Henrik og Sigurd på episk reise

Nei, innlegget skal ikke hete ”In the Boat Again”!

God morgen! Vi våknet opp om morgenen, skeivt parkert i grøfta, midt i en sukkerrørplantasje. Vi slang like godt alle tingene bak i bilen, bare slik at vi kunne kjøre lenge nok til å finne et sted å raste på. Det var ganske mye lettere nå som det var lyst!

Havregrøt og eple. Vi levde slett ikke ille. Faktisk bedre enn frokostene jeg pleier å spise hjemme! Vi tok en titt på området rundt oss. Nå minnet sivilisasjonen oss mer og mer om de amerikanske sørstatene. Masse pickuper med bikkjer i lasteplanet! Redneck-hus, kirker og åkre. Kult!

Vi hadde dessverre ikke tid til å titte. Med unntak av noen kaffepauser måtte vi kjøre hele dagen. Vi måtte rekke å komme oss til Airlie Beach, der neste tur skulle gå fra.

Kult å kjøre på øde veier over fjellene i tussmørket med ”Shadows of the Sun” på anlegget! Australierne har mange morsomme veiskilt for å forhindre soving bak rattet. ”Rest or R.I.P.” for eksempel.

Bakholdsangrep

Da vi endelig kom oss til Airlie satt vi oss ved stranden for å lage middag: spagetti med tomatsaus og kjøtt. Litt kaldt, men ganske trivelig. Vi satt på en benk og ante fred og ingen fare da plutselig… Fssssst!

Hvem er det som lager mat ved stranden klokken 11 på kvelden? Tydelig så få at det automatiske vanningsanlegget var satt til å vanne plenen akkurat da. Før vi visste ordet av det var en solid vannstråle på vei i vår retning. Jeg tenkte ikke, jeg handlet.

Plukke opp kjølebag, løpe mot vanningsdysen og blokkere! Jeg rakk akkurat å forhindre at vi ville få suppe til middag! Etter middag var det lett å vaske opp!

Vi sjekket inn for Whitsundays-touren vår dagen etter. Konseptet var tre dagers seiltur til noen av de flotteste øyene på østkysten, og til det ytre Great Barrier Reef! Mens vi ventet på at mannskapet skulle gjøre klar båten kom det to kjente skikkelser vandrende forbi. Joery og Stefan, nederlenderne vi hadde blitt kompiser med på forrige tur. Fett å se gutta igjen!

Seiltur

BYOB

Vi var av gårde rett før solnedgang. Vi kom fort i snakk med to koselige tyske jenter, og etter hvert med folk fra alle mulige deler av verden. Også her var det goon som dominerte!

Seilbåten var stor, men det var vel rundt 30 mennesker på den, så det var fortsatt trangt nok. Jeg kan vel ikke si veldig mye mer enn at det er deilig å slappe av på dekk, og at maten var god. Nettene var slitsomme. Én snorkende person er en ting, tre stykker er verre.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Ganske sykt å se hvordan denne tassen "skrudde" seg ned i sanden.

Dag to stoppet vi ved Whitehaven Beach, der den kritthvite sanden har lagt seg i bølger, og vannet aldri er mer enn en meter dypt. Sanden er så ren at den ble brukt under konstruksjonen av Hubble-teleskopet. Her fant vi flere merkelige, blå krabber som gravde seg ned i sanden i løpet av et par sekunder.

Så var det dykkingen, da! Det var nesten en måned siden vi forlot Koh Tao. Flesteparten av dykkene vi hadde var på det ytre GBR, noe som er regnet for å være av de beste områdene i Australia.

En liten bil

De aller fleste av de andre reisende hadde ikke dykkerlappen, så vi dykket i små grupper. Det kjipe var at jeg hadde fått en alt for stor våtdrakt. Det betydde mer vann på innsiden og en heller kald opplevelse. Skjelving og mindre kontroll over pusten gjorde at jeg simpelthen slukte luft, slik at dykkene ble korte. Jeg motvirket dette delvis med gigantiske frokoster og flere serier med pushups før dykkene.

Queensland grouper. Denne er på størrelse med en liten bil! Opptil 600 kg!

Nok om problemene! Vi så masse kult! Et par mindre haier, og flere tøffe fisk. Revene er superkule! Rette vegger som starter på en meters dyp, og går rett ned på 15 meter. Mellom disse veggene blir strømmen sterk! Under et av dykkene fikk vi en real svømmetur for å komme oss tilbake. Sliten!!

Selv om det var to forskjellige opplevelser foretrakk jeg Koh Tao. Mindre stress, bedre sikt, mer liv og varmere vann. Dessuten fikk jeg sikkert prøvet et dusin ødelagte svømmeføtter i løpet av turen. Utstyret var ikke noe å skryte av!

God mat på båten! Vakre bilder!

Sigurd og jeg fikk høre at vi var like treige som jenter før en tur på byen. Bedre å være en levende kjerring enn en dau gubbe, sier nå jeg. Vi ville være sikre på at utstyret var i orden før vi hoppet uti.

Et annet irritasjonsmoment var skipperen, en cocky-funny kar i 20-årene som ikke var funny. Flere spydige bemerkninger og lite vilje til å hjelpe til var ikke noe jeg satt pris på. Tror karen var den første australieren jeg ikke likte.

Den siste dagen hadde vi nok vind til at vi faktisk fikk litt real seiling! Forfriskende!

Ingen flere skjeletter

Tilbake på land spurte vi divemaster om anbefalinger på dykkesteder lenger sør. Uten tvil, ”SS Youngala”, en dags kjøring fra Airlie. Vi stoppet i den lille byen Ayr der vi booket dykket, 220 AUD per pers (ca 1200 kr) for to dykk. Ganske dyrt, men dette skulle være noe av det beste i Australia. Vi slo oss så ned ved stranden like ved dykkersenteret.

Vi lagde spagetti med kegurukjøttdeig til middag. Faktisk ikke så ille! Kengurukjøtt er dessuten sunt også!

Siden folk flest, selv australiere, ikke liker å mumse Skippy, er prisen lavere enn selv billig kjøttdeig av den vanlige typen. Vi tenkte også tanken å forsyne oss av de store mengdene med roadkills, men vi kom fram til at det ville bli grisete.

Ny natt med soving i bil. Vi hørte regnet tromme mot biltaket. Det litt spesielle var at dette regnet egentlig bare var forvokste biller som falt fra trærne! Kos!

Fotografen tok nesten bare bilder av dykkerne, dessverre!

Den kommende dagen møtte vi opp ved dykkersenteret. Supert utstyr og gode drakter. Denne gangen var jeg sikker på ikke å fryse! En rask briefing, og deretter var det bare å hoppe i RIB’en som kjørte oss ut til vraket på en halvtime. Vel ute var det raskt på med utstyret og bare å hoppe i havet! Mens vi sakte fulgte tauet nedover kom silhuetten av et stort skip til syne.

SS Yongala sank under en uventet syklon i 1911. Vraket er overraskende godt bevart. Det fungerer nå som et kunstig rev for utrolige mengder fisk og andre typer liv. Det er 107 meter langt, og ligger på siden, 30 meter under overflaten. Da vraket ble funnet i 1958, visste ingen sikkert hvilket skip det var.

Først da skipssafen ble hentet opp ble skipet identifisert gjennom registreringsnummeret inngravert i pengeskapet. Levningene etter nesten hele mannskapet på 72 mann ligger bevart inni selve skipet. I senere tid har det blitt forbudt å entre skipet, mye grunnet nylig frigjorte bilder av dykkere som respektløst leker med hodeskallene. Ingen skjeletter på oss, altså.

Etter hver som vi kom nærmere var det mulig å se alt livet: meterlange fisker i gigantiske stimer, fisk som liknet hai og større fisker på flere hundre kilo! Etter å ha kommet litt nærmere ble det enda mer spennende.

Mens jeg duvet langsomt rett over vraket ble jeg overrasket av en sjøslange som plutselig kom svømmende, under en meter fra meg!

Disse rakkerne er giftigere enn noen slange du finner på land, men de er heldigvis ikke aggressive! Må innrømme at jeg skvatt. Bittelitt.

Mens vi svømte langs ripa fikk jeg et glimt av noe stort gjennom et av de mange hullene i skroget. Det lå stille inni skipet. Etter nærmere undersøkelse forsto jeg hva jeg tittet på: en gigantisk, sovende skilpadde! Her snakker vi spisebordstørrelse! Jeg fortet meg etter divemaster, og viste tegnene for ”skilpadde”, ”jævlig” og ”schvææær”.

Vi svømte tilbake, og alle fikk tittet. Det var fortsatt ikke slutt på moroa; rett før vi svømte opp til overflaten fikk vi en titt på en oksehai som divemaster anslo til 2,5 til 3 meter. Badass! Mens vi tok en pause på overflaten kunne vi forsyne oss grådig av frukt, kake og rundstykker. Man blir fort sulten!

På med utstyret igjen! Denne gangen hadde jeg fått en tank med 260 bar. Tankene skal egentlig ikke fylles med mer enn 200 bar. Divemaster kunne ikke tillate så mye av sikkerhetsårsaker; dette skulle egentlig ikke gå an. Jeg fikk i hvert fall beholde 220.

Jeg kunne derfor bruke så mye luft jeg ville der nede, uten fare for å være den som tvang gruppen opp til overflaten tidlig. Dette dykket var omtrent like kult. Mer kul fisk, sjøslanger og skilpadde! Jeg kunne dessuten suse fram og tilbake, og puste så mye jeg ønsket. Awesome!

På land markerte vi det hele med grilling og chilling! Sweet! Crewet var også bra folk med mye humor! Bortsett fra at han ene karen hadde en forstyrrende busemann i høyre nesebor, kanskje.

Nå snakker jeg tull igjen.

Neste innlegg blir om våre siste dager i Australia. Vi tester didgeridooer i Cairns og sover en-de-lig i seng igjen!

Tilbake til Byron. Det tok ti timer, og vi var framme etter solnedgang. Litt sprøtt å komme tilbake til en by jeg allerede hadde vært i!  Etter å ha fått to tilbud ved holdeplassen, valgte vi et hostel framfor et annet fordi de hadde gratis internett! Hah, internett burde være en menneskerett!

Camping, det er MANN, det!

Vi tok det rolig, og spilte brettspill med noen koselige mennesker på dorm-rommet vårt den kvelden. Jeg fikk også endelig pratet litt med familien over Skype! Vi sto opp grytidlig morgenen etter for å hente bilen vår. Det var et godt stykke å gå, men heldigvis kortere med bil tilbake. Det var ikke noen fornøyelse å betale for den nye nøkkelen.

Nøkkelen kostet 515 AUD og tauingen 110. I tillegg brukte vi 260 dollar på turen fram og tilbake til Hervey Bay. 885 AUD til sammen, altså rundt 4900 kroner. I tillegg kom de pengene som lå i Sigurds lommebok, 400 dollar.

Vi gjorde regnestykket, og følte at vi hadde oversikt over hvor mye det hele hadde kostet oss. Etter vi hadde den biten i orden, gadd vi ikke tenke mer over det. Nå skulle vi hoppe fallskjem! På veien plukket vi opp to haikere, som viste seg å være høye på… gud vet hva. Fortsatt hyggelige folk, ingen fare!

Luftig

Jeg hadde forventet å bli ganske nervøs før hoppet, men jeg var faktisk ikke så veldig spent. Skjønt, jeg kan innrømme at underskriften ble en ustø krusedull da jeg underskrev på kontrakten, og godtok at selskapet ikke var skyldig hvis jeg skulle deise i bakken.

Så var det bare å vente. Jeg hadde fortsatt minnene etter mine første konserter med bandet friskt i bakhodet. Jeg måtte alltid på do rett før det var action. Dette var intet unntak! 

Jeg skal ikke bruke mye tid på å snakke om det. Før vi skulle inn i flyet, fikk vi instruksjonene våre. Det tok… kanskje 30 sekunder. Sitt på kanten av døren, vent på å bli dyttet ut, og ikke vift med armene før du får et klapp på skulderen. Jeg skulle hoppe sammen med en stor bjørn av en mann. Karen hadde hoppet noe slikt som 2 000 ganger før, så jeg følte meg trygg nok!

"Signer her... her... og her... Vi kommer ikke til å finansiere gravsteinen din!"

Inn i det lille flyet, og opp i skyene. Strålende sol og varme. Utsikten var fantastisk, og det var lett å se ut av vinduene. Litt spent, men ellers ganske rolig. 9 000 fot. ”Svipp!” En av instruktørene åpnet luken, og vinden fylte det lille rommet i flyet.

Okay, førstemann ut! En av jentene fra gruppen vår satt seg på kanten sammen med instruktøren som hun var stroppet sammen med. ”Svupp”, der var hun borte! Men det var ikke vår tur enda! Vi skulle opp på 14 000 fot. Ti minutter senere fulgte samme prosedyre; enda et par satt seg på kanten og forsvant i løpet av et tidels sekund.

”Allright, Henrik. We’re off!”

Det hele gikk egentlig så fort at jeg ikke rakk å tenke. Plutselig satt vi på kanten, og plutselig dyttet bjørnen oss utfor. Blått, snurr, vind. Vi hadde allerede tatt et par saltoer før jeg egentlig oppfattet hva som skjedde. Når jeg skriver det slik, høres det ut som en skummel opplevelse, men vi stabiliserte oss forholdsvis raskt.

Nå hadde jeg ikke lenger følelsen av å falle! Nå suste vi bare gjennom luften, pent og pyntlig. Det kommende minuttet gikk ganske fort, og plutselig… ”svapp”, var skjermen ute. Wow! Tøft! Nå gled vi pent og pyntlig ned mot bakken. Kult det også! Jeg fikk nytt utsikten, og faktisk styrt skjermen litt.

Bjørnen tok de siste justeringene slik at vi var i posisjon over landingsfeltet av gress. Vi hadde god fart forover, men landingen ble myk og avslappet. ”Klipp”, så var jeg løs, og trygt plantet på bakken. Artig! Adrenalinet uteble, men jeg følte meg veldig fri og frisk. Jeg som hadde forventet meg en brutal opplevelse. Dette var jo egentlig bare gøy! Bjørnen kunne konstatere at fallskjermhopp dreiet seg om å flyte pent og fritt i luften, ikke om hårreisende fall.

Bilferie

Men vi hadde ikke tid til å tenke mer over det. Nå måtte vi komme oss nordover. Den dagen kjørte vi vel i ti, tolv timer. Mye mer behagelig enn bussturen. Vi hadde dessuten en FM-transmitter, en iPod og et ganske digg stereoanlegg! Whoracle av In Flames, Load av Metallica og litt Combichrist gjør nytten! Og ja, vi hørte på ”On the Road Again”.

På kartet så det lille tettstedet ved kysten, Yappon, ut som et fint sted å slå seg ned for natten. Vi varmet opp noen bokser med hermetikk, og så på den sølvblanke fullmånen som speilet seg i det dypsvarte havet. Jeg prøvde å drepe noen fluer med iskald butan-damp fra primusen, men det virket ikke. God natt!

Før vi forlot den lille byen, tok vi en spasertur opp på et av de vulkanske bergene i området. Små, men høye berg som gir flott utsikt! Vi møtte et par på mor og sønn der vi parkerte. Sigurd sa til meg på norsk, at hunden deres minnet litt om en dingo.

Moren plukket opp dette, og kunne konstatere at, ja, det var en tam dingo. Det var egentlig ikke lov til å ha slike som husdyr, men denne bikkja var jo kjempekoselig! Hyggelige som australiere flest, ga de oss noen gode tips om en rute litt utenfor allferdsvei. Litt mye fjellklatring, men definitivt verd det! Vi er tross alt i Australia, så vi fant det best å dra fram ninja-skillsa våre!

Drøm søtt

Resten av dagen kjørte vi i ytterligere ti timer. Noen av de rette strekningene på veiene i Australia er grusomt lange. Det skjedde flere ganger at vi kjørte flere mil uten å svinge! For øvrig byr bilturene i Australia på haugevis av flotte syn! Store, mektige åser midt på store sletter, endeløse åkre, og plantasjer med sukkerrør som står så tett at det hadde vært umulig for hvem som helst å trenge gjennom.

Apropos, siden vi ikke fant noen rasteplass å stoppe for natten, kjørte vi bare ut på en gårdsvei som gikk gjennom en plantasje, og stoppet i veikanten. Vi begynte å spise middag, Wetabix med melk. Det tok omtrent fem minutter før en pickup stoppet ved siden av oss.

”Howdy, matey! You lost?”

Glem ekorn i trærne. Lemurer er mye kulere! Tror det er en lemur, i hvert fall!

Det viste seg å være bonden som eide åkeren vi sto midt inni. Vi lovet å komme oss av gårde så fort som mulig. Det var visst unødvendig. Så lenge vi ikke lagde bål, var det ikke noen problem at vi overnattet der. Jeg elsker disse menneskene!

Vi ville ikke slippe kald luft og innsekter inn i bilen, så vi flyttet alle sakene våre over i forsetet, pusset tennene og skiftet uten å åpne en eneste dør. I en stasjonsvogn! Det kaller jeg camping-skills! Natt!

Neste innlegg blir fra seilturen vår til The Great Barrier Reef og Whitundays. Vi seiler, dykker, spiser kenguru og kjører enda lenger.

Okay, okay! Vi levde fortsatt! Nå måtte vi glemme den nøkkelen, og fokusere på oppgaven foran oss! Klokken var rundt 6, og vi skulle ha en briefing ganske umiddelbart. Vi slengte sekkene våre inn på rommet vårt, og gikk rett til briefingen. For en gangs skyld var vi førstemann!

Når alle hadde kommet fortalte en schvær australier oss hva vi faktisk hadde meldt oss på, og hvordan vi skulle oppføre oss på øya. Til tider ble han avbrutt av en rar, skrullete og morsom homse som også jobbet på stedet. Ellers virket det hele ganske profesjonelt.

Fraser Island er i bunn og grunn bare sand, verdens største sand-øy, faktisk! Likevel har tjukk regnskog klart å kare seg til bakken, slik at sanden ikke vaskes vekk. Sammen med det faktum at dette er et fuktig område, gir dette innsjøer, ørken, strender og jungel på samme sted. Ganske unikt! Fraser Island står på UNESCOs verdensarv-liste, både fordi stedet er så spesielt, og fordi det er så sårbart. Resten får du lese sjæl!

Siden sanden er så finkornet på Fraser, blir strendene rene motorveier. Det er derfor ikke alt for vanskelig å ferdes over de relativt store distansene.

Konseptet vi meldte oss på bestod av å leie firehjulstrekker med utstyr i tre dager sammen med fem andre mennesker. Det var til sammen tre grupper på sju mennesker hver.

Etter å ha fått vite om alt fra om alt fra dingo-håndtering til hvordan kjøre 4×4, ble vi plassert i en gruppe. Vi kom til å reise sammen med to nederlendere på rundt 23, en spansk dame på 43 og to jenter på vår alder fra Tyskland og England.

Sulten

Så kom den store utfordringen! Vi måtte gå sammen for å bestemme hvor mye mat vi ville bestille fra supermarkedet. To hamburgere til hver, mer enn nok..? NEI! Det er nok som forrett! Jeg spiser omtrent det dobbelte av vanlige folk, og supermarkedet var stengt!

Jeg kunne ikke be om dobbel dose til meg, og de andre ville ikke la meg betale dobbelt. Jeg måtte vel bare stole på at Wetabix-frokostblandingen som Sigurd og jeg hadde fra før av ville ta seg av problemet.

Vi sto opp ved daggry, og begynte å pakke bilen. Dette måtte gjøres med omhu! Sigurd og jeg kunne dessverre ikke kjøre bilene, siden vi var under 21. Kanskje like greit; vi var i det minste sikre på å slippe å bruke resten av budsjettet vårt på en Land Cruiser-girkasse. Fra Hervey Bay kjørte vi til havna, der vi tok ferge til selve øya. Allerede etter 20 meter måtte vi koble inn firehjulstrekken, og slippe luft ut av dekkene. Begge deler ga bedre grep på all SANDEN! Ja, her var det nok sand!

Det er ikke lett for en penn (eller et tastatur) å konkurrere med et kamera.
Fraser var mest om synene.

Etter mye humping og kløning kom vi oss ut på stranden. Dette var slett ikke ille. Sanden var fastere enn noen jeg har kjent før, så vi følte raskt at fartsgrensen på 80 km/h begrenset oss.

Første stopp var S.S. Maheno, et hundre år gammelt skotsk skip som strandet under en syklon i 1935. Etter alle disse årene med sand, vind og saltvann lå de rustne restene stort sett nedgravet i sanden! Kult å se hvordan bølgene skylte gjennom det som en gang var vinduer og dører! Vi stoppet så i Eli Creek. Elvebunnen her var bare av sand, ingen steiner eller planter. Dette vannet var det klareste jeg hadde sett noen sinne! Vi vadet oppover bekken, selv om strømmen faktisk var ganske sterk.

Dingo

Tilbake på stranden, fikk vi sett vår første dingo! Dette er en form for ulv som lever i Australia. Den ”reneste” typen dingo er den på Fraser. Dingoer likner mest på hunder, og er stort sett ufarlige for voksne mennesker.

Likevel er de nysgjerrige, og overhodet ikke sky. Derfor var det lett å komme nært innpå. Likevel var det viktig at vi behandlet dem som det de var: ville dyr!

Vi stoppet for natten ganske nær vannet rundt klokken fem. De andre gruppene hadde stoppet samme sted. Jeg hadde en rask diskusjon med jentene om vi burde hakke opp den frosne klumpen med kjøttdeig med hammer, eller med gaffel. Jentene fikk viljen sin, men det var til gjengjeld de som måtte sitte og skrelle av kjøttbitene. Hah! Etter litt styring med stormkjøkkenet, fikk vi til slutt kokt pastaen. First Price-varer og hvitløksmangel til tross, resultatet smakte faktisk supert!

Etter middag var det barnslige drikkeleker sammen menneskene fra de andre gruppene. Høy goon-føring og god stemning. Ironisk nok la de fleste seg lenge før klokken ble ti. Solen gikk ned halv seks, så det føltes som klokken var 3 om natten da vi la oss!

Dagen etter trasket vi opp på et av de høyeste punktene på øya. Herfra var det ikke lov til å kjøre lenger nord av fare for å sette seg fast. Kun de mest erfarne sjåførene ville klare å kjøre rundt hele øya.

Å kjøre til neste punkt tok rundt en time med 80 km/t marsjfart. Herfra måtte vi gå i omtrent 40 min før vi kom til Lake Wabby. På veien så vi en og annen dingo, og dessuten noen schvære, rustrøde trær.

Den lille innsjøen lå ved enden av ørkenen som lå midt i jungelen. Stranden var ikke som de fleste andre; bakken ned i vannet var omtrent 40 grader bratt… og av sand! Det hele virket nærmest surrealistisk her, midt inni jungelen. Jeg måtte selvsagt benytte meg av muligheten til å rulle ned hele bakken og ut i vannet.

Å plaske ut i vannet når man er stokk svimmel er en skummel opplevelse! Man aner ikke hva som er opp, og hva som er ned. Selv på en halvmeters dyp fikk jeg følelsen av å drukne i et par sekunder!

Et ganske patetisk syn, skal vi tro Sigurd. Lake Wabby skal være det perfekte området for sand-boarding, men vi hadde dessverre ingen brett.

Denne dagen var det spanjolen på 43, Marietta, som kjørte. Til tross for alderen, hadde denne kvinnen fortsatt faen i seg. Mer råkjøring enn nederlenderne, men også mer kontroll over girkasse og styring. Hva er dette for noe? Eid av en gammel dame, gutta? Marietta reiste på egenhånd, og hadde allerede opplevd det meste som var å gjøre sør for Hervey. Hun var med på drikkelekene og all fjollingen begge kveldene, også! Og ninja-bilder! Kul dame!

Yngste i flokken

Jeg har fortalt nok om campinglivet. Ny kveld med grillmat, en cola-farget innsjø, goon-drikking og leggetid klokken 10. Drikkelekene denne dagen var mer sofistikerte, og langt morsommere enn de fra dagen før. Den morsomste leken var av den typen hvor det med tiden ble det lagt til flere og flere merkelige regler, slik at det hele ble ganske komplisert i lengden. Det var ikke lov til si ”drikk”, så mange morsomme alternativer dukket opp.

• Eat liquid!
• Insert goon!
• Moisturize throat!
• Consume fluids!

Og mye annet moro…

Som, vanlig var vi de definitivt yngste. Det virker som backpackere flest er over 23. De fleste var ferdig med studier, men mange hadde ennå ikke funnet ut hva de skulle jobbe med. Glad jeg har studiene foran meg i stedet!

In het Hollands gewoon, kalfsborst!

Vi begynte å bli bedre kjent med nederlenderne, som viste seg å være to kule karer av den typen som det er behagelig å henge med. De var opphengt i andre ting enn fotball, og hadde god humor. Nederlendere generelt har så langt vist seg å være veldig ålreite folk!

Både Sigurd og jeg forbinder Nederland hovedsakelig med Team Antonsens nederlender-sketsj. Da vi senere fikk hentet fram sketsjen fra nettet, ble det mye latter. De kunne ikke helt skjønne hvorfor Norge lo så mye av noe de faktisk ikke forsto. Men det kan vi vel ikke helt svare på heller, nietwaar?

Den siste dagen fikk vi endelig en skikkelig dose med sol. Behagelig nok var dette mens vi besøkte Lake Birrabeen, med den flotteste stranden jeg har sett. Kritthvit sand og vann enda klarere enn vi hadde sett tidligere. Det hele midt inni regnskogen. Her taler bildene best!

Stjålet øl, stjålet bil

Utpå ettermiddagen kjørte vi på ufattelig trange og humpete veier. Vi satt så i ettermiddagssolen og ventet på fergen hjem. Tilbake på hostelet ble utstyr og bil inspisert. Alt var på plass!

Etter alt rushet fra Byron Bay, hadde jeg ikke fått vasket klærne på evigheter. T-skjorten min var nå hinsides det man kan kalle ”svett”. Vi hadde en lang løpetur for å rekke vaskeriet før stengetid. Etterpå kjøpte vi inn store mengder biff, maiskolber og pølser! Vi grillet alt dette sammen med våre venner fra gruppen. Glede!

Huff, og huff! Så var det bilen vår i, unnskyld uttrykket, føkkings Byron Bay! Vi sto opp grytidlig dagen etter for å ta bussen tilbake til Byron. Det tok i praksis hele dagen. Å miste nøkkelen hadde kostet oss mye penger, men enda mer tid!

Vi tok bussen hjem sammen med den tyske og den engelske jenta. De hadde vært i konflikt med hostelet etter et forsøk på å stjele hele ølbeholdningen deres. Vi fikk senere vite at de hadde blitt nektet transport til bussholdeplassen, og at de derfor hadde tjuvlånt bilen til en av de ansatte! Disse gærningene hadde vi reist med i flere dager! Tilsynelatende søte og snille jenter!

I neste innlegg kommer vi oss på veien igjen… og opp i luften. Vi hadde tross alt et fallskjermhopp til gode!

Vi var definitivt on the road again. Vi visste egentlig ikke hvordan vi skulle komme oss av veien på en fornuftig måte. Okay, vi skulle være i Cairns om tre uker, og vi hadde et stopp ved Whitsundays og i Hervey Bay, men hva bør man egentlig gjøre i dette landet? Neste by på kartet var Byron Bay, et navn som klang kjent i begges ører.

Vi mente å huske at reisebyrå-damen hadde sagt at dette stedet var dritfett, men vi visste ikke på hvilken måte. Vi besøkte et par reisebyråer, og fant ut at Byron er et populært sted å hoppe i fallskjerm. Okay, da gjør vi det! Det hele ville koste 300 AUD, 1500 kr. Vi booket et hopp for dagen etter, og kjente allerede at det kilte så smått i magen.

Antagelig var det ikke så ille å surfe her heller, etter alle surfe-butikkene å dømme. Okay, da surfer vi! Leie av bil opptok nesten hele dagsbudsjettet, og vi hadde absolutt ikke råd til alle surfe-kursene som brosjyrene prøvde å prakke på oss. Pytt, det kunne ikke være så vanskelig.

Vi leide oss hvert vårt kjempebrett, som er best for ferskinger, og spurte om et par tips angående teknikk og surfe-område. Da karen spurte om vi ville leie våtdrakt, svarte vi ganske enkelt at vi var nordmenn. Vi fikk så vidt dyttet brettene inn i bilen før vi fortet oss av gårde.

Forrige gang Sigurd var i Syden, mistet han hotellnøklene sine etter å ha lagt dem i lommen på badebuksen. Siden vi ikke hadde noen trygg måte å ta nøklene med oss på, fant vi det best å legge dem i hjulkapselen. Vi hadde ingen andre alternativer.

U g0t pwnd, n00b!

Ved stranden var bølgene store etter norsk målestokk, men ganske små etter australsk. Konseptet når man surfer er jo ganske enkelt: padle seg ut til området bølgen bryter, padle med bølgen til den fanger deg, og reise seg opp når man oppnår stor fart. Å få en grei kontroll over brettet er heller ikke så vrient, bare man ikke blir kastet over brettet, eller tuppen av brettet graver seg ned i vannet.

Det jeg derimot la merke til, var hvordan proffene lå et par mil foran meg; de kunne starte langt uti vannet, kaste seg på en bølge, og følge bølgen i det punktet den brøt. Slik kunne de følge den samme bølgen flere hundre meter bortover!

Kult å se på, men voldsomt irriterende for oss nybegynnerne. Vikepliktsreglene for surfing, er ikke som de i slalåmbakken; her har man vikeplikt for de bak deg!

Det vil si at man må passe seg for proffene som kommer susende i stor fart. Man vil jo helst hoppe på bølgen akkurat i det den bryter, men siden proffene alltid la seg i det lille punktet, var det nesten umulig å komme seg dit. Det skjedde et par ganger at jeg fikk en rasende eller voldsomt oppgitt proffsurfer i ryggen. Kan ikke disse proffene overlate bølgene til nybegynnerne?

Strek i regninga

Hold stø kurs, selv om du plutselig skulle miste hjulene dine!

Slitne, og litt kalde, må jeg innrømme, gikk vi tilbake til bilen. Høyre hjulkapsel bak. Høh, la jeg den på den andre siden. Nei, ingenting der. Etter hvert som vi sjekket forhjulene, steg en kjent, og lite kjærkommen følelse opp i brystet mitt. Hvor var nøkkelen?? Vi stirret på hverandre med tomme blikk. Hva gjør vi nå?

Jeg fikk en enda rarere, og litt eklere følelse da jeg dro i dørhåndtaket, og bilen viste seg å være ulåst! Høyst stresset, gikk vi over alle sekker, klær og bager. Laptopen min var der, lommeboken var på plass, passet mitt var urørt… var noe stjålet? Ja, lommeboken til Sigurd var borte, men lommebok nummer to, med kort i, var der fortsatt. Etter å ha lett gjennom bilen, savnet vi følgende:

• Lommebok med 400 AUD (2000 kr)
• Bilnøkler
• Billige solbriller fra K-mart
• Sigurds sekk med stillongs, ullsokker og diverse varme klær

Hva i all verden har denne tjuvradden tenkt på?

Stengte butikker er intet problem, vi overlever på Wetabix og goon

Endring i planene

Det virkelige problemet var egentlig at vi ikke lenger hadde noen bil! Vi skulle møte opp i Hervey Bay, innen klokken 6 dagen etter for å dra på Fraser Island-touren som vi hadde booket. Det var mange hundre kilometer lenger nord! Vi lånte mobiltelefonen til en australier, og ringte nødnummeret som vi hadde fått av utleieselskapet.

De kunne ikke hjelpe oss med noen reservenøkkel. Mannen vi lånte telefonen av, overtok telefonen, og fikk oss lettere gjennom situasjonen. Som sagt: australierne er fantastiske mennesker! Utrolig hjelpsomme og hyggelige, og det på en utrolig naturlig måte!

Det endte med at vi fikk politiet over. Politimennene var også utrolig hjelpsomme, og lette å prate med. De hjalp oss å få tak i tauebil og låsesmed. Etterpå ble vi kjørt til et hostel, slik at vi hadde et sted å bo den natten. Derfra booket vi en schvinedyr buss til Hervey Bay.

Til vår store fortvilelse, var det ikke mulig å finne en buss som gikk senere enn fallskjermhoppet vårt dagen etter! I siste liten fikk vi heldigvis utsatt hoppet! Slitne, men litt lettet, kunne vi slappe av i hver vår seng på hostelet. Det var lørdag, og vi hadde faktisk ikke mer å gjøre før dagen etter. Ja, da fikk vi vel stikke ut, da! Etter alt stresset, var det deilig å komme seg til en nattklubb!

VI fikk vel to timers søvn den natten, og 10 timer med buss lå foran oss. Flink som jeg er, fikk jeg skrevet Koh Phangan-innlegget, og sovet litt. Klokken seks kunne vi endelig puste lettet ut. Vi hadde funnet hostelet vi skulle møte ved, og vi rakk briefingen for turen dagen etter. Vi overlever alt, folkens!!

Jeg skal skrive om Fraser Island-touren i neste innlegg!

Det verste med å miste nøkkelen, var alt smøret jeg fikk på hendene av å spise maiskolber.

Etter en uke i Sydney var det på tide å komme seg videre. Australia er tross alt mye mer enn en fin storby. Rett ved siden av hostelet vi bodde på, lå det et reiseselskap som het Wicked Travels. Dette var et typisk ungdomsrettet reiseselskap som var helt gærne på reklame.

I utgangspunktet prøver jeg å unngå selskaper som reklamerer mye, fordi jeg mener at dagens samfunn drukner i skiten. Jeg ser ikke på TV, men får absolutt min dose likevel.

Wicked Travel hadde nærmest tapetsert kjøkkenet og oppholdsrommet på hostelet vi bodde på. Derfor var jeg ganske skeptisk da vi gikk over gata, og ga dem et besøk. Det vi egentlig var ute etter var å leie en bil vi kunne sove i et par uker mens vi kjørte nordover til Cairns.

Etter en lang prat med en av de ansatte hadde vi ikke bare leid bil; vi hadde også booket en tredagerstur på Fraser Island og en firedagerstur på en dykkerseilbåt. Mer om disse turene senere.

Wicked Travel fant det best å tapetsere veggene på hostelet med reklame

Freeeedom!

Analog spam

I tillegg til å være skeptiske til bedrifter som spammer reklame, er vi også skeptiske til å velge det første og beste. I dette tilfellet virket det ikke som om de tok noe særlig provisjon for å booke bil og utflukter, men et sted må de få pengene sine fra.

Vi fikk sjekket noen alternativer til leiebilfirmaet som Wicked Travel anbefalte, men de kostet alle det samme, og man måtte være over 21 for å leie hos de andre aktørene. Det hastet dessuten ganske mye å komme seg av gårde, så i dette tilfellet måtte vi gå for det første og beste. Hvis vi baserte oss på å bo i bilen, ville det hele bli ganske rimelig.

To dager senere, plukket vi opp bilen, og etter en del underskrifter var det rett ut på veien. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå. Leiebilfirmaet befant seg midt i Sydney sentrum, det regnet heftig, det var stor trafikk, og bilene kjørte på venstre side av veien.

Jeg var litt nervøs da det bar rett ut i Sydneys venstrekjørte trafikkorker. Det gikk ganske raskt å vende seg til ”feil” kjøreretning, men vikeplikt fra venstre er litt vanskeligere å inn i refleksene. Vi kom oss likevel velberget ut av Sydney sentrum.

Leve campinglivet!

Da var det tid for fullstendig frihet på de australske veier! Vi kjørte innom en del småbyer på veien, og ble en stund i de fineste av dem. For å spare penger sov vi i bilen, noe jeg vente meg fort til.

Innlegget fortsetter under bildet.

Fra Port Macquire, en kjempefin, liten by vi fant fordi vi trengte bensin..

Det ble ganske kaldt om natten, og av og til skrudde jeg på motoren i 10 minutter for å varme opp bilen. Jeg var for første gang på turen misunnelig på Henrik, som hadde med seg sovepose. Her var det bare å ta på seg alle klærne, krøke seg sammen og tenke på Fiji.

Jeg trenger kanskje ikke si at vi ikke hadde så mange fasiliteter i bilen. Dog hadde vi et ”camping kit,” men det inneholdt ikke ting som dusj, do, vask og speil. McDonalds ble derfor et populært stoppested langs veien. De tilbyr gratis internett i tillegg til førsteklasses ”restrooms.”

Dusj har de ikke, men alt forventer jeg ikke å få til prisen av en skarve cheeseburger. Mange har nok sett rart på meg, der jeg har stått og barbert meg og pusset tennene på herretoalettene.

Vi rullet videre uten en anelse om hvor neste stopp ville bli. Mer om stoppene i neste innlegg.

Etter flyturen fra Bangkok til Sydney, kunne jeg konstantere at Australierne vet å gjøre en åtte timer lang flytur til en behagelig opplevelse. Bedre flymat har jeg aldri smakt, setene var gode og mannskapet var hyggelige som bare det. Da vi landet i Sydney, tok vi en telefon til stedet sted vi hadde funnet på nettet dagen før, ”Westend Backpackers.”

Dette skulle visstnok være et sentralt beliggende, og billig hostel for unge backpackere. Prisene i Sydney kan selvsagt ikke konkurrere med 2 dollar natten i Kambodsja, men 23 australske dollar var ikke så aller verst til storby å være. I tillegg ordnet de med gratis transport fra flyplassen!

Det var en lettelse for begge å komme fram til gode senger, og Henrik kastet seg nedpå umiddelbart. Vi hadde kun sovet rundt 4 timer de siste to døgnene, så jeg skjønner ham godt. Jeg, derimot, klarte ikke å motstå fristelsen til å se Sydney med en gang.

Tilbake til vesten

Etter to måneder i Asia må jeg innrømme at jeg hadde lengtet ganske mye etter vestlig kultur. Asia hadde absolutt vært spennende, morsomt og lærerikt, men fanden skal vite at det var deilig å komme seg ut derifra.

Det var herlig å kunne bevege seg rundt i byen, uten å bli tilbudt skrot hvert 10. sekund! Her kunne jeg dessuten snakke med folk som faktisk ikke hadde økonomisk interesse av å holde samtalen i gang. Australierne er både imøtekommende, hyggelige og spøkefulle. Artige folk! Der virker som om alle Australiere er ”buddies.”

For første gang siden Finland kunne jeg nyte utvalg på butikker, rene gater, vann i springen, fungerende ordensmakt og sist, men ikke minst, gode senger. Henrik er en koselig kar, men jeg foretrekker å ha min egen seng.

På jakt etter kjøtt

I den syvende himmel

Etter en lang gåtur i Sydney tok jeg meg en velfortjent lur i den diggeste senga på to måneder. Vi stod opp litt senere, og dro på butikken for å kjøpe ingredienser til en skikkelig middag. O lykke! Råvarer!

Om Sydney kan jeg si at det er en veldig fin storby med enorme parker og stilig arkitektur. En av dagene fikk vi en gratis guidet tur rundt i Sydney som var svært grundig. Jeg tror jeg nå kan mer om Sydney enn jeg kan om Oslo, noe jeg egentlig skammer meg litt over. Vi fikk mye interessant historie og en del gode fortellinger fortalt av guiden vår, en hyggelig student på rundt 24 år.

Vi gikk blant annet forbi en pub hvor de på 1800-tallet hadde skjenket sjømenn fulle, før de utløste en slags fall-lem i baren og tok dem til fange. Da disse stakkarene våknet dagen derpå, befant de seg på en skute hvor de plutselig var slaver. Dette var visst daglig kost på den tiden; Australia hadde jo vært stedet alle de kriminelle fra England ble sendt til.

Roterende restaurant

Etter den guidene turen dro vi til et av stedene guiden hadde vist oss, en høy bygning med god utsikt over byen. Da vi gikk inn i heisen, trykket vi selvsagt på knappen med det høyeste tallet. Plutselig befant vi oss i et slags businesskontor. Litt forvirrede gikk vi litt rundt, og fikk en del stygge blikk fra folka i dress. Skitne backpackere var visst ikke helt velkomne her.

Vi gikk tilbake i heisen og tok den én etasje ned. Der fant vi en restaurant hvor vi kunne sitte og se på utsikten, så lenge man hadde kjøpt noe å drikke. Vi ble plassert et sted med ganske kjedelig utsikt, så vi ville gjerne flytte oss til et annet sted. Det var slett ikke nødvendig; etter omtrent 20 sekunder oppdaget vi at hele restauranten snurret rundt i et sakte tempo. Vi hadde visst fått gode plasser likevel, for utsikten var fantastisk da solen gikk 40 minutter senere!

Alt for Norge

Vi var i Sydney i rundt en uke, og dagene gikk fort. Plutselig var det 17. mai! Dette måtte selvsagt feires på norsk måte. Klokken åtte, norsk tid hadde vi skaffet oss et stort, norsk flagg på en flaggbutikk. Denne butikken lå over en og en halv time unna til fots, men det hindret oss selvsagt ikke. Alt for Norge! På veien tilbake til hostelet lagde vi vårt eget 17.mai-tog som tiltrakk seg mye oppmerksomhet.

Før jentegjengen bak oss visste ordet av det, var de for sin første gang med i et 17- mai-tog! De fikk ikke vite hva dette var for noe før vi var ferdige med å synge. Jeg burde egentlig kunne flere 17. mai-sanger, men alle tre versene av Norge i rødt hvitt og blått satt i alle fall godt etter hvert. I tillegg sang vi ”For Norge, Kjæmpers Fødreland.” Med litt marsj på reisehøyttalerne, fikk vi ganske bra 17.mai følelse! Hennig Olsen-is var dessverre ikke å oppdrive.

Desto morsommere var det at man adresserte hverandre med nasjonaliteten. Både Finland, Russland og Sverige var med på moroa!

”Hey, Finland! Don’t mess with the Norwegian flag! Wait for Fin-Day!” -Mitch, Canada.

Neste blogginnlegg blir fra det glade campinglivet! Vi reiser nordover til varmere strøk i en leiebil og lever på slump.

Neste innlegg blir IN SPACE! Nei, jeg bløffer igjen. Jeg slapp pennen sist på Koh Phangan. Etter en del rave og happy backpacking, satt vi av resten av oppholdet i Thailand til dykking. Da var Koh Tao det riktige stedet. Turen fra øy til øy foregikk ganske smertefritt, bortsett fra at båten vår spydde ut svart røyk, og at vi måtte bytte til en annen en.

Vi hadde booket dykkerkurs på ”Phoenix Divers”, og hele avtalen så ganske pen ut. Open Water Diver (dykkerlappen ned til 18 m), hotell og frokost inkludert, gikk for 8500 baht, under 1700 kroner. Kurset startet allerede med papirarbeid og videoinstruksjoner den samme dagen. Stedet var egentlig bare drevet av vestlige, deriblant briter, svensker og amerikanere.

Dag to hadde vi en time i et basseng, mer teori, og instruksjoner for utstyret. Imellom timene kunne vi chille i bungalowen vår, på stranden, eller ved bassenget. Alt var på det samme stedet!Vi satt oss ofte i restauranten for å få internett.

Den eneste haken med det, var at det tøt en vedvarende strøm av boyband og ymse klisjésanger ut av høyttaleranlegget der. Det er jo ikke mulig å få I-vitamin uten bismak noe sted i denne verden!

Phoenix hadde også et lite basseng ved resepsjonen fylt med legefisk. Disse luringene spiser bare død hud, og brukes derfor for å fjerne trevler på føttene. Spahoteller tar betalt i dyre dommer for å tilby denne behandlingen. Vi satt og humret mens vi ventet på hjelp i resepsjonen. Det kilte ganske mye, men det var fullt mulig å venne seg til.

Vi ble kurset av Claus, en 40 år gammel svenske som hadde drevet med dykking i 17 år. Denne karen var fortsatt en skøyer, og dialogen var god hele veien. Undervisningen var uformell, og faktisk ganske morsom. Det er ikke veldig mye mer å si om selve kurset, annet enn at standarden var høy!

Mafiaen på Tao

Etter det Claus kunne fortelle, var Phoenix, og de fleste andre deler av øya, eid av én person. Han hadde dessuten blitt ordfører nå nylig. Han hadde gitt 300 bangkokere en gratis båttur og ferie på øya, mot at de stemte på ham ved valget. Selv om jeg var kjempefornøyd med Phoenix, var jeg egentlig ikke så glad for å støtte dykker-mafiaen på Koh Tao!

Det jeg egentlig brydde meg mest om, var den fantastiske verdenen under vann ved Koh Tao. Mitt første ordentlige dykk ble ingen skuffelse. Selv om vi holdt oss på mellom 6 og 10 meter, var det mengder av fargerike koraller og fisk der.

Jeg orker ikke skildre alt sammen, prøv dykking selv! De følgende dagene fikk vi sett både ”eagle ray”, ”lion fish”, ”sting ray”, og massive ”trigger fish”!

Med den samme setningen, fulgte alltid den samme spenningen:

”All right, guys! When you’re ready, just go down!”

Den påfølgende hvislelyden av at man slipper luften ut av vesten, og går ned, gir meg positive assosiasjoner.

Dykketurene gikk ut på å ta en stor dykkebåt ut til revene, slenge på seg utstyret, og hoppe uti. Etter dykket kjørte båten til neste rev, mens vi hadde pause. Hele tiden hadde vi rikelig tilgang på vannmelon og ananas, kaffe og vann. Oppå soltaket var det massevis av plass til å legge seg til å slappe av i solen, eller bare å prate sammen. Alle instruktørene hadde gode historier! Dette livet var det ikke vanskelig å venne seg til!

Se, der var vi dykkere!

Resten av dagen besto stort sett av å slappe av, spise, og å legge seg tidlig. Det var lite uteliv på øya, og vi var dessuten ganske slitne etter all dykkingen. Flere av dagene hadde vi tre dykk. Etter fem dager kunne vi faktisk kalle oss dykkere. Dette måtte feires med en drekkebøtte og en sigar! Vi slappet av i baren sammen med briten og amerikaneren.

Etter å ha pratet med briten, Charlie, en stund, fant vi ut at han hadde vært som oss for to måneder siden. Han var på vår alder, og hadde reist jorden rundt sammen med tre venner. Uten å ha planlagt det, hadde han hoppet av på Koh Tao etter å ha blitt hekta på dykking. Nå jobbet han gratis for Phoenix, mot at han fikk divemaster-opplæring. Det er gøy å dykke, men jeg ville gjerne se resten av verden også! Dessuten, Norge er fortsatt favoritten!

Både Sigurd og jeg hadde likevel lyst til å dykke mer, helst her i Thailand hvor det var billig. Etter å ha pratet diskutert dette mer amerikaneren, fant vi ut at det faktisk var velig billig å ta flere kurs. Dagen etter bestilte vi Advanced Open Water, Deep Water og Nitrox. Med alt dette ville vi være sertifiserte til å dykke til 40 meter, og dessuten bruke luftbandinger som gjorde det mulig å dykke lenger av gangen!

Claus la opp et løp for oss slik at vi ville rekke alt før avreise. Med kursene fikk vi 9 nye dykk. Hadde vi tatt 9 uavhengige dykk, hadde prisen blitt omtrent halvparten. Siden prisene i Thailand allerede er under halvparten av de i Norge eller Australia, ble det hele en ganske god deal!

Denne gangen hadde vi Claus for oss selv, uten resten av gruppen fra det første kurset. Først hadde vi oppdriftsøvelser, som å svømme gjennom ringer. En av øvelsene var å ta av utstyret, svømme gjennom ringen uten luft, og komme tilbake igjen.

”Billigere enn en tur på byen”

En av utfordringene når man kommer ned på dypet, er nitrogen-narkose. Dette fenomenet skyldes nitrogen under trykk, og dukker gjerne opp på dyp mellom 18 og 26 meter. Effekten har en del til felles med å være full, og fører ofte til latteranfall, lykkerus og tap av dømmekraft.

Dykkerboken advarer mot narkose, siden dykkere ofte tar unødvendige sjanser, eller glemmer å sjekke luftnivået. Heldigvis er det bare å komme seg til grunnere dyp, så forsvinner effekten umiddelbart.

Likevel er det et fenomen at kamerater tar dykk kun for å bli ”narced”, siden det er billigere enn å dra på byen, og dessuten hangover-fritt. Med full respekt for denne skumle effekten, var vi likevel ganske spente på hvordan det ville bli å komme seg ned på 40 meter.

Dagens øvelse ville være å stoppe på 40 meter, sette seg ned, og skrive navnet vårt baklengs i sanden. Hvis man var skikkelig narced, ville dette være nærmest umulig. På dette dykket ville dessuten Charlie være med oss.

Vel nede skrev både Sigurd og jeg navnene våre baklengs. Dette var da ikke noe problem? Jeg kan ikke si jeg merket noe. Da vi kom opp, flirte Charlie fortsatt.

”I giggled my ass off!”

Det var faktisk hans første gang så dypt, og han hadde blitt helt fjern. Skrivingen hadde bare blitt tull. Nok en gang ”drakk” vi britene under bordet! Litt skuffende ikke å få testet effekten, da!

Prisene

Etter 7 dager hadde vi hatt 14 dykk, og en ganske saftig dykkeopplevelse! Vi endte opp med å betale i underkant av 5000 norske kroner hver for 4 dykkerlisenser, 14 dykk og en ukes opphold i bungalow!

Det var virkelig synd å ta farvel med den idylliske øya med det krystallklare vannet. Vi kunne ha tatt fly fra Koh Samui, men man har ikke lov til å fly på 18-24 timer etter man har dykket på grunn av faren for dykkersyke. Båt, buss, taxi, fly, taxi, Sydney! Det hele tok rundt 40 timer! Soving på Bangkok flyplass inkludert! På flyplassen fikk jeg endelig tak i et nytt headset! Lykke! Sennheiser HD 238!

Sigurd har snart Sydney-innlegget klart!

En overkommelig distanse til stedet jeg var for fem år siden

Enda en lang… wait for it… BUSSTUR! Kjære lesere, finnes det noe som er mer spennende å lese om? Denne gangen nøyer jeg meg med å si at transporten tok i overkant av 30 timer, og at den gikk fra Siem Reap til Koh Phangan. Ja, og at ”sleeping bus” ikke har noe med soving å gjøre.

Sigurd fikk sitt pass påstemplet!

På grensen til Thailand fikk jeg enda et tøft stempel i passet. Jeg fikk også endelig sett hvordan man bytter fra venstrekjøring til høyrekjøring. Jeg hadde ventet meg en slags ”twist”, eller noe annet kult. Det viste seg at overgangen bare besto av et hull i midtrabatten. Skuffende kjedelig!

Vi fikk muligheten til å sove litt på noe jeg vil kalle en ”ventebu” på godt norsk. Før jeg fikk lagt meg ned, hørte jeg noe litt pussig: Bergensk! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle synes bergensk var forfriskende! Det hadde nok noe å gjøre med at det var nesten en måned siden jeg hadde hørt andre norske stemmer enn Sigurds.

Disse stemmene tilhørte logisk nok to bergensere, Yngvild og Kim. Som alle vet, er man egentlig bare ”landsmenn” i utlandet, og på 17. mai. Vi kom derfor fort i snakk. Disse jentene hadde dratt den andre veien rundt jorda!

Etter endelig å ha kommet i land på Koh Phangan, søkte vi nok en gang internetts hjelp til å finne bosted. Dessverre forgjeves. Vi endte opp med å prate med en av de masete selgerne ved havna. Vi slo oss like godt sammen med jentene, så vi fikk en firemanns-bungalow for 600 baht, altså 30 kroner per pers per natt!

Bare jenter klarer å pynte rommet på denne måten

Skyt morgenfuglen

Endelig strand igjen, men dessverre en forsøplet sådan. Vi hadde fått nok sol, så vi holdt oss i skyggen, og badet ikke. Jentene ble brent, haha! Vi leide scootere for en dag for 60 kr per pers. En god investering! Veiene på Phangan var forresten mye bedre enn de på Samet. Det var en dag igjen til Full Moon Party, så vi tok en titt på den legendariske Haad Rin beach.

”Dette blir pissfett!” – Sigurd, Henrik.
”Dette blir helt syre!” – Kim, Yngvild.

På veien fant vi dessuten en italiensk pizza-restaurant. Vi var alle litt slitne av ”Fry rice pork” nå. Letth! Stedet var drevet av en italiener, så her visste de hva de drev med! Tyyyynn bunn, mozzarella og oliven! Dæven! Anbefales hvis du er på Koh Phangan!

Idyllen fortsatte! Etter bussturen, satt vi igjen med en kjip A-døgnrytme. Greia med Full Moon Party, er at man skal feste til solen går opp. Da kunne vi ikke ha noen 7 til 11-rytme! Jeg kunne for første gang jeg kan huske, ha bunnsolid samvittighet da jeg satt og loka på internett til klokken 4 om natten. Og ja, vi hadde internett i hengekøyene foran bungalowen!

Fool Moon Party

Sigurd, ein windir

Så var dagen kommet! Vi sto opp klokken 3 eller så, og begynte ganske rakst å gjøre ting klart til kvelden. Jentene var ute og kjøpte stæsj til seg selv, og vi stacket opp øl, chips, italiensk pizza, og black russian-ingredienser. Da vi endelig kom i gang med vorset, var det allerede litt seint. Vi hadde en thai-taxi (pickup) klar til å plukke oss opp halv ti, så vi hadde nok en gang et hastverksvors.

Hastverksvors er noe jeg ikke liker, forresten! Jentene hadde kjøpt inn fluoriserende UV-kroppsmaling. Mens vi satt og hørte på israelsk psy-trance og drakk black russian, satt de i dyp konsentrasjon og malte hverandre. Okay, bare så det er sagt: det ble dritkult! Sigurd og jeg var litt mindre nøye, men vi ble også ganske barske! Jeg kunne nærmest høre geigertelleren tikke. Rads +50, minst!

Drosjen måtte vente i omtrent 10 minutter på at vi skulle bli ferdige med skøyerstrekene våre. Sjåføren kjørte som vanlig som en gærning. Kombinert med de ufattelige bratte bakkene på Koh Phangan, fikk vi rista oss ganske realt. Verre enn russetida, dette!

Henrik is green, Henrik is blue. If you open up Photoshop and fuck with the hue. Nei, dette er faktisk ekte!

Vel framme mistet vi hverandre ganske fort. Dette er vel den største festen jeg har sett noen sinne, kanskje bortsett fra Metallica på Valle Hovin! Denne festen tiltrekker seg visstnok 12 000 – 40 000 mennesker hver måned. Denne gangen var det visst rundt 20 000 mennesker her.

En kul ting med FMP er at det er et så stort utvalg av musikksjangere, riktignok ikke utover pop, electronica og hip-hop, men dette er likevel ikke ille! Avstanden mellom de forskjellige områdene var også stor nok til at man slapp blændings!

Jeg satte også pris på at DJ’ene hadde vett nok til å faktisk spille litt av hver sang. På nattklubbene i Oslo, får du sjelden høre mer enn 30 sekunder av hver sang. Resten av tiden er det bridges og annet møl DJ’ene måtte finne på å legge inn.

På FMP drikker man ikke av glass. Man drekker av bøtte! Langs stranden lå det utallige stands der man kunne kjøpe en ”bucket”, sammen med en ymse flasker brennevin, red bull, blandevann og isbiter. Hva enn man måtte velge, burde det gjøre de fleste dumme nok til å la seg friste av de brennende hoppetauene (jeg er dum nok fra før av).

Disse tauene er lange, feite, brennende skipstau dynket i diesel, som blir slynget rundt av thai-gutter stående på plattformer. Det sies at sykehuset på Koh Phangan har blitt eksperter på brannskader. Selv om jeg gikk i ilden flere ganger, kom jeg unna det hele med litt sotete bein. Haha, stolt!

Resten av tiden var det rave. Masse rave. På toppen av en plattform, i lyset av brennende fakler som stekte svetten over kroppen. Ingen fare, det var bare å hoppe uti vannet en tur. Jeg ravet til klokken kvart på sju om morgenen, da solen hadde gått opp for lengst. Sliten, men fullt levende, fant jeg meg en taxi.

Jeg havnet i lasteplanet sammen med en gjeng utslitte dagen-derpå-ravere. Thaifolket ville ikke kjøre før de hadde fylt opp hele bilen, dette til stor irritasjon fra rave-folket. Det ble mye moro og fnising ut av det! Tilbake på hytta, møtte jeg Kim. Vi dasset i hver vår hengekøye og snakket skit i en time før jeg gikk og la meg. Jeg tror klokken var nærmere 10 da.

Nok rave

Det var fortsatt arbeid å få gjort! Jeg hadde fått dosen med raving for en stund, og var egentlig klar for noe litt mer arbeid-aktig! Nå var det bare 9 dager igjen av oppholdet i Thailand, og vi hadde fortsatt ikke begynt på dykkerlappen! Vi booket oss en ferge til Koh Tao, som skal være det beste stedet å ta dykkerlappen i Thailand. Vi var seint ute, så vi fikk ikke billett for den samme dagen.

Samtidig hadde strømmen gått, så det så ut som vi kanskje ikke kunne ta ut penger i minibanken til å betale for hotelloppholdet.

Vi brukte det vi hadde igjen av slanter til å leie scooter og kjøre til et område med strøm. Resten av dagen brukte vi på å utforske hele øya. Dette var virkelig idyll! Anbefales på det sterkeste!

Godt over et døgn gikk. Vi måtte jo sove et sted!

For fem år siden, var jeg på Koh Phangan sammen med familien min. Da hadde vi bodd på et idyllisk lite sted på nordøst-kysten. Det var den beste og mest avslappende delen av turen. I løpet av oppholdet der, hadde vi dessuten blitt godt kjent med de ansatte, deriblant en kar på min alder.

Vi krysset ca en mil med jungel, daler og berg for å komme oss over øya, vakkert! Vel framme fant vi det samme stedet. Stranden hadde blitt mer luksuriøs og turistifisert, og prisene hadde nærmest doblet seg! Gjengen på hotellet hadde blitt byttet ut med en hel del nye ansatte. Litt trist, men egentlig ikke uventet.

Opp tidlig, slenge seg i taxi, og over i båten. Jada, jeg skravler mye om logistikk! I siste liten før vi dro, fikk vi booket et kurs på Phoenix Divers. Vi valgte det første og beste stedet vi fikk anbefalt. Forhåpentligvis ville de klare å få oss inn på et kurs samme dag.

Mer om Koh Tao og dykkingen i neste innlegg!

Snarturen innom Kambodsja hadde plutselig blitt lang, og det begynte å bli på tide å komme seg til Siem Reap. Det var tross alt templene ved Angkor Wat vi hadde kommet til landet for, og jeg skjønner egentlig ikke hvor de siste ti dagene hadde blitt av.

Hvis vi skulle rekke Full Moon Party på Koh Pagnan i Thailand måtte vi skynde oss, så vi kastet oss på en buss til tempelbyen.

Mitt første inntrykk av Siem Reap var faktisk veldig positivt. Søppelmengden i gatene var moderat, og det fantes faktisk butikker der som solgte annet enn søtsaker og skrap. En smule vestlig innflytelse med andre ord. Prisene var også en smule vestlige, men ille kan det ikke bli i dette landet. Alt i alt har Kambodsja vist seg mye mer sivilisert og fungerende enn jeg hadde ventet.

Jeg må innrømme at jeg alltid har sett for meg Kambodsja som en eneste stor jungel med slumområder der det bor folk. Om dette stemmer, er i alle fall Siem Reap et unntak. Det eneste som jeg kan si irriterer meg noe i denne byen, er at du som vestlig turist blir behandlet som en adelig av alle som jobber i servicebransjen. Og hvis du lurte: ja, alle i Siem Reap jobber i servicebransjen. Det skal godt gjøres å gå gjennom gatene i mer enn tretti sekunder uten å høre ”Hello Sir!” minst fem ganger.

En ting er konstant å bli kalt ”my friend”, en annen ting er å bli kalt ”Sir”. I begge tilfeller vet du at det ikke kommer fra hjertet, og at de kaller alle med stor lommebok for ”my friend”. En av dagene i Siem Reap telte jeg faktisk antall ganger folk uoppfordret kalte meg Sir, og prøvde å selge meg noe. Ikke overraskende kom jeg til mer enn ett hundre og tjue før jeg ikke orket å telle mer. Dagen var dessuten enda ung.

Templer og flere slitsomme selgere

Etter en dag i Siem Reap var det på tide å få sett Kambodsjas hovedattraksjon. Vi leide en tuk-tuk med sjåfør for en dag, og kjørte av gårde. Billig og bra! Ved første stoppested på vår tuk-tuk-tempelreise, ble vi møtt av en armé med skrålende kambodsjanske damer. Jeg trodde først jeg hadde gjort noe galt, men så skjønte jeg at de bare ville selge meg ting.

Jeg har sett og hørt mye rart når det kommer til selgere her i Kambodsja, men dette overgikk alt. Da jeg hoppet av tuk-tuk’en var det knapt nok mulig å bevege seg dit jeg ville, og jeg måtte rope for å kommunisere med Henrik.

”Hello, Sir! My friend! Buy here! Cold drink! Sir, Sir! You buy! One dollar cold drink, Sir! Sir!”

Kom fra utallige kambodsjanske damer som alle virket som kloner av hverandre, for det var ikke mulig å høre forskjellen på dem. På jordomreisen så langt, må jeg si vi har blitt ganske flinke til å avvise irriterende selgere, men dette var virkelig en prøvelse. Sjåføren vår kjørte oss rundt og stoppet ved de templene han mente var verd å se på, og det var ikke få. På hvert eneste stoppested var det nye selgere og jeg trodde det skulle klikke for meg etter hvert.

Always look on the bright side of life

Situasjonen ble ganske mye bedre da jeg fant det best å begynne å tulle med selgerne. Vi sang norske sanger for dem, prøvde å kjøpe cola for 20 øre, lot som om vi var redde for dem, smite overentusiastisk til dem uten å snakke, pratet om irrelevante ting og lot som om vi var misjonærer fra Vatikanet. Med litt humør ble det mye lettere å overleve alt maset.

Trykk spill av under for en smakebit på kambodsjansk selgerskråling!

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Med humøret på plass og selgerne i sjakk ble det lett å nyte templene. Som liten så jeg Jungelboken hver eneste gang jeg overnattet hos farmor og farfar, og det var ikke akkurat sjelden. Derfor hadde jeg sett veldig fram til å se templene som de i filmen er basert på. Jeg ble ikke skuffet; her var faktisk virkeligheten bedre enn filmen!

Tempelbyen Angkor ble bygget under Khmerfolkets storhetstid, som var mellom år 800 og år 1400. Dette folket nøyde seg ikke med ett tempel for én by; hvis du vil se alle templene i Angkor, er to til tre dager anbefalt. Vi besøkte til sammen rundt ti-tolv templer og brukte hele dagen. Vi hadde til og med stått opp klokken halv fem for å få med oss solnedgangen.

De mest spennende templene var Angkor Wat, som er mest kjent, og overgrodde Ta Phrom, hvor trærne hadde vokst seg inn i tempelet. I stedet for å legge ut om de forskjellige templene, vil jeg heller vise et par av de beste bildene vi tok den dagen. Et bilde sier da mer enn tusen ord?

Etter en meget slitsom dag, både fysisk og psykisk, var det deilig å sove middagslur selv om vi ikke hadde spist middag. Polyfasisk døgnrytme skal ikke undervurderes! Vi var opplagte nok til å spise middag etter et par timers søvn, og det smakte godt med Khmer-mat. Dog var det den vanlige ”fry-rice”-greia, men jeg var så sulten at jeg kunne spist en ape. Etter å ha vandret litt gatelangs rundt i Siem Reap og blitt tilbudt allskens mulig drit fra selgere, ble vi igjen slitne. ”Fish massage” fristet ikke så veldig. Siden vi hadde vært oppe siden umenneskelige halv fem om morgenen, fant vi det best å legge oss relativt tidlig.

Vi hadde uansett en lang busstur foran oss. Full Moon Party på Koh Pagnan i Thailand nærmet seg veldig, så vi fant det best å ta hele den lange reisen i ett strekk. Bussen vi hadde kjøpt billetter til var visst en ”sleeping bus,” men den delen som hadde med soving å gjøre, gjaldt visst bare for folk under halvannen meter.

Jeg minnes da jeg var barn, og familien skulle kjøre til hytta på Beitostølen. Tre timer i bil kunne være ganske uutholdelig uten minst én pause for å kjøpe is. Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter å komme ut av bilen og løpe rundt, for det begynte alltid å klø i beina etter den første halvtimen. ”Hvor langt er det igjen nå?” maste jeg alltid. Nå er situasjonen en helt annen derimot. 30 timer med buss og båt fra Siem Reap til Koh Pagnan går plutselig glatt.

Ja, du leste riktig; 30 timer. Barnemat. Det er jo ingen ting sammenlignet med 105 timer tog stappet med svette mongoler! Jeg har fått et ganske annet perspektiv på reising og avstander på denne turen, og en tur til hytta kommer til å føles som et blunk når jeg kommer hjem.

Kambodsjanerne har samlet alle hodeskallene som er gravd opp på et sted.

Buss. Igjen. Vi slang oss inn i bussen til Phnom Penh rundt 10-tiden. Vi hadde rundt 8 timer med buss foran oss. Dette var vi heldigvis vant til nå. Det vi ikke var forberedt på, var alt det rælet de absolutt måtte vise på TV’en i bussen.

Allerede før avgang fikk vi slengt kambodsjansk babystemme-hip-hop i fleisen. Dette ble så fulgt opp med noen ultra-pompøse jamre-sanger i elg-i-solnedgang-stil.

Au! Det norske vokabularet mitt falmer. Jeg har ikke ord!

Disse sangene var alle sammensatt av en simpel, love-song-aktig melodi spilt på noen merkelige instrumenter, mens en eldre mann gaulet uforståelige linjer på kambodsjansk. I musikkvideoen, gikk han rundt i forskjellige deler av landet, framstilt i typisk nasjonalist-propaganda-stil. Alle smilte, avlingene var gode, og de kambodsjanske kvinnene tilhørte alle den peneste prosenten av befolkningen. Lurer på om busselskapene fikk skattefradrag for å vise denne sørpa!

Det eneste jeg kunne gjøre, var å stappe skumgummipropper i ørene, sette death-metal på mp3-spilleren, og tyne det skranglete kinesiske headset’et mitt til det ytterste.

B-boys of Phnom Penh

Nok klaging. Vi hadde en avtale med hotellet om å plukke oss opp ved bussholdeplassen. De dukket ikke opp med det første, og vi måtte sette oss til å vente ved busstoppet midt i byen. Vi fikk ikke fred fra alle de plagsomme kambodsjanerne som ville ha oss inn på hoteller og inn i tuk-tuk’er.

Etter en liten stund dukket det opp en liten gjeng med barn. Som de vestlige turistene vi var, måtte de vise fram breakdance-ferdighetene sine til oss. Disse gutta visste hva de drev med. Selv om de var høyst 10 år gamle, og noen sikkert under 6 år gamle, betydde ikke det at de ikke visste hvordan man skulle mekke en headspin på gresset, eller dra en serie med backflips. Jeg tok utfordringen, og dro fram det som fortsatt satt i meg etter breakdace-timene for så lenge siden. Dette fyrte opp gjengen enda mer, og vi fikk sett en hel del kule moves. Her taler vel bildene enn mine ord.

Enda en gang. Jeg blir nesten kvalm av det. Etter å ha blitt skikkelig kompis med gutta, slo de over til tigger-modus. Plutselig var det helt slutt på den morsomme tonen, og de skulle ha ”penger til brød”. Det er visst ikke mulig å få en genuin tone med disse menneskene. De skal alltid bare ha pengene dine! Det er så utrolig skuffende, for det virker som de egentlig er hyggelige mennesker!

Familiebil? Hva skal man med det?

Vi måtte til slutt spørre folk om hjelp for å finne stedet vi skulle til. Vi fikk mye arbeid med å skille klinten fra hveten da vi henvendte oss til de lokale for å få hjelp. Unge, usikre turister tiltrekker seg selgere som et kuruke tiltrekker seg fluer. Til vår lettelse var hotellet vårt var av bedre standard, og vi fikk endelig sove i et rom med air conditioning.

Hotellet hadde et australsk tema, og kalte seg Me Mates Place. I praksis betydde dette bare at de hadde brune bønner på menyen, og at de ansatte kalte deg ”mate”. Det var ganske tydelig at de raskt kom til kort når man svarte dem i tilsvarende tone.

”Ey! What’s up, mate?”

”Yo, man! Wazzup?”

“Oh, maaan!”

Her har vi kommunikasjon på høyt nivå!

Jeg var faktisk i Kambodsja med familien for fem år iden, og da virket landet herjet, utrygt og uoversiktlig. Koh Kong hadde vært simpelt og skittent, men forholdsvis enkelt å ferdes i. Phnom Penh lå en klasse over. Her var det både rent og pent, og restauranter, kiosker og butikker holdt en akseptabel standard.

Etter det fattige tilbudet på markeder og supermarkeder i Koh Kong, ga det en viss rus å finne et mer vestlig supermarked i Phnom Penh. Denne byen kommer greit ut av en sammenlikning med Bangkok.

Vi tittet en del på de forskjellige byggverkene i byen, deriblant kongepalasset, Wat Phnom, parkene og liknende severdigheter. Forholdsvis pene saker, men alt var nytt og finpolert. Dette tatt i betraktning, virket det hele ganske sjelløst.

Quest of sushi

Sigurd savnet farmors kromkaker, og fant faktisk en god erstatning i Phnom Penhs gater!

Mens vi tuslet rundt, fikk vi øye på en sushi-restaurant langs hovedgaten. Denne måtte vi sjekke ut senere. Å spise sushi i disse landene er mye billigere enn å spise det hjemme, og standarden er overraskende høy. Da vi den samme kvelden dro ut for å finne restauranten, var den sporløst forsvunnet.

Vi kjørte opp og ned den samme gaten med tuk-tuk flere ganger, men måtte til slutt gi opp. Dagen etter fant vi et annet sushi-sted på nettet, og gikk på ny jakt. Også denne gangen var stedet som sunket i jorden. Det nyttet heller ikke å spørre de lokale om hjelp.

”Soosi?”

Ingen hadde hørt om det. Først den tredje dagen tok jeg meg tid til å finne bilder og detaljerte beskrivelser av stedet. Det lå kamuflert inni et hotell! Selv etter alt stevet, var det vel verd det. For første gang i mitt liv klarte jeg faktisk å spise meg mett på sushi, og det kostet bare 120 kroner! Vi snakker rundt 36 biter hver, pluss seks forretter, suppe og drikke!

En hyklersk dag

De kommende dagene ble brukt på sightseeing, en del praktiske oppgaver, på å ringe hjem på Skype, og på å slappe av på hotellet. Dagene går fort når man gjør den slags, og vi hadde ikke all verdens tid i Kambodsja. Av den grunn la vi opp til en supereffektiv dag for å få sett mest mulig. Vi la ”shooting range”, ”killing fields”, ”torture museum” og ”russian market” til samme dag.

Jo, da. Jeg har skutt med AK!

Utvalget i Happy Club. Ganske usmakelig, men nysgjerrigheten ble for stor.

Vi sto opp tidlig, og satt oss i tuk-tuken vi hadde booket for hele dagen. Totalprisen var 17 dollar, sjåfør inkludert. Å se hovedstaden fra en tuk-tuk var ikke dumt; vi slapp å svette oss klissvåte, og vi fikk sett mye mer enn vi hadde sett til fots.

Sjåføren vår fortalte oss nok om ”Happy Club” til at vi ble interesserte. Da vi ankom, ble vi bedt om å sette oss. Som på en restaurant, fikk vi presentert en meny. Denne hadde en ny vri:

• AK-47: 40$
• M-16:40$
• M-60 maskingevær: 150$
• RPG: 250$
• Granatkaster: 250$

Dette er harry! Det var blodharry, men jeg kunne ikke la muligheten til å skyte med slemmingen, AK-47 gå fra meg. Vi spleiset på et magasin, og skjøt 15 skudd hver. Jeg må jo si det var gøy å prøve dette våpenet selv! Jeg hadde hørt makabre rykter om at man kunne sprenge kuer og høns om man betalte, men det sto i hvert fall ikke på vår meny!

Helt ærlig. Dette var ren sløvhet fra min side. Jeg følte meg ikke særlig kul da jeg fant ut at jeg hadde valgt feil T-skjorte!

Andre stopp var ”the killing fields” i Choeung Ek. Etter Røde Khmer (Khmer Rouge) tok makten, henrettet de minst halvannen million mennesker, for det meste ”intellektuelle”, for å fordumme folket. Feltene litt utenfor Phnom Penh var et av de områdene der flest mennesker ble drept, anslagsvis 17000. Det føltes rart å gå rundt i de samme områdene.

Etter at massegravene hadde blitt gravd opp igjen etter regimets fall, hadde kambodsjanerne samlet alle knoklene i et stort tårn. De sju første etasjene var fylt med hodeskaller som vi kunne komme helt tett innpå. Det hele føltes ganske uvirkelig, men jeg kan ikke si jeg fikk noe sjokk av det.

Jeg hadde ikke valgt riktig T-skjorte den dagen. Uten å tenke over det, hadde jeg valgt Metallica-T-skjorten. ”Kill ’em All” var ikke den mest passende replikken i denne sammenhengen. Jeg hadde vett nok til å vrenge den, slik at jeg skjulte logoen for resten av turen. Unnskyld!

I fangeleiren

Videre gikk turen til torturmuseet. Mens Dødsmarkene var en ren dødsfabrikk, ble denne skolen brukt som fengsel og som avhørsområde. I underetasjen sto fortsatt de trange båsene hvor fangene hadde bodd. I et av rommene hang det utallige portrettbilder av ofre fra fengselet.

I tredje etasje ble det lagt mer fokus på kunnskap. Her var det mulig å lese litt mer om hvordan Røde Khmer kom til makten, og hvordan samfunnet fungerte under deres styre. Et av områdene var satt av til bilder tatt av en svensk sosialistgruppe som fikk besøke landet i 1977.

Her hadde de skrevet både om tankene de gjorde seg da, og de tankene de gjorde seg da utstillingen ble hengt opp. Røde Khmer klarte faktisk å overbevise reisefølget om at landet fungerte forholdsvis bra. Utstillingen handlet i bunn og grunn om hvordan man må se gjennom løgnene, og tenke selv.

Konklusjonen etter disse to besøkene er egentlig at jeg ikke trenger å se brutale bilder eller hauger med hodeskaller. For meg er tallene ekte nok. Hvis du først er i Phnom Penh, kan du ta turen, men personlig synes ikke besøket var veldig givende. Wikipedia gir ryddigere og mer troverdig informasjon enn skiltene på museene.

Vi rundet av dagen på det russiske markedet. Som de fleste andre asiatiske markeder, var dette satt sammen av knøttsmå stands stappet tett sammen, det hele overbygd med blikktak. Jeg stanget hodet i forskjellige bjelker og diverse skrot hengt opp i taket flere ganger. Vet dere hva? Jeg er ikke et shoppingmenneske.

Så langt på turen har jeg bare kjøpt ting jeg vet jeg trenger for selve reisen. Det jeg har kjøpt, hadde det egentlig vært bedre å kjøpe hjemme. Da hadde jeg visst hva jeg fikk, og dessuten sluppet ”asian standard”. Så langt har alt jeg har kjøpt i Asia falt fra hverandre! Nei, jeg kjøpte ingenting på markedet.

Vi kom tilbake rundt solnedgang. Dagen etter var det en ny runde med å stå opp tidig, og finne fram til bussen. Neste stopp: Siem Reap.