Henrik og Sigurd på episk reise

Etter en uke i Sydney var det på tide å komme seg videre. Australia er tross alt mye mer enn en fin storby. Rett ved siden av hostelet vi bodde på, lå det et reiseselskap som het Wicked Travels. Dette var et typisk ungdomsrettet reiseselskap som var helt gærne på reklame.

I utgangspunktet prøver jeg å unngå selskaper som reklamerer mye, fordi jeg mener at dagens samfunn drukner i skiten. Jeg ser ikke på TV, men får absolutt min dose likevel.

Wicked Travel hadde nærmest tapetsert kjøkkenet og oppholdsrommet på hostelet vi bodde på. Derfor var jeg ganske skeptisk da vi gikk over gata, og ga dem et besøk. Det vi egentlig var ute etter var å leie en bil vi kunne sove i et par uker mens vi kjørte nordover til Cairns.

Etter en lang prat med en av de ansatte hadde vi ikke bare leid bil; vi hadde også booket en tredagerstur på Fraser Island og en firedagerstur på en dykkerseilbåt. Mer om disse turene senere.

Wicked Travel fant det best å tapetsere veggene på hostelet med reklame

Freeeedom!

Analog spam

I tillegg til å være skeptiske til bedrifter som spammer reklame, er vi også skeptiske til å velge det første og beste. I dette tilfellet virket det ikke som om de tok noe særlig provisjon for å booke bil og utflukter, men et sted må de få pengene sine fra.

Vi fikk sjekket noen alternativer til leiebilfirmaet som Wicked Travel anbefalte, men de kostet alle det samme, og man måtte være over 21 for å leie hos de andre aktørene. Det hastet dessuten ganske mye å komme seg av gårde, så i dette tilfellet måtte vi gå for det første og beste. Hvis vi baserte oss på å bo i bilen, ville det hele bli ganske rimelig.

To dager senere, plukket vi opp bilen, og etter en del underskrifter var det rett ut på veien. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå. Leiebilfirmaet befant seg midt i Sydney sentrum, det regnet heftig, det var stor trafikk, og bilene kjørte på venstre side av veien.

Jeg var litt nervøs da det bar rett ut i Sydneys venstrekjørte trafikkorker. Det gikk ganske raskt å vende seg til ”feil” kjøreretning, men vikeplikt fra venstre er litt vanskeligere å inn i refleksene. Vi kom oss likevel velberget ut av Sydney sentrum.

Leve campinglivet!

Da var det tid for fullstendig frihet på de australske veier! Vi kjørte innom en del småbyer på veien, og ble en stund i de fineste av dem. For å spare penger sov vi i bilen, noe jeg vente meg fort til.

Innlegget fortsetter under bildet.

Fra Port Macquire, en kjempefin, liten by vi fant fordi vi trengte bensin..

Det ble ganske kaldt om natten, og av og til skrudde jeg på motoren i 10 minutter for å varme opp bilen. Jeg var for første gang på turen misunnelig på Henrik, som hadde med seg sovepose. Her var det bare å ta på seg alle klærne, krøke seg sammen og tenke på Fiji.

Jeg trenger kanskje ikke si at vi ikke hadde så mange fasiliteter i bilen. Dog hadde vi et ”camping kit,” men det inneholdt ikke ting som dusj, do, vask og speil. McDonalds ble derfor et populært stoppested langs veien. De tilbyr gratis internett i tillegg til førsteklasses ”restrooms.”

Dusj har de ikke, men alt forventer jeg ikke å få til prisen av en skarve cheeseburger. Mange har nok sett rart på meg, der jeg har stått og barbert meg og pusset tennene på herretoalettene.

Vi rullet videre uten en anelse om hvor neste stopp ville bli. Mer om stoppene i neste innlegg.

Etter flyturen fra Bangkok til Sydney, kunne jeg konstantere at Australierne vet å gjøre en åtte timer lang flytur til en behagelig opplevelse. Bedre flymat har jeg aldri smakt, setene var gode og mannskapet var hyggelige som bare det. Da vi landet i Sydney, tok vi en telefon til stedet sted vi hadde funnet på nettet dagen før, ”Westend Backpackers.”

Dette skulle visstnok være et sentralt beliggende, og billig hostel for unge backpackere. Prisene i Sydney kan selvsagt ikke konkurrere med 2 dollar natten i Kambodsja, men 23 australske dollar var ikke så aller verst til storby å være. I tillegg ordnet de med gratis transport fra flyplassen!

Det var en lettelse for begge å komme fram til gode senger, og Henrik kastet seg nedpå umiddelbart. Vi hadde kun sovet rundt 4 timer de siste to døgnene, så jeg skjønner ham godt. Jeg, derimot, klarte ikke å motstå fristelsen til å se Sydney med en gang.

Tilbake til vesten

Etter to måneder i Asia må jeg innrømme at jeg hadde lengtet ganske mye etter vestlig kultur. Asia hadde absolutt vært spennende, morsomt og lærerikt, men fanden skal vite at det var deilig å komme seg ut derifra.

Det var herlig å kunne bevege seg rundt i byen, uten å bli tilbudt skrot hvert 10. sekund! Her kunne jeg dessuten snakke med folk som faktisk ikke hadde økonomisk interesse av å holde samtalen i gang. Australierne er både imøtekommende, hyggelige og spøkefulle. Artige folk! Der virker som om alle Australiere er ”buddies.”

For første gang siden Finland kunne jeg nyte utvalg på butikker, rene gater, vann i springen, fungerende ordensmakt og sist, men ikke minst, gode senger. Henrik er en koselig kar, men jeg foretrekker å ha min egen seng.

På jakt etter kjøtt

I den syvende himmel

Etter en lang gåtur i Sydney tok jeg meg en velfortjent lur i den diggeste senga på to måneder. Vi stod opp litt senere, og dro på butikken for å kjøpe ingredienser til en skikkelig middag. O lykke! Råvarer!

Om Sydney kan jeg si at det er en veldig fin storby med enorme parker og stilig arkitektur. En av dagene fikk vi en gratis guidet tur rundt i Sydney som var svært grundig. Jeg tror jeg nå kan mer om Sydney enn jeg kan om Oslo, noe jeg egentlig skammer meg litt over. Vi fikk mye interessant historie og en del gode fortellinger fortalt av guiden vår, en hyggelig student på rundt 24 år.

Vi gikk blant annet forbi en pub hvor de på 1800-tallet hadde skjenket sjømenn fulle, før de utløste en slags fall-lem i baren og tok dem til fange. Da disse stakkarene våknet dagen derpå, befant de seg på en skute hvor de plutselig var slaver. Dette var visst daglig kost på den tiden; Australia hadde jo vært stedet alle de kriminelle fra England ble sendt til.

Roterende restaurant

Etter den guidene turen dro vi til et av stedene guiden hadde vist oss, en høy bygning med god utsikt over byen. Da vi gikk inn i heisen, trykket vi selvsagt på knappen med det høyeste tallet. Plutselig befant vi oss i et slags businesskontor. Litt forvirrede gikk vi litt rundt, og fikk en del stygge blikk fra folka i dress. Skitne backpackere var visst ikke helt velkomne her.

Vi gikk tilbake i heisen og tok den én etasje ned. Der fant vi en restaurant hvor vi kunne sitte og se på utsikten, så lenge man hadde kjøpt noe å drikke. Vi ble plassert et sted med ganske kjedelig utsikt, så vi ville gjerne flytte oss til et annet sted. Det var slett ikke nødvendig; etter omtrent 20 sekunder oppdaget vi at hele restauranten snurret rundt i et sakte tempo. Vi hadde visst fått gode plasser likevel, for utsikten var fantastisk da solen gikk 40 minutter senere!

Alt for Norge

Vi var i Sydney i rundt en uke, og dagene gikk fort. Plutselig var det 17. mai! Dette måtte selvsagt feires på norsk måte. Klokken åtte, norsk tid hadde vi skaffet oss et stort, norsk flagg på en flaggbutikk. Denne butikken lå over en og en halv time unna til fots, men det hindret oss selvsagt ikke. Alt for Norge! På veien tilbake til hostelet lagde vi vårt eget 17.mai-tog som tiltrakk seg mye oppmerksomhet.

Før jentegjengen bak oss visste ordet av det, var de for sin første gang med i et 17- mai-tog! De fikk ikke vite hva dette var for noe før vi var ferdige med å synge. Jeg burde egentlig kunne flere 17. mai-sanger, men alle tre versene av Norge i rødt hvitt og blått satt i alle fall godt etter hvert. I tillegg sang vi ”For Norge, Kjæmpers Fødreland.” Med litt marsj på reisehøyttalerne, fikk vi ganske bra 17.mai følelse! Hennig Olsen-is var dessverre ikke å oppdrive.

Desto morsommere var det at man adresserte hverandre med nasjonaliteten. Både Finland, Russland og Sverige var med på moroa!

”Hey, Finland! Don’t mess with the Norwegian flag! Wait for Fin-Day!” -Mitch, Canada.

Neste blogginnlegg blir fra det glade campinglivet! Vi reiser nordover til varmere strøk i en leiebil og lever på slump.

Snarturen innom Kambodsja hadde plutselig blitt lang, og det begynte å bli på tide å komme seg til Siem Reap. Det var tross alt templene ved Angkor Wat vi hadde kommet til landet for, og jeg skjønner egentlig ikke hvor de siste ti dagene hadde blitt av.

Hvis vi skulle rekke Full Moon Party på Koh Pagnan i Thailand måtte vi skynde oss, så vi kastet oss på en buss til tempelbyen.

Mitt første inntrykk av Siem Reap var faktisk veldig positivt. Søppelmengden i gatene var moderat, og det fantes faktisk butikker der som solgte annet enn søtsaker og skrap. En smule vestlig innflytelse med andre ord. Prisene var også en smule vestlige, men ille kan det ikke bli i dette landet. Alt i alt har Kambodsja vist seg mye mer sivilisert og fungerende enn jeg hadde ventet.

Jeg må innrømme at jeg alltid har sett for meg Kambodsja som en eneste stor jungel med slumområder der det bor folk. Om dette stemmer, er i alle fall Siem Reap et unntak. Det eneste som jeg kan si irriterer meg noe i denne byen, er at du som vestlig turist blir behandlet som en adelig av alle som jobber i servicebransjen. Og hvis du lurte: ja, alle i Siem Reap jobber i servicebransjen. Det skal godt gjøres å gå gjennom gatene i mer enn tretti sekunder uten å høre ”Hello Sir!” minst fem ganger.

En ting er konstant å bli kalt ”my friend”, en annen ting er å bli kalt ”Sir”. I begge tilfeller vet du at det ikke kommer fra hjertet, og at de kaller alle med stor lommebok for ”my friend”. En av dagene i Siem Reap telte jeg faktisk antall ganger folk uoppfordret kalte meg Sir, og prøvde å selge meg noe. Ikke overraskende kom jeg til mer enn ett hundre og tjue før jeg ikke orket å telle mer. Dagen var dessuten enda ung.

Templer og flere slitsomme selgere

Etter en dag i Siem Reap var det på tide å få sett Kambodsjas hovedattraksjon. Vi leide en tuk-tuk med sjåfør for en dag, og kjørte av gårde. Billig og bra! Ved første stoppested på vår tuk-tuk-tempelreise, ble vi møtt av en armé med skrålende kambodsjanske damer. Jeg trodde først jeg hadde gjort noe galt, men så skjønte jeg at de bare ville selge meg ting.

Jeg har sett og hørt mye rart når det kommer til selgere her i Kambodsja, men dette overgikk alt. Da jeg hoppet av tuk-tuk’en var det knapt nok mulig å bevege seg dit jeg ville, og jeg måtte rope for å kommunisere med Henrik.

”Hello, Sir! My friend! Buy here! Cold drink! Sir, Sir! You buy! One dollar cold drink, Sir! Sir!”

Kom fra utallige kambodsjanske damer som alle virket som kloner av hverandre, for det var ikke mulig å høre forskjellen på dem. På jordomreisen så langt, må jeg si vi har blitt ganske flinke til å avvise irriterende selgere, men dette var virkelig en prøvelse. Sjåføren vår kjørte oss rundt og stoppet ved de templene han mente var verd å se på, og det var ikke få. På hvert eneste stoppested var det nye selgere og jeg trodde det skulle klikke for meg etter hvert.

Always look on the bright side of life

Situasjonen ble ganske mye bedre da jeg fant det best å begynne å tulle med selgerne. Vi sang norske sanger for dem, prøvde å kjøpe cola for 20 øre, lot som om vi var redde for dem, smite overentusiastisk til dem uten å snakke, pratet om irrelevante ting og lot som om vi var misjonærer fra Vatikanet. Med litt humør ble det mye lettere å overleve alt maset.

Trykk spill av under for en smakebit på kambodsjansk selgerskråling!

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Med humøret på plass og selgerne i sjakk ble det lett å nyte templene. Som liten så jeg Jungelboken hver eneste gang jeg overnattet hos farmor og farfar, og det var ikke akkurat sjelden. Derfor hadde jeg sett veldig fram til å se templene som de i filmen er basert på. Jeg ble ikke skuffet; her var faktisk virkeligheten bedre enn filmen!

Tempelbyen Angkor ble bygget under Khmerfolkets storhetstid, som var mellom år 800 og år 1400. Dette folket nøyde seg ikke med ett tempel for én by; hvis du vil se alle templene i Angkor, er to til tre dager anbefalt. Vi besøkte til sammen rundt ti-tolv templer og brukte hele dagen. Vi hadde til og med stått opp klokken halv fem for å få med oss solnedgangen.

De mest spennende templene var Angkor Wat, som er mest kjent, og overgrodde Ta Phrom, hvor trærne hadde vokst seg inn i tempelet. I stedet for å legge ut om de forskjellige templene, vil jeg heller vise et par av de beste bildene vi tok den dagen. Et bilde sier da mer enn tusen ord?

Etter en meget slitsom dag, både fysisk og psykisk, var det deilig å sove middagslur selv om vi ikke hadde spist middag. Polyfasisk døgnrytme skal ikke undervurderes! Vi var opplagte nok til å spise middag etter et par timers søvn, og det smakte godt med Khmer-mat. Dog var det den vanlige ”fry-rice”-greia, men jeg var så sulten at jeg kunne spist en ape. Etter å ha vandret litt gatelangs rundt i Siem Reap og blitt tilbudt allskens mulig drit fra selgere, ble vi igjen slitne. ”Fish massage” fristet ikke så veldig. Siden vi hadde vært oppe siden umenneskelige halv fem om morgenen, fant vi det best å legge oss relativt tidlig.

Vi hadde uansett en lang busstur foran oss. Full Moon Party på Koh Pagnan i Thailand nærmet seg veldig, så vi fant det best å ta hele den lange reisen i ett strekk. Bussen vi hadde kjøpt billetter til var visst en ”sleeping bus,” men den delen som hadde med soving å gjøre, gjaldt visst bare for folk under halvannen meter.

Jeg minnes da jeg var barn, og familien skulle kjøre til hytta på Beitostølen. Tre timer i bil kunne være ganske uutholdelig uten minst én pause for å kjøpe is. Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter å komme ut av bilen og løpe rundt, for det begynte alltid å klø i beina etter den første halvtimen. ”Hvor langt er det igjen nå?” maste jeg alltid. Nå er situasjonen en helt annen derimot. 30 timer med buss og båt fra Siem Reap til Koh Pagnan går plutselig glatt.

Ja, du leste riktig; 30 timer. Barnemat. Det er jo ingen ting sammenlignet med 105 timer tog stappet med svette mongoler! Jeg har fått et ganske annet perspektiv på reising og avstander på denne turen, og en tur til hytta kommer til å føles som et blunk når jeg kommer hjem.

Endelig fikk vi oppdatert! Vi skrev dette innlegget i fellesskap for å bli fort ferdig. Vi håper på å få ut neste innlegg ganske snart!

Neptune var et interessant gjestehus. Mesteparten av huset var en lurvete, men koselig stue, mens rommene besto av… seng. Her ble det lagt opp til at folk skulle være sosiale. Jeg hadde nettopp kastet min svette 16-kilos sekk ned på senga da jeg hørte noen snakke en blanding av fransk, japansk, tysk og dansk. Dette kunne ikke være annet enn flamsk eller nederlandsk.

Det kom fra tre belgiere i 25-årsalderen som stod utenfor rommet vårt og diskuterte noe. Nå var det lenge siden sist jeg hadde fått snakket noe særlig med andre reisende på min alder! Belgierne hadde oppsøkt Thomas for å være med på en todagers tur ut i naturen. På programmet sto det padling, overnatting under åpen himmel og vandring i skauen.

Vi har tatt det veldig med ro på denne turen, og det å stå opp til vekkerklokke for å rekke noe strider i mot våre prinsipper. Hvorfor pine seg opp tidlig om morgenen når man har fri? Noen unntak må man likevel gjøre i blant, og vi slengte oss på. Etter omtrent en ukes ferie fra ferien var det uansett på tide med litt action!

Trygg trafikk

Etter en enorm ”Farmers Breakfast” på gjestehuset hvor vi bodde, kjørte Thomas oss til kaia. Bilen hans må være den største skraphaugen på fire hjul jeg har sett i mitt liv! Den bestod av hullete rust med litt svart lakk her og der. Døren min ville ikke lukke seg med det første, og da jeg fikk smelt den igjen, kom det en ubetryggende klirring fra vinduet. Ingen skade skjedd, heldigvis.

Jeg kan ikke si at jeg føler meg helt trygg når jeg sitter på med folk i Kambodsja. For det første foretrekker alle midten av veien, da veiene egentlig ikke har oppmerkede felt. For det andre finnes det ikke noen form for sikkerhetsutstyr i bilene. Bilbeltene er ofte skåret vekk, og airbag er et sjeldent syn. I tillegg tyner folk i Kambodsja doningene sine til det ytterste, og holder gjerne 120 km/t hvis det lar seg gjøre. Etter en særdeles skranglete tur gjennom Phnom Penhs forsøplede gater kom vi til havna. Sist gang jeg så noe lignende var jeg på dynga!

Thomas skulle ikke bli med på turen. I stedet presenterte han Andreas, en annen solbrent tysker med fotballshorts. Han viste seg å være en forholdsvis fjern og vimsete type, men han var hyggelig nok.

Kirurger og en gærning

Vi skulle ha med en kar til. Han her foretrakk visst tunge og robuste militær-støvler og kamuflasjebukser. Han brukte en medtatt safarijakke, og en hatt som kunne ha vært tatt ut fra en Indiana Jones-film. Den feite kniven i beltet hans passet også godt inn. Som prikken over i-en, hadde han med seg en slags slange-stokk, som kunne brukes til alt fra reptil-rydding til ild-raking. Sekken hans var fullstappet av alt innen moderne overlevelsesutstyr og andre gadgets. Skulle jeg ha tatt med bedre utstyr enn badebukse, myggmiddel, lakenpose og sandaler?

Belgierne var visstnok medisinstudenter, og snart utdannede kirurger. Ironisk nok dro de til dette landet for å få fullført studiene. Universitetene og helsevesenet i Kambodsja har ikke rykte på seg for å være verdens beste, akkurat. Uansett, disse gutta visste hva de drev med. De hadde dessuten med seg en stor ”keg’o health”, i tilfelle uhellet skulle være ute. På denne turen ville jeg være så trygg jeg kunne bli i jungelen. En fransk utgave av Rambo kunne holde farene unna, og tre kirurger kunne lappe meg sammen hvis noe likevel skulle skje!

Ta det som det faller seg

Etter to timer i båten kom vi til et en elvemunning, der vi fortøyde båten. Før jeg visste ordet av det, hadde franskmannen forsvunnet inn i jungelen, og vi måtte ta til takke med Andreas som jungel-guide. Siden han egentlig ikke visste hva han drev med, droppet vi å gå inn i jungelen i første omgang. I stedet fulgte vi elva oppover et godt stykke. Det ble mindre og mindre hjelp i vår tyske venn. Det virket som han røyket seg en joint nå og da, så det var kanskje ikke så rart. Etter å ha gått et stykke i omtrent 38 varmegrader og stekende sol var vi nødt til å bade litt. Elva var en ganske bra vannsklie og det hele minnet meg mye om en scene fra Jungelboken; en av mine favorittfilmer fra barndommen.

Etter badinga dukket Andreas plutselig opp igjen og ville ha oss til å gå tilbake, men denne gangen gjennom jungelen. Dette gikk relativt bra, sett bort i fra at vi endte opp med å gå feil hele tiden. Belgierne så seg lei av dette, så de satte av gårde på egenhånd i retningen de mente var riktig. Andreas var ikke fornøyd med veivalget deres.

We take shortcut!

Så begynte han å gå en annen vei. Henrik og jeg ble stående, og prøvde å bestemme oss. Vi valgte å gå etter tyskeren. Jeg begynte å bli ganske sulten, og vi ble ganske irriterte da han gikk feil og vi måtte snu gang på gang. Jeg vil mene det er noget uforsvarlig å sende oss ut i jungelen med en fyr som ikke har peiling, og som forlater halve gruppa uten å tenke seg om to ganger. (Vi fant en vei midt i jungelen, men den førte oss selvsagt i feil retning)

Leirbål og historier

Da vi omsider kom fram til båten igjen, var belgierne der for lengst. Dessuten var franskmannen tilbake, og det var tid for middag. Grillet fisk, reker og ris smakte herlig etter en lang dag uten mat. Vi hadde dessuten en stor kasse med øl i båten. Etter middagen tente vi bål, og ble sittende og prate. Det viste seg at franskmannen var enda mer hardbarket enn vi først trodde. Han hadde ni år som kommandør i fremmedlegionen bak seg, og hadde opplevd det meste.

Han hadde så jobbet privat i Afghanistan, Irak og i Sør-Amerika. Henrik satt og hørte på, men han var ikke akkurat kjent for å være et av skolelysene i fransktimene. Det er frustrerende å bare forstå bruddstykker av en god historie! I de siste årene hadde franskmannen bodd i Kambodsja. Han hadde brukt mesteparten av tiden i jungelen, hvor han gjerne var i perioder på en til to måneder av gangen. Her tok han enkeltoppdrag i alt fra å overvåke den Kambodsjanske metaamfetamin-hovedveien inn i Thailand, til å stoppe illegal jakt. Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut tyskeren som guide med denne karen.

Jeg hadde pakket en fleecejakke til å sove i, for alle sa at det kom til å bli kjempekaldt midt på natten. De har tydeligvis aldri vært i Norge før. Behagelige 25 grader ble visst for kaldt for de lokale om natten. Berget jeg lå på holdt på solvarmen gjennom hele natten, og fungerte dessuten som en stekeplate. Jeg måtte ha lag på lag med improvisert madrass for å unngå å bli stekt.

Kambodsjanske barn

Morgenen etter padlet vi nedover elva. Det tok oss kanskje en halvtime å komme til målet, et annet elveutløp lenger nede. Nok en gang fulgte vi vannet oppover. I regntiden ville vannføringen mangedobles, så selve elveløpet var kanskje 30 meter bredt. På hver side var det massive vegger av jungel. Vannet rant nå over de flate, svarte steinene, og det var virkelig idyllisk å klatre over steinene og svømme over de klare kulpene for å komme seg oppover.

Etter en halvtime med vandring, kom vi fram til en lav, men vakker foss som rant ned i en liten, men dyp dam. På siden av dammen var det store steiner som det var perfekt å hoppe fra. Koh Samet var idyllisk, men dette var det beste paradiset vi hadde sett så langt!

Vi gikk ned igjen, og møtte resten av gjengen. Vi spiste mat i båten, og slappet av. Henrik var lur nok til å slenge opp en hengekøye mellom stolpene på hver side av båten, så han lå veldig behagelig resten av turen. Rett før solnedgang besøkte vi en liten øy like utenfor byen. Her livnærte de lokale seg av fiske.

Livet her var simpelt, men det virket som de levde godt. Jeg har aldri sett så mange små barn på en gang siden jeg jobbet på SFO i høst. Utrolig søte og lykkelige barn, faktisk! Vi var erfarne nok til ikke å leke for mye med dem. Gir du en 5-åring lillefingeren, tar den gjerne hele armen. De andre reisende gikk i fella, og var nødt til å leke helikopter et titalls ganger før vi dro igjen.

Vi var hjemme nøyaktig ved solnedgang, som planlagt. Nå gjorde det godt å bestille en stor dose med vestlig mat på Bob’s Bar! Jeg må si slike ”tours” kan være en veldig god idé, selv om man liker å reise fritt.

Så mange opplevelser på så kort tid hadde vi ikke hatt siden Vodkatrain!

Neste innlegg blir fra turen nordover i Kambodsja.

Det kan være slitsomt å reise, og av og til må man ha ferie fra ferien. Etter en måned med reising østover gjennom kalde strøk var det på tide med litt varme og sand mellom tærne. Jeg har med jevne mellomrom på reisen sjekket innom yr.no og gledet meg til 37 grader og sol. Det å kaste fra seg den enorme vinterjakken og de svære, svette skoene siste kvelden i Beijing, var også veldig etterlengtet. Vi hadde forhåndsbooket en natt på et hostel ved flyplassen for å ha et sted å sove første natten i Bangkok.

Jeg må si vi har gjort oss ganske avhengige av tilgang på internett, for ingen ting er planlagt når vi kommer til et nytt sted. Var det i det hele tatt mulig å reise på slump i gamle dager, og måtte man da ha med et ton brosjyrer over alt? Hvordan i all verden kunne man finne fram til de billigste og beste stedene å bo? Hvordan kunne man vite noe som helst om ting uten å ha med et attenbinds leksikon et sted svært få kan engelsk?

Positiv, men geografisk utfordret

Det er i alle fall ingen tvil om at det mest nyttige etter bankkort og pass har vært pc’ene våre. Henrik snakket om kanskje å kaste seg på en buss til nærmeste øy, men da vi ankom Bangkok og det var bekmørkt la vi fort fra oss den idéen. Vi hoppet derfor inn i en taxi og bad sjåføren ta oss til ”Bangkok Airport Youth Hostel.”

På tross av at vi hadde både adresse og kart, kjørte han to mil forbi der magefølelsen min sa at det var, og jeg måtte ta saken i egne hender. Etter å ha forklart hvor jeg trodde hostellet var og hvorfor, virket det som han skjønte tegninga. Engelsken hans kunne vært bedre, men etter å ha vært i Russland og Kina var det bare fryd og gammen.

I Thailand virker det dessuten som om alle er positivt innstilte, og klare til å hjelpe deg hvis det skulle trenges. Taxisjåføren var ikke noe unntak, men det er fortsatt uvisst om dette var hans første erfaring med kart eller ikke. Det gjorde ikke den store forskjellen, for jeg vet i alle fall forskjellen på nord og sør. Vi kjørte to mil tilbake, og fant endelig fram.

De kjøttsultne barbarer

Av ulike årsaker hadde vi ikke spist ordentlig mat de siste to døgnene så det var en lettelse å komme til hostellet og kjøre på med bestillinger. Vi har vendt oss til å spise to måltider om dagen, og det er alltid like morsomt å se forskrekkelsen i de asiatiske øynene når vi spiser. Det virker som om de tror vi er noen gærne kjøttsultne barbarer fra nord. ”Wow, lots of food!” har jeg hørt en del ganger nå.

Særlig dyrt blir det uansett ikke i Thailand, for en typisk rett koster 60-150 baht, som er 12-30 kroner. Med utsikt over flyplassen, satt vi på taket og ble servert middag. Vi nevnte for servitøren at vi i første omgang hadde tenkt oss til Koh Samet, og før vi visste ordet av det, hadde han ordnet buss og taxi til det rette stedet. Herlig med folk som gidder å hjelpe deg!

Dagen etter stod vi opp klokken halv åtte for å rekke frokost og taxien som skulle plukke oss opp en halvtime senere. Som vanlig brukte vi lengre tid enn planlagt på å stå opp og pakke. Typisk oss.

Med ca to minutter på frokost kjappet vi oss alt vi kunne, før mannen i resepsjonen begynte å le av oss. Vi hadde visst reist en tidssone tilbake, og klokka var sju. Jeg tror ikke jeg har stått opp så tidlig siden sist jeg hadde morgenåpning på ICA. Etter ca fire timer med taxi, venting og buss ble vi dumpet av på et sted vi ikke ante hvor var. Det eneste vi visste var at bussjåføren mente at vi måtte gå av her for å komme til Koh Samet.

Oopsann, det hadde visst skjedd igjen. Har du noen gang hatt følelsen av ikke å ha peiling på hvordan du kommer deg videre dit du vil- et sted folk ikke kan engelsk og du egentlig ikke aner hvor er? Denne følelsen begynner vi å bli vant med, så vi tok det med ro. Den eneste bekymringen var at det tilsynelatende var umulig å få tak i solkrem. Denne gangen skulle det vise seg ikke å være så enkelt å finne ut av ting.

Savn etter kompass

Etter en times svetting og tegnspråk-kommunisering med de lokale så vi ingen annen utvei enn å hoppe inn i en rusten pickup. Sjåføren, en feit ugle i 50-årene hadde pekt på bilen og sagt noe sånt som ”kåsame.” Vi regnet med, og håpet på, at hun ville ta oss til Koh Samet og vi avtalte 350 baht for turen. Da vi begynte å kjøre ønsket jeg for minst trettiende gang at jeg hadde tatt med kompasset.

Da jeg systematisk gikk gjennom rommet mitt natt til femte mars holdt jeg nemlig mitt kjære kompass i hånda og tenkte ”næh, den får jeg ikke bruk for.” Så feil kan man altså ta. Magefølelsen min sa meg at vi kjørte mot vest, og da måtte vi nødvendigvis kjøre mot sjøen. Da vi endelig så blått ble vi nok en gang lettet. Litt båt, bil, venting og et par timer senere, var endelig sanden mellom tærne et faktum, og ferien fra ferien kunne begynne.

Etter 106 timer med svette mongoler, instant-nudler, dårlig søvn og en del vodka ankom vi endelig Ulan Bator tidlig om morgenen. Vi ble møtt av vår lokale honcho, Bata, en hyggelig og avslappet mongoler som kjente byen som sin egen lomme. Han tok oss til hotellet vi skulle bo på, så vi endelig kunne få tatt en dusj og slappet av. Etter noen timers søvn møtte vi Bata igjen og han viste oss rundt i byen.

Mongolene er generelt mye hyggeligere og smilende enn russerne. Utelivet er dog ikke så mye å snakke om.  Etter å ha lett etter nattklubber en stund samme kvelden, snakket vi med noen mongoler som kunne fortelle oss at alle stedene stengte klokken 12. Det var kanskje like greit, for dagen etter skulle vi opp tidlig.

Industrial cloudmakers

Millionær i Ulan Bator

Om Ulan Bator kan jeg si at alt er mye penere enn jeg hadde forventet av Mongolias hovedstad. Dog slenger det litt søppel her og der, men luften er ikke så ille og enkelte bygninger er relativt imponerende. Det kanskje beste med Ulan Bator er taxiene. Hvis du stiller deg i veikanten med hånda utstrakt, kan du regne med at det stopper en bil innen de neste 10 sekundene og en typisk taxitur koster ca 1000-1500 tugrug.

Befinner du deg i Mongolia med litt penger på bok, er du mest sannsynlig millionær. Finn en pris, kutt ut de to siste nullene, og del beløpet på to så har du krona. På delt førsteplass med taxisystemet i Ulan Bator kommer kjøttbuffetene. Plukk og miks så mye kjøtt du vil sammen med alle mulige grønnsaker, krydder og sauser, og det stekes på stedet. Tar du en øl i tillegg kommer regningen på ca 13000 tugrug, som tilsvarer ca 65 kroner.

Falleferdig bosted

Hotellet vi bodde på var selvsagt paradis sammenlignet med toget, men enkelte ting kunne ha vært gjort bedre. Ved sengen hadde jeg et varmtvannsrør som nærmeste nabo; en dødsfelle for enhver sovende turist. Stakkars hånda mi! Ikke nok med det; hver gang vi anvendte badet/doen falt en ny ting fra hverandre.

Vi endte opp med knekt dusjhode, ødelagt dassrullholder, sprukne og løse fliser på gulvet, løst toalettsete og diverse andre småting som falt ned på gulvet med jevne mellomrom. Forhåpentligvis er hotelleierne vant til dette, men må noe erstattes er det uansett bare snakk om et par hundre tusen.

Sigurd of steel

Vi gjør det på gamlemåten

Etter en dag i sentrum dro reisefølget vårt på fem, inkludert Bata, opp i fjellene til en såkalt ”ger-camp.” En ger er et slags rundt, mongolsk telt som nomadefolket har bodd i i all tid. Dette var altså en slags stor teltplass oppe på steppene i de mongolske fjellne. Etter omtrent to timer i bil, var det opp på hesteryggen og innover på steppene. Det var veldig idyllisk og temmelig slitsomt med et par timer til hest, og da vi var tilbake var det herlig med en øl og enda mer kjøtt. Bata kunne fortelle oss at mongolene helst spiser kjøtt til frokost også. Jeg må si jeg liker dette folket.

Dagen etter skøyt vi med bue en times tid i morgensolen før frokost. Kjøttspisende, hesteridende og bueskyttende følte vi oss temmelig mongolske. Det var litt leit å si farvel til honchoen vår da toget gikk videre til Beijing dagen etter. Til vår store lettelse var dette toget i mye bedre stand, og mye renere enn det forrige.

Det beste av alt var nok at smuglerne denne gangen var byttet ut med en hær av briter, to svensker og en danske. Vodkatrain, oh yeah! Ut på kveldinga dro vi over til nabolugaren med en helflaske Ghengis Vodka og en liter gjæret hestemelk. Vi fortalte våre kjære naboer at vi hadde hørt at britene ”ikke drev med drikking og sånt.”

Togturen til Kina ble en definitivt mer spennende og morsom opplevelse enn turen til Mongolia. Og ja forresten, hestemelk er jævlig. Bland kefir, vodka, farris og hest, så nærmer du deg!

Mandag våknet jeg til noe jeg trodde var dommedag. Masse bråk og skriking viste seg imidlertid bare å være storefri på barneskolen like ved hotellet. Litt for å slippe å våkne tidlig om morgenen, litt for å se nye nytt, og litt for å leve litt billigere, bestemte vi oss for å flytte til et vandrerhjem litt lengre sør i Helsinki. Vandrerhjemmet skulle være på en øy, og Google Maps fortalte oss at det gikk en bro over til øya.

Etter å ha vært i Finland i 3-4 dager burde jeg ha lært meg å ikke stole på finsk internett. Det er ustabilt, dårlig og lyver ofte. I dette tilfellet hadde en google.fi-demon funnet ut at den skulle late som om det var en bro over til øya vi skulle til, noe det ikke var. Så etter å ha gått helt til sørspissen av byen fant vi ut at finsk internett hadde holdt oss for narr igjen. Vi måtte derfor gå nesten hele veien tilbake dit vi kom fra, og ta en båt.

Litt slitne kunne vi alle fall konkludere med at vi hadde fått sett en god del av byen som et resultat av all vandringen.  Vårt første inntrykk av øya var at den var temmelig loka og forlatt, men en lokal kunne fortelle oss at Soumenlinna er en verdenskjent øy på grunn av sjøfortet som ligger her. Vi tok inn på vandrerhjemmet og innså at vi var sultne. Vi gikk derfor på den lokale butikken og kjøpte inn ingredienser til en lekker rett vi fant på. Kinesisk-mexikansk biff-wrap-salat-dings ble en suksess!

Dagen etter fant vi ut at det ikke kunne skade med litt sightseeing, så vi tok med kameraet, og så litt på fesningen. Været var digg, og sammen med en isbelagt sjø og en klar himmel ble det et flott syn. Vi er tross alt i Finland, og nå som det er vinter fant vi det best å leke ninja.

..Så da var jeg allerede 20 år og ferdig med videregående! Etter 13 års skolegang nyter jeg en velfortjent pause med det morsomste og mest interessante jeg kunne komme på; en reise. Og da en lang reise. Hvorfor ikke jorden rundt?

Det siste halvåret etter skoleslutt har jeg jobbet i 2. klasse på Hvalstad barneskole. Som den fortsatt litt barnslige personen jeg er, har jeg trivdes svært godt på jobb. Min kanskje største lidenskap er musikk; enten det er svartmetall, klassisk rock, techno eller country. Jeg er også veldig opptatt av pc, teknologi og vitenskap, og er ganske perfeksjonistisk av meg.

Etter utallelige forberedelser føler jeg meg endelig klar til å reise jorden rundt, og det er en herlig følelse! Jeg reiser med Henrik, en god venn fra barneskolen, som jeg deler mange felles interesser og tanker med. Henrik er en interessant, utadvendt og morsom kar som takler mange utfordringer på en gang. Jeg er sikker på at vi kommer til å utgjøre et solid reiseteam som kan takle det meste! Når jeg kommer hjem i august skal jeg rett til NTNU og studere materialteknologi, noe jeg gleder meg masse til!