert med rød marmor, som visstnok er veldig sjeldent og verdifullt. Den ”stive” stemningen var for meg en del av hele opplevelsen, men det var deilig å komme seg ut igjen.

Gretne bestemødre i ethvert rom

Vi besøkte (kirken) og dro så på det historiske museet i Moskva. Selve utstillingen var både imponerende og flott. Jeg var veldig opptatt av hvordan russisk historie framstilles i Russland. Til min store skuffelse var alle beskrivelsene på russisk, så jeg kunne ikke gjøre veldig mye annet enn å titte. Det var heller ikke lov til å ta bilder. I ethvert rom satt det alltid en gretten baboshka og fulgte hvert steg jeg tok, så jeg følte meg ukomfortabel. I noen av rommene fant jeg et kort sammendrag av temaet på engelsk. Stort sett virket de objektive, men russiske soldater ble alltid framstilt som noble, tapre menn. Stalins ugjerninger ble ikke nevnt.

Etter kommunismens fall ble flere politiske skulpturer bevart og flyttet til en park av kulturelle hensyn. Vi tok en titt, men det var mye snø og dårlig stemning. Stas å se en stein-lenin på fire meter, da!

Nok om det!

Masha fortalte oss at vi kunne få sett litt av kulturlivet i Moskva. Hun hadde fått tak i en liste over begivenheter for den dagen, for det meste ukjente russiske band. Et band fanget dog vår oppmerksomhet: Fear Factory! Dette bandet er amerikansk, og absolutt av interesse. Etter å ha hørt gjennom deres siste album, føler jeg at jeg er i ferd med å oppdage noe nytt! Meget tunge og rytmiske riff kombinert med…autotune-vokal, (som T-pain!!) var noe jeg måtte sjekke ut.

Tre vodkashots og sylteagurk til forrett

Denne kvelden var ville Sigurd og jeg være enda mer russiske, så vi startet middagen med tre vodkashots sammen med sylteagurk og kål. For meg virket det ganske feil å starte middagen med fylla, men det føltes faktisk ganske riktig da vi kom i gang med hovedretten. Masha måtte fortelle oss hvordan vi skulle komme oss fram, og skrive ned adressen. Etter å ha spurt sikkert 30 mennesker som kunne lite eller ingen engelsk, fant vi fram.  Vi kom langt bare ved å peke på metrokartet; russerne er faktisk ganske hjelpsomme, tydeligvis bare hvis de ikke er på jobb.

Det var desto mer skuffende å finne stengte dører da vi endelig kom fram. Vi var tre kvarter forsinket til døråpning, men det burde jo ikke gjøre noe. En ansatt gikk inn en sideinngang, og vi spurte ham om hjelp. Det var tydeligvis ikke mulig! VI måtte til slutt bite i det sure eplet, og gå tilbake til metroen. Av ren irritasjon kjøpte vi oss en øl, og satt oss ned med sigarene på metroen. Flott måte å bruke tirsdagskvelden på!

Vår siste dag i Moskva brukte vi på den flotteste kirken i byen, og faktisk på et kunstmuseum. Det var de to siste attraksjonene Masha ville vise oss. Toget skulle gå rundt klokken 8, så vi satt av litt tid til å handle inn mat på et annet supermarked enn forrige gang. Jeg trekker tilbake det jeg sa om vareutvalget i Moskva, nå fant vi faktisk en del nyttig! På toget ville det kun være tilgang på varmt vann, og bare mulig å kjøpe øl, chips og godteri. Insant-nudler, suppe og brød var derfor lure valg. Vi fant det best å kjøpe et kilo skinke for å slippe kjøttmangel.

På toget med smuglere

Taxi til toget og øl på togstasjonen mens vi ventet. Helt naturlig i Russland. På perrongen var det tjokkfullt med mongoler. Alle hadde store lass med varer de ville ha med hjem, stort sett over 10 kasser på en halvmeter i alle retninger. Toget vårt var langt, i hvert fall over 300 meter. Alle mongolene skulle inn da det stoppet ved perrongen. Alle varene fulgte selvsagt med, og med 18 kilo bagasje på ryggen var jeg ganske stuck i folkemengden. Mongolene hadde fylt lugaren vår stappfull med kasser fulle med smuglevarer; hermetikk, matolje, tøfler, bukser og diverse juggel. Masha gjorde vei i vellinga ved å kjefte på kondoktørene og de andre mongolene. Det hele tok omtrent ti minutter.

Endelig inne i lugaren ga Masha oss instruksjoner for reisen. Da hun fisket i vesken sin for å finne billettene oppdaget hun at lommeboken manglet. Hun fikk nærmest panikk da det gikk opp for henne at en av passasjerene måtte ha hadde fisket i vesken hennes mens vi sto klyngen i togkorridoren. Hun hadde alt for store verdier i lommeboken, blant annet i sjekker. I ren sinne og desperasjon brølte hun ut mange ufine ord om mongoler på engelsk, fulgt opp av mye russisk banning. En av mongolene forsto nok engelsk til å få med seg hennes syn på mongoler. Da ble spenningen plutselig spent. Da mongolene overalt rundt oss fikk det med seg, ble det hele veldig ubehagelig. Masha skjønte at hun måtte forte seg av toget før det ble bråk. Dessuten måtte hun sperre kortene sine. Før følget på fire forvirrede nordmenn visste ordet av det, sto de alene i en vogn full av mongoler på vei til Sibir. Neste stopp: Ulan Bator.

Som et resultat av fem dager på den transsibirske jernbanen har vi ikke fått lagt ut forrige ukes bloggposter. Wifi er ikke vanlig i Sibir. Denne posten er fra 10-13 mars. More to come!

Jah, oppholdet på Soumenlinna var både behagelig og pent, men jeg kan ikke si det var veldig mye fart og spenning. Vi håpet på å finne mer moro tilbake i Helsinki. Hovedstadens mest populære vandrerhjem var endelig ledig, så vi slang sekkene på igjen, og tok båten tilbake til fastlandet. Standarden var helt okay, og vi klarte å finne fram til det beste kjøkkenet i bygningen. Denne gangen lagde vi kinesisk brie-kebab med svin. Det var absolutt ingen dårlig oppfinnelse. Vi holdt på å kjøpe inn et halvt kilo grisenyre på den lokale kiosken, men jeg husket heldigvis å sjekke den svenske beskrivelsen på pakken. Det er skummelt å handle når man ikke er sikker på hva man faktisk kjøper!

Vi fikk vite at rom nummer 305 på vandrerhjemmet var forbannet med en elendig internettforbindelse. Vi bodde på 304, så logisk nok var Sigurd den eneste med nett. Hva skjer med finsk internett?!

Etter litt vel mye avslapping tok vi en joggetur for å rense systemet, ikke dumt! Vi bestilte så pizza på stedets restaurant, og kom i snakk med en kar som utvilsomt var en fullverdig metalhead. ”If it’s not metal, it ain’t worth a shit!”. Vi fant ut at han var fra Nederland, og på besøk i Finland for å se Ensiferum. ENSIFERUM! For de som lurer er det et finsk viking-metal-band som vi begge digger. Vi kjøpte billetter på nettet, og fant veien på fredagen.

Vi møtte vår nederlandske venn sammen med to finske jenter og en italiener. Etter en del kule diskusjoner i baren og mye moro gikk vi alle opp for å se Ensiferum. Lokalet var middels stort, og helt stappfullt av oppstemte finner. Da bandet kom på scenen startet de en av de hissigste mosh-pitene jeg har sett på lenge. Finnene tar av, og ikke bare gutta! Her tør jentene faktisk å slippe seg løs! Bandet var så viking de skulle, med sverd og det hele! Det hele toppet seg da de spilte Man o’War; jeg skal innrømme det var ganske episk!

Etter konserten møtte vi tre brasilianske jenter som vi inkluderte i gjengen. Sigurd og jeg ble senere fulgt til en nattklubb der vi var resten av kvelden. På avreisedagen kjøpte vi inn juice og ferske bakevarer som vi spiste på flyplassen. Vi lever godt! Neste stopp: Riga.

Grunnet dårlige fortografi-forhold har Sigurd tegnet en rekonstruksjon

I Helsinki er man busyness

Vi satt oss så på flyet til Helsinki. Jeg hadde ikke ofret det oppholdet så mange tanker før vi gikk på flyet. Rundt oss satt det for det meste bare forretningsreisende finner med dress, DELL-PC’er og finske finansaviser. Hva i all verden gjorde vi i det selskapet?

På flyturen sovnet jeg raskt, selv i det trange setet. Etter 90 min smalt landingshjulene i finsk jord. Har du noensinne vært på kinesisk restaurant, og vært dum nok til å velge den ”ekstra kinesiske” buffeen? Kjenner du følelsen man får når man står foran et stort bort fylt med retter du ikke aner hvordan du skal spise eller kombinere? Jeg må bare si vi følte oss slik da vi plutselig sto på Helsinki flyplass uten en anelse om hvor vi skulle bo, eller hva vi skulle gjøre.

Av den grunn måtte vi campe noen timer på flyplassen for å finne ut hva vi skulle gjøre videre. I verste fall var vi begge forberedt på å sove på flyplassen. Vi søkte gjennom en side for vandrerhjem, en for sofa-overnatting og to for hoteller. Vi fant et trådløst nett som fungerte for Sigurd, men da bare på nettsider som hadde med Google å gjøre. Nettet ville ikke slippe meg på før jeg betalte.

Etter en god del famling, fant vi et ikke alt for dyrt hotell til 100 euro per natt, altså 400 kroner per pers. Tur inn i sentrum med buss. Til tross for hjelpsomme finner, hadde Sigurd markert feil sted på kartet. Vi endte med å gå flere runder rundt ”Kamp Hotell” før vi skjønte at vi måtte finne frem stedet på Google Maps enda en gang. Da vi endelig kom oss til hotell Arthur, fant vi et veldig strøkent og behagelig rom med dusj, internett og det hele. Veldig velkomment etter å ha valset en stund rundt i kulda med en tung sekk.

Vi var enige om at vi burde finne noe litt finsk å spise. Vi fant et sted der de solgte ølpølse og godt øl. Gode pølser er undervurdert! Rødkål, potetkake og en god saus hørte med. God mat! Jeg kjøpte ”Leffe”, et øl av typen ”blonde” som jeg har smakt før. Anbefales til alle som vil prøve noe mer spennende enn Carlsberg.

Tilbake til hotellet og sove! Deiligste sengen jeg har kjent på lenge!

Se det! Den store dagen er endelig her. Jeg har pakket bagasje hele natten, og fylt opp pcen med et tonn filmer og serier.  Sigurd var lett tilgjengelig på Skype frem til klokken 5. Selv fikk jeg noe slikt som 2-3 timer søvn. Alt fikk plass i en tursekken og bagen, 16 kg til sammen.  Foreldrene mine kjørte meg til Asker, der vi tok farvel, og hoppet på toget. Enkelte anledninger krever champagne. De første sekundene av en jordomreise er et eksempel. Jeg kjøpte derfor en bitteliten flaske for symbolikkens skyld.

Jeg må erklære si at det føltes like godt å skåle i brusende, rosa væske som forventet. Ferske boller hjemmefra passet ypperlig til. Litt kjipt at konduktøren ba oss helle ut fylla, men vi tok resten av flasken på Gardermoen.

Innsjekking gikk forholdsvis smertefritt. Jeg er ikke så interessert i å bruke bankkortet så mye i Russland, så jeg tok ut 1000 kroner i russiske rubler. Det måtte gjøres manuelt; det er visstnok veldig få som er trenger dem. Det er visst bare vi som er dumme nok til å besøke det landet. Nå har jeg både kroner, dollar, rubler, pund, euro og kambotsjanske riel. Stas!

Første stopp blir Finland. Mer om dette snart!

Foto: traveller9 (CC-by-nc-sa-2.0)

Bloggen kommer så klart til å handle om turen vår. Konseptet har vært å ta et friår mellom videregående og studier bestående av et halvt år med jobbing og et halvt år med reising. Vi har begge jobbet på Hvalstad skole siden i sommer. Vi kunne for to uker siden endelig avslutte den korte karrieren med jubel og high-five. De siste ukene har blitt brukt til å nyte Norge og å forberede turen.

Vi ville helst ha en tur som gikk litt utenom backpackernes tradisjonelle motorvei. Reisen måtte selvsagt gå rundt kloden, og være så variert som mulig. Jeg har vært opptatt av at det skal være en ”reise med tenner”, altså mer enn bare en badeferie. Det er derfor vi bestemte oss for å bruke god tid på den Transsibirske jernbane gjennom Russland, Mongolia og Kina. Vi håper på fortsatt kaldt vær i Russland, slik at det blir desto herligere å hoppe av i Thailand. Etter et langt opphold i sørøst-Asia, går turen til Oseania. I Australia og New Zealand blir det mye avslapping og morsomme sprell. Videre vil vi ta det enda roligere på Fiji og Hawaii, før vi runder av med et par dager i Los Angeles. Til sammen blir reisen på omtrent fem måneder, eller 143 dager, om du vil.

Hvis flyene går som de skal, får vi 8 dager i Finland, 9 dager i Russland, 3 dager i Mongolia, 11 dager i Kina, 37 dager i Thailand, 30 dager i Australia, 17 dager på New Zealand, 15 dager på Fiji, 10 dager på Hawaii og 6 dager i Los Angeles. En del moro, med andre ord! Vi kommer til å blogge om hvorfor vi valgte hvert enkelt land når vi kommer dit. Enda viktigere: vi vil fortelle hvordan det faktisk er der.

I skrivende stund er jeg veldig opptatt med pakking og andre forberedelser, så dette ble fort og gæli! Når vi er i gang, vil vi skrive mer om hvordan jobb-halvåret var, våre tanker om turen, og en del mer. Det er bare å følge med!