Henrik og Sigurd på episk reise

Nei, innlegget skal ikke hete ”In the Boat Again”!

God morgen! Vi våknet opp om morgenen, skeivt parkert i grøfta, midt i en sukkerrørplantasje. Vi slang like godt alle tingene bak i bilen, bare slik at vi kunne kjøre lenge nok til å finne et sted å raste på. Det var ganske mye lettere nå som det var lyst!

Havregrøt og eple. Vi levde slett ikke ille. Faktisk bedre enn frokostene jeg pleier å spise hjemme! Vi tok en titt på området rundt oss. Nå minnet sivilisasjonen oss mer og mer om de amerikanske sørstatene. Masse pickuper med bikkjer i lasteplanet! Redneck-hus, kirker og åkre. Kult!

Vi hadde dessverre ikke tid til å titte. Med unntak av noen kaffepauser måtte vi kjøre hele dagen. Vi måtte rekke å komme oss til Airlie Beach, der neste tur skulle gå fra.

Kult å kjøre på øde veier over fjellene i tussmørket med ”Shadows of the Sun” på anlegget! Australierne har mange morsomme veiskilt for å forhindre soving bak rattet. ”Rest or R.I.P.” for eksempel.

Bakholdsangrep

Da vi endelig kom oss til Airlie satt vi oss ved stranden for å lage middag: spagetti med tomatsaus og kjøtt. Litt kaldt, men ganske trivelig. Vi satt på en benk og ante fred og ingen fare da plutselig… Fssssst!

Hvem er det som lager mat ved stranden klokken 11 på kvelden? Tydelig så få at det automatiske vanningsanlegget var satt til å vanne plenen akkurat da. Før vi visste ordet av det var en solid vannstråle på vei i vår retning. Jeg tenkte ikke, jeg handlet.

Plukke opp kjølebag, løpe mot vanningsdysen og blokkere! Jeg rakk akkurat å forhindre at vi ville få suppe til middag! Etter middag var det lett å vaske opp!

Vi sjekket inn for Whitsundays-touren vår dagen etter. Konseptet var tre dagers seiltur til noen av de flotteste øyene på østkysten, og til det ytre Great Barrier Reef! Mens vi ventet på at mannskapet skulle gjøre klar båten kom det to kjente skikkelser vandrende forbi. Joery og Stefan, nederlenderne vi hadde blitt kompiser med på forrige tur. Fett å se gutta igjen!

Seiltur

BYOB

Vi var av gårde rett før solnedgang. Vi kom fort i snakk med to koselige tyske jenter, og etter hvert med folk fra alle mulige deler av verden. Også her var det goon som dominerte!

Seilbåten var stor, men det var vel rundt 30 mennesker på den, så det var fortsatt trangt nok. Jeg kan vel ikke si veldig mye mer enn at det er deilig å slappe av på dekk, og at maten var god. Nettene var slitsomme. Én snorkende person er en ting, tre stykker er verre.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Ganske sykt å se hvordan denne tassen "skrudde" seg ned i sanden.

Dag to stoppet vi ved Whitehaven Beach, der den kritthvite sanden har lagt seg i bølger, og vannet aldri er mer enn en meter dypt. Sanden er så ren at den ble brukt under konstruksjonen av Hubble-teleskopet. Her fant vi flere merkelige, blå krabber som gravde seg ned i sanden i løpet av et par sekunder.

Så var det dykkingen, da! Det var nesten en måned siden vi forlot Koh Tao. Flesteparten av dykkene vi hadde var på det ytre GBR, noe som er regnet for å være av de beste områdene i Australia.

En liten bil

De aller fleste av de andre reisende hadde ikke dykkerlappen, så vi dykket i små grupper. Det kjipe var at jeg hadde fått en alt for stor våtdrakt. Det betydde mer vann på innsiden og en heller kald opplevelse. Skjelving og mindre kontroll over pusten gjorde at jeg simpelthen slukte luft, slik at dykkene ble korte. Jeg motvirket dette delvis med gigantiske frokoster og flere serier med pushups før dykkene.

Queensland grouper. Denne er på størrelse med en liten bil! Opptil 600 kg!

Nok om problemene! Vi så masse kult! Et par mindre haier, og flere tøffe fisk. Revene er superkule! Rette vegger som starter på en meters dyp, og går rett ned på 15 meter. Mellom disse veggene blir strømmen sterk! Under et av dykkene fikk vi en real svømmetur for å komme oss tilbake. Sliten!!

Selv om det var to forskjellige opplevelser foretrakk jeg Koh Tao. Mindre stress, bedre sikt, mer liv og varmere vann. Dessuten fikk jeg sikkert prøvet et dusin ødelagte svømmeføtter i løpet av turen. Utstyret var ikke noe å skryte av!

God mat på båten! Vakre bilder!

Sigurd og jeg fikk høre at vi var like treige som jenter før en tur på byen. Bedre å være en levende kjerring enn en dau gubbe, sier nå jeg. Vi ville være sikre på at utstyret var i orden før vi hoppet uti.

Et annet irritasjonsmoment var skipperen, en cocky-funny kar i 20-årene som ikke var funny. Flere spydige bemerkninger og lite vilje til å hjelpe til var ikke noe jeg satt pris på. Tror karen var den første australieren jeg ikke likte.

Den siste dagen hadde vi nok vind til at vi faktisk fikk litt real seiling! Forfriskende!

Ingen flere skjeletter

Tilbake på land spurte vi divemaster om anbefalinger på dykkesteder lenger sør. Uten tvil, ”SS Youngala”, en dags kjøring fra Airlie. Vi stoppet i den lille byen Ayr der vi booket dykket, 220 AUD per pers (ca 1200 kr) for to dykk. Ganske dyrt, men dette skulle være noe av det beste i Australia. Vi slo oss så ned ved stranden like ved dykkersenteret.

Vi lagde spagetti med kegurukjøttdeig til middag. Faktisk ikke så ille! Kengurukjøtt er dessuten sunt også!

Siden folk flest, selv australiere, ikke liker å mumse Skippy, er prisen lavere enn selv billig kjøttdeig av den vanlige typen. Vi tenkte også tanken å forsyne oss av de store mengdene med roadkills, men vi kom fram til at det ville bli grisete.

Ny natt med soving i bil. Vi hørte regnet tromme mot biltaket. Det litt spesielle var at dette regnet egentlig bare var forvokste biller som falt fra trærne! Kos!

Fotografen tok nesten bare bilder av dykkerne, dessverre!

Den kommende dagen møtte vi opp ved dykkersenteret. Supert utstyr og gode drakter. Denne gangen var jeg sikker på ikke å fryse! En rask briefing, og deretter var det bare å hoppe i RIB’en som kjørte oss ut til vraket på en halvtime. Vel ute var det raskt på med utstyret og bare å hoppe i havet! Mens vi sakte fulgte tauet nedover kom silhuetten av et stort skip til syne.

SS Yongala sank under en uventet syklon i 1911. Vraket er overraskende godt bevart. Det fungerer nå som et kunstig rev for utrolige mengder fisk og andre typer liv. Det er 107 meter langt, og ligger på siden, 30 meter under overflaten. Da vraket ble funnet i 1958, visste ingen sikkert hvilket skip det var.

Først da skipssafen ble hentet opp ble skipet identifisert gjennom registreringsnummeret inngravert i pengeskapet. Levningene etter nesten hele mannskapet på 72 mann ligger bevart inni selve skipet. I senere tid har det blitt forbudt å entre skipet, mye grunnet nylig frigjorte bilder av dykkere som respektløst leker med hodeskallene. Ingen skjeletter på oss, altså.

Etter hver som vi kom nærmere var det mulig å se alt livet: meterlange fisker i gigantiske stimer, fisk som liknet hai og større fisker på flere hundre kilo! Etter å ha kommet litt nærmere ble det enda mer spennende.

Mens jeg duvet langsomt rett over vraket ble jeg overrasket av en sjøslange som plutselig kom svømmende, under en meter fra meg!

Disse rakkerne er giftigere enn noen slange du finner på land, men de er heldigvis ikke aggressive! Må innrømme at jeg skvatt. Bittelitt.

Mens vi svømte langs ripa fikk jeg et glimt av noe stort gjennom et av de mange hullene i skroget. Det lå stille inni skipet. Etter nærmere undersøkelse forsto jeg hva jeg tittet på: en gigantisk, sovende skilpadde! Her snakker vi spisebordstørrelse! Jeg fortet meg etter divemaster, og viste tegnene for ”skilpadde”, ”jævlig” og ”schvææær”.

Vi svømte tilbake, og alle fikk tittet. Det var fortsatt ikke slutt på moroa; rett før vi svømte opp til overflaten fikk vi en titt på en oksehai som divemaster anslo til 2,5 til 3 meter. Badass! Mens vi tok en pause på overflaten kunne vi forsyne oss grådig av frukt, kake og rundstykker. Man blir fort sulten!

På med utstyret igjen! Denne gangen hadde jeg fått en tank med 260 bar. Tankene skal egentlig ikke fylles med mer enn 200 bar. Divemaster kunne ikke tillate så mye av sikkerhetsårsaker; dette skulle egentlig ikke gå an. Jeg fikk i hvert fall beholde 220.

Jeg kunne derfor bruke så mye luft jeg ville der nede, uten fare for å være den som tvang gruppen opp til overflaten tidlig. Dette dykket var omtrent like kult. Mer kul fisk, sjøslanger og skilpadde! Jeg kunne dessuten suse fram og tilbake, og puste så mye jeg ønsket. Awesome!

På land markerte vi det hele med grilling og chilling! Sweet! Crewet var også bra folk med mye humor! Bortsett fra at han ene karen hadde en forstyrrende busemann i høyre nesebor, kanskje.

Nå snakker jeg tull igjen.

Neste innlegg blir om våre siste dager i Australia. Vi tester didgeridooer i Cairns og sover en-de-lig i seng igjen!

Tilbake til Byron. Det tok ti timer, og vi var framme etter solnedgang. Litt sprøtt å komme tilbake til en by jeg allerede hadde vært i!  Etter å ha fått to tilbud ved holdeplassen, valgte vi et hostel framfor et annet fordi de hadde gratis internett! Hah, internett burde være en menneskerett!

Camping, det er MANN, det!

Vi tok det rolig, og spilte brettspill med noen koselige mennesker på dorm-rommet vårt den kvelden. Jeg fikk også endelig pratet litt med familien over Skype! Vi sto opp grytidlig morgenen etter for å hente bilen vår. Det var et godt stykke å gå, men heldigvis kortere med bil tilbake. Det var ikke noen fornøyelse å betale for den nye nøkkelen.

Nøkkelen kostet 515 AUD og tauingen 110. I tillegg brukte vi 260 dollar på turen fram og tilbake til Hervey Bay. 885 AUD til sammen, altså rundt 4900 kroner. I tillegg kom de pengene som lå i Sigurds lommebok, 400 dollar.

Vi gjorde regnestykket, og følte at vi hadde oversikt over hvor mye det hele hadde kostet oss. Etter vi hadde den biten i orden, gadd vi ikke tenke mer over det. Nå skulle vi hoppe fallskjem! På veien plukket vi opp to haikere, som viste seg å være høye på… gud vet hva. Fortsatt hyggelige folk, ingen fare!

Luftig

Jeg hadde forventet å bli ganske nervøs før hoppet, men jeg var faktisk ikke så veldig spent. Skjønt, jeg kan innrømme at underskriften ble en ustø krusedull da jeg underskrev på kontrakten, og godtok at selskapet ikke var skyldig hvis jeg skulle deise i bakken.

Så var det bare å vente. Jeg hadde fortsatt minnene etter mine første konserter med bandet friskt i bakhodet. Jeg måtte alltid på do rett før det var action. Dette var intet unntak! 

Jeg skal ikke bruke mye tid på å snakke om det. Før vi skulle inn i flyet, fikk vi instruksjonene våre. Det tok… kanskje 30 sekunder. Sitt på kanten av døren, vent på å bli dyttet ut, og ikke vift med armene før du får et klapp på skulderen. Jeg skulle hoppe sammen med en stor bjørn av en mann. Karen hadde hoppet noe slikt som 2 000 ganger før, så jeg følte meg trygg nok!

"Signer her... her... og her... Vi kommer ikke til å finansiere gravsteinen din!"

Inn i det lille flyet, og opp i skyene. Strålende sol og varme. Utsikten var fantastisk, og det var lett å se ut av vinduene. Litt spent, men ellers ganske rolig. 9 000 fot. ”Svipp!” En av instruktørene åpnet luken, og vinden fylte det lille rommet i flyet.

Okay, førstemann ut! En av jentene fra gruppen vår satt seg på kanten sammen med instruktøren som hun var stroppet sammen med. ”Svupp”, der var hun borte! Men det var ikke vår tur enda! Vi skulle opp på 14 000 fot. Ti minutter senere fulgte samme prosedyre; enda et par satt seg på kanten og forsvant i løpet av et tidels sekund.

”Allright, Henrik. We’re off!”

Det hele gikk egentlig så fort at jeg ikke rakk å tenke. Plutselig satt vi på kanten, og plutselig dyttet bjørnen oss utfor. Blått, snurr, vind. Vi hadde allerede tatt et par saltoer før jeg egentlig oppfattet hva som skjedde. Når jeg skriver det slik, høres det ut som en skummel opplevelse, men vi stabiliserte oss forholdsvis raskt.

Nå hadde jeg ikke lenger følelsen av å falle! Nå suste vi bare gjennom luften, pent og pyntlig. Det kommende minuttet gikk ganske fort, og plutselig… ”svapp”, var skjermen ute. Wow! Tøft! Nå gled vi pent og pyntlig ned mot bakken. Kult det også! Jeg fikk nytt utsikten, og faktisk styrt skjermen litt.

Bjørnen tok de siste justeringene slik at vi var i posisjon over landingsfeltet av gress. Vi hadde god fart forover, men landingen ble myk og avslappet. ”Klipp”, så var jeg løs, og trygt plantet på bakken. Artig! Adrenalinet uteble, men jeg følte meg veldig fri og frisk. Jeg som hadde forventet meg en brutal opplevelse. Dette var jo egentlig bare gøy! Bjørnen kunne konstatere at fallskjermhopp dreiet seg om å flyte pent og fritt i luften, ikke om hårreisende fall.

Bilferie

Men vi hadde ikke tid til å tenke mer over det. Nå måtte vi komme oss nordover. Den dagen kjørte vi vel i ti, tolv timer. Mye mer behagelig enn bussturen. Vi hadde dessuten en FM-transmitter, en iPod og et ganske digg stereoanlegg! Whoracle av In Flames, Load av Metallica og litt Combichrist gjør nytten! Og ja, vi hørte på ”On the Road Again”.

På kartet så det lille tettstedet ved kysten, Yappon, ut som et fint sted å slå seg ned for natten. Vi varmet opp noen bokser med hermetikk, og så på den sølvblanke fullmånen som speilet seg i det dypsvarte havet. Jeg prøvde å drepe noen fluer med iskald butan-damp fra primusen, men det virket ikke. God natt!

Før vi forlot den lille byen, tok vi en spasertur opp på et av de vulkanske bergene i området. Små, men høye berg som gir flott utsikt! Vi møtte et par på mor og sønn der vi parkerte. Sigurd sa til meg på norsk, at hunden deres minnet litt om en dingo.

Moren plukket opp dette, og kunne konstatere at, ja, det var en tam dingo. Det var egentlig ikke lov til å ha slike som husdyr, men denne bikkja var jo kjempekoselig! Hyggelige som australiere flest, ga de oss noen gode tips om en rute litt utenfor allferdsvei. Litt mye fjellklatring, men definitivt verd det! Vi er tross alt i Australia, så vi fant det best å dra fram ninja-skillsa våre!

Drøm søtt

Resten av dagen kjørte vi i ytterligere ti timer. Noen av de rette strekningene på veiene i Australia er grusomt lange. Det skjedde flere ganger at vi kjørte flere mil uten å svinge! For øvrig byr bilturene i Australia på haugevis av flotte syn! Store, mektige åser midt på store sletter, endeløse åkre, og plantasjer med sukkerrør som står så tett at det hadde vært umulig for hvem som helst å trenge gjennom.

Apropos, siden vi ikke fant noen rasteplass å stoppe for natten, kjørte vi bare ut på en gårdsvei som gikk gjennom en plantasje, og stoppet i veikanten. Vi begynte å spise middag, Wetabix med melk. Det tok omtrent fem minutter før en pickup stoppet ved siden av oss.

”Howdy, matey! You lost?”

Glem ekorn i trærne. Lemurer er mye kulere! Tror det er en lemur, i hvert fall!

Det viste seg å være bonden som eide åkeren vi sto midt inni. Vi lovet å komme oss av gårde så fort som mulig. Det var visst unødvendig. Så lenge vi ikke lagde bål, var det ikke noen problem at vi overnattet der. Jeg elsker disse menneskene!

Vi ville ikke slippe kald luft og innsekter inn i bilen, så vi flyttet alle sakene våre over i forsetet, pusset tennene og skiftet uten å åpne en eneste dør. I en stasjonsvogn! Det kaller jeg camping-skills! Natt!

Neste innlegg blir fra seilturen vår til The Great Barrier Reef og Whitundays. Vi seiler, dykker, spiser kenguru og kjører enda lenger.

Okay, okay! Vi levde fortsatt! Nå måtte vi glemme den nøkkelen, og fokusere på oppgaven foran oss! Klokken var rundt 6, og vi skulle ha en briefing ganske umiddelbart. Vi slengte sekkene våre inn på rommet vårt, og gikk rett til briefingen. For en gangs skyld var vi førstemann!

Når alle hadde kommet fortalte en schvær australier oss hva vi faktisk hadde meldt oss på, og hvordan vi skulle oppføre oss på øya. Til tider ble han avbrutt av en rar, skrullete og morsom homse som også jobbet på stedet. Ellers virket det hele ganske profesjonelt.

Fraser Island er i bunn og grunn bare sand, verdens største sand-øy, faktisk! Likevel har tjukk regnskog klart å kare seg til bakken, slik at sanden ikke vaskes vekk. Sammen med det faktum at dette er et fuktig område, gir dette innsjøer, ørken, strender og jungel på samme sted. Ganske unikt! Fraser Island står på UNESCOs verdensarv-liste, både fordi stedet er så spesielt, og fordi det er så sårbart. Resten får du lese sjæl!

Siden sanden er så finkornet på Fraser, blir strendene rene motorveier. Det er derfor ikke alt for vanskelig å ferdes over de relativt store distansene.

Konseptet vi meldte oss på bestod av å leie firehjulstrekker med utstyr i tre dager sammen med fem andre mennesker. Det var til sammen tre grupper på sju mennesker hver.

Etter å ha fått vite om alt fra om alt fra dingo-håndtering til hvordan kjøre 4×4, ble vi plassert i en gruppe. Vi kom til å reise sammen med to nederlendere på rundt 23, en spansk dame på 43 og to jenter på vår alder fra Tyskland og England.

Sulten

Så kom den store utfordringen! Vi måtte gå sammen for å bestemme hvor mye mat vi ville bestille fra supermarkedet. To hamburgere til hver, mer enn nok..? NEI! Det er nok som forrett! Jeg spiser omtrent det dobbelte av vanlige folk, og supermarkedet var stengt!

Jeg kunne ikke be om dobbel dose til meg, og de andre ville ikke la meg betale dobbelt. Jeg måtte vel bare stole på at Wetabix-frokostblandingen som Sigurd og jeg hadde fra før av ville ta seg av problemet.

Vi sto opp ved daggry, og begynte å pakke bilen. Dette måtte gjøres med omhu! Sigurd og jeg kunne dessverre ikke kjøre bilene, siden vi var under 21. Kanskje like greit; vi var i det minste sikre på å slippe å bruke resten av budsjettet vårt på en Land Cruiser-girkasse. Fra Hervey Bay kjørte vi til havna, der vi tok ferge til selve øya. Allerede etter 20 meter måtte vi koble inn firehjulstrekken, og slippe luft ut av dekkene. Begge deler ga bedre grep på all SANDEN! Ja, her var det nok sand!

Det er ikke lett for en penn (eller et tastatur) å konkurrere med et kamera.
Fraser var mest om synene.

Etter mye humping og kløning kom vi oss ut på stranden. Dette var slett ikke ille. Sanden var fastere enn noen jeg har kjent før, så vi følte raskt at fartsgrensen på 80 km/h begrenset oss.

Første stopp var S.S. Maheno, et hundre år gammelt skotsk skip som strandet under en syklon i 1935. Etter alle disse årene med sand, vind og saltvann lå de rustne restene stort sett nedgravet i sanden! Kult å se hvordan bølgene skylte gjennom det som en gang var vinduer og dører! Vi stoppet så i Eli Creek. Elvebunnen her var bare av sand, ingen steiner eller planter. Dette vannet var det klareste jeg hadde sett noen sinne! Vi vadet oppover bekken, selv om strømmen faktisk var ganske sterk.

Dingo

Tilbake på stranden, fikk vi sett vår første dingo! Dette er en form for ulv som lever i Australia. Den ”reneste” typen dingo er den på Fraser. Dingoer likner mest på hunder, og er stort sett ufarlige for voksne mennesker.

Likevel er de nysgjerrige, og overhodet ikke sky. Derfor var det lett å komme nært innpå. Likevel var det viktig at vi behandlet dem som det de var: ville dyr!

Vi stoppet for natten ganske nær vannet rundt klokken fem. De andre gruppene hadde stoppet samme sted. Jeg hadde en rask diskusjon med jentene om vi burde hakke opp den frosne klumpen med kjøttdeig med hammer, eller med gaffel. Jentene fikk viljen sin, men det var til gjengjeld de som måtte sitte og skrelle av kjøttbitene. Hah! Etter litt styring med stormkjøkkenet, fikk vi til slutt kokt pastaen. First Price-varer og hvitløksmangel til tross, resultatet smakte faktisk supert!

Etter middag var det barnslige drikkeleker sammen menneskene fra de andre gruppene. Høy goon-føring og god stemning. Ironisk nok la de fleste seg lenge før klokken ble ti. Solen gikk ned halv seks, så det føltes som klokken var 3 om natten da vi la oss!

Dagen etter trasket vi opp på et av de høyeste punktene på øya. Herfra var det ikke lov til å kjøre lenger nord av fare for å sette seg fast. Kun de mest erfarne sjåførene ville klare å kjøre rundt hele øya.

Å kjøre til neste punkt tok rundt en time med 80 km/t marsjfart. Herfra måtte vi gå i omtrent 40 min før vi kom til Lake Wabby. På veien så vi en og annen dingo, og dessuten noen schvære, rustrøde trær.

Den lille innsjøen lå ved enden av ørkenen som lå midt i jungelen. Stranden var ikke som de fleste andre; bakken ned i vannet var omtrent 40 grader bratt… og av sand! Det hele virket nærmest surrealistisk her, midt inni jungelen. Jeg måtte selvsagt benytte meg av muligheten til å rulle ned hele bakken og ut i vannet.

Å plaske ut i vannet når man er stokk svimmel er en skummel opplevelse! Man aner ikke hva som er opp, og hva som er ned. Selv på en halvmeters dyp fikk jeg følelsen av å drukne i et par sekunder!

Et ganske patetisk syn, skal vi tro Sigurd. Lake Wabby skal være det perfekte området for sand-boarding, men vi hadde dessverre ingen brett.

Denne dagen var det spanjolen på 43, Marietta, som kjørte. Til tross for alderen, hadde denne kvinnen fortsatt faen i seg. Mer råkjøring enn nederlenderne, men også mer kontroll over girkasse og styring. Hva er dette for noe? Eid av en gammel dame, gutta? Marietta reiste på egenhånd, og hadde allerede opplevd det meste som var å gjøre sør for Hervey. Hun var med på drikkelekene og all fjollingen begge kveldene, også! Og ninja-bilder! Kul dame!

Yngste i flokken

Jeg har fortalt nok om campinglivet. Ny kveld med grillmat, en cola-farget innsjø, goon-drikking og leggetid klokken 10. Drikkelekene denne dagen var mer sofistikerte, og langt morsommere enn de fra dagen før. Den morsomste leken var av den typen hvor det med tiden ble det lagt til flere og flere merkelige regler, slik at det hele ble ganske komplisert i lengden. Det var ikke lov til si ”drikk”, så mange morsomme alternativer dukket opp.

• Eat liquid!
• Insert goon!
• Moisturize throat!
• Consume fluids!

Og mye annet moro…

Som, vanlig var vi de definitivt yngste. Det virker som backpackere flest er over 23. De fleste var ferdig med studier, men mange hadde ennå ikke funnet ut hva de skulle jobbe med. Glad jeg har studiene foran meg i stedet!

In het Hollands gewoon, kalfsborst!

Vi begynte å bli bedre kjent med nederlenderne, som viste seg å være to kule karer av den typen som det er behagelig å henge med. De var opphengt i andre ting enn fotball, og hadde god humor. Nederlendere generelt har så langt vist seg å være veldig ålreite folk!

Både Sigurd og jeg forbinder Nederland hovedsakelig med Team Antonsens nederlender-sketsj. Da vi senere fikk hentet fram sketsjen fra nettet, ble det mye latter. De kunne ikke helt skjønne hvorfor Norge lo så mye av noe de faktisk ikke forsto. Men det kan vi vel ikke helt svare på heller, nietwaar?

Den siste dagen fikk vi endelig en skikkelig dose med sol. Behagelig nok var dette mens vi besøkte Lake Birrabeen, med den flotteste stranden jeg har sett. Kritthvit sand og vann enda klarere enn vi hadde sett tidligere. Det hele midt inni regnskogen. Her taler bildene best!

Stjålet øl, stjålet bil

Utpå ettermiddagen kjørte vi på ufattelig trange og humpete veier. Vi satt så i ettermiddagssolen og ventet på fergen hjem. Tilbake på hostelet ble utstyr og bil inspisert. Alt var på plass!

Etter alt rushet fra Byron Bay, hadde jeg ikke fått vasket klærne på evigheter. T-skjorten min var nå hinsides det man kan kalle ”svett”. Vi hadde en lang løpetur for å rekke vaskeriet før stengetid. Etterpå kjøpte vi inn store mengder biff, maiskolber og pølser! Vi grillet alt dette sammen med våre venner fra gruppen. Glede!

Huff, og huff! Så var det bilen vår i, unnskyld uttrykket, føkkings Byron Bay! Vi sto opp grytidlig dagen etter for å ta bussen tilbake til Byron. Det tok i praksis hele dagen. Å miste nøkkelen hadde kostet oss mye penger, men enda mer tid!

Vi tok bussen hjem sammen med den tyske og den engelske jenta. De hadde vært i konflikt med hostelet etter et forsøk på å stjele hele ølbeholdningen deres. Vi fikk senere vite at de hadde blitt nektet transport til bussholdeplassen, og at de derfor hadde tjuvlånt bilen til en av de ansatte! Disse gærningene hadde vi reist med i flere dager! Tilsynelatende søte og snille jenter!

I neste innlegg kommer vi oss på veien igjen… og opp i luften. Vi hadde tross alt et fallskjermhopp til gode!

Vi var definitivt on the road again. Vi visste egentlig ikke hvordan vi skulle komme oss av veien på en fornuftig måte. Okay, vi skulle være i Cairns om tre uker, og vi hadde et stopp ved Whitsundays og i Hervey Bay, men hva bør man egentlig gjøre i dette landet? Neste by på kartet var Byron Bay, et navn som klang kjent i begges ører.

Vi mente å huske at reisebyrå-damen hadde sagt at dette stedet var dritfett, men vi visste ikke på hvilken måte. Vi besøkte et par reisebyråer, og fant ut at Byron er et populært sted å hoppe i fallskjerm. Okay, da gjør vi det! Det hele ville koste 300 AUD, 1500 kr. Vi booket et hopp for dagen etter, og kjente allerede at det kilte så smått i magen.

Antagelig var det ikke så ille å surfe her heller, etter alle surfe-butikkene å dømme. Okay, da surfer vi! Leie av bil opptok nesten hele dagsbudsjettet, og vi hadde absolutt ikke råd til alle surfe-kursene som brosjyrene prøvde å prakke på oss. Pytt, det kunne ikke være så vanskelig.

Vi leide oss hvert vårt kjempebrett, som er best for ferskinger, og spurte om et par tips angående teknikk og surfe-område. Da karen spurte om vi ville leie våtdrakt, svarte vi ganske enkelt at vi var nordmenn. Vi fikk så vidt dyttet brettene inn i bilen før vi fortet oss av gårde.

Forrige gang Sigurd var i Syden, mistet han hotellnøklene sine etter å ha lagt dem i lommen på badebuksen. Siden vi ikke hadde noen trygg måte å ta nøklene med oss på, fant vi det best å legge dem i hjulkapselen. Vi hadde ingen andre alternativer.

U g0t pwnd, n00b!

Ved stranden var bølgene store etter norsk målestokk, men ganske små etter australsk. Konseptet når man surfer er jo ganske enkelt: padle seg ut til området bølgen bryter, padle med bølgen til den fanger deg, og reise seg opp når man oppnår stor fart. Å få en grei kontroll over brettet er heller ikke så vrient, bare man ikke blir kastet over brettet, eller tuppen av brettet graver seg ned i vannet.

Det jeg derimot la merke til, var hvordan proffene lå et par mil foran meg; de kunne starte langt uti vannet, kaste seg på en bølge, og følge bølgen i det punktet den brøt. Slik kunne de følge den samme bølgen flere hundre meter bortover!

Kult å se på, men voldsomt irriterende for oss nybegynnerne. Vikepliktsreglene for surfing, er ikke som de i slalåmbakken; her har man vikeplikt for de bak deg!

Det vil si at man må passe seg for proffene som kommer susende i stor fart. Man vil jo helst hoppe på bølgen akkurat i det den bryter, men siden proffene alltid la seg i det lille punktet, var det nesten umulig å komme seg dit. Det skjedde et par ganger at jeg fikk en rasende eller voldsomt oppgitt proffsurfer i ryggen. Kan ikke disse proffene overlate bølgene til nybegynnerne?

Strek i regninga

Hold stø kurs, selv om du plutselig skulle miste hjulene dine!

Slitne, og litt kalde, må jeg innrømme, gikk vi tilbake til bilen. Høyre hjulkapsel bak. Høh, la jeg den på den andre siden. Nei, ingenting der. Etter hvert som vi sjekket forhjulene, steg en kjent, og lite kjærkommen følelse opp i brystet mitt. Hvor var nøkkelen?? Vi stirret på hverandre med tomme blikk. Hva gjør vi nå?

Jeg fikk en enda rarere, og litt eklere følelse da jeg dro i dørhåndtaket, og bilen viste seg å være ulåst! Høyst stresset, gikk vi over alle sekker, klær og bager. Laptopen min var der, lommeboken var på plass, passet mitt var urørt… var noe stjålet? Ja, lommeboken til Sigurd var borte, men lommebok nummer to, med kort i, var der fortsatt. Etter å ha lett gjennom bilen, savnet vi følgende:

• Lommebok med 400 AUD (2000 kr)
• Bilnøkler
• Billige solbriller fra K-mart
• Sigurds sekk med stillongs, ullsokker og diverse varme klær

Hva i all verden har denne tjuvradden tenkt på?

Stengte butikker er intet problem, vi overlever på Wetabix og goon

Endring i planene

Det virkelige problemet var egentlig at vi ikke lenger hadde noen bil! Vi skulle møte opp i Hervey Bay, innen klokken 6 dagen etter for å dra på Fraser Island-touren som vi hadde booket. Det var mange hundre kilometer lenger nord! Vi lånte mobiltelefonen til en australier, og ringte nødnummeret som vi hadde fått av utleieselskapet.

De kunne ikke hjelpe oss med noen reservenøkkel. Mannen vi lånte telefonen av, overtok telefonen, og fikk oss lettere gjennom situasjonen. Som sagt: australierne er fantastiske mennesker! Utrolig hjelpsomme og hyggelige, og det på en utrolig naturlig måte!

Det endte med at vi fikk politiet over. Politimennene var også utrolig hjelpsomme, og lette å prate med. De hjalp oss å få tak i tauebil og låsesmed. Etterpå ble vi kjørt til et hostel, slik at vi hadde et sted å bo den natten. Derfra booket vi en schvinedyr buss til Hervey Bay.

Til vår store fortvilelse, var det ikke mulig å finne en buss som gikk senere enn fallskjermhoppet vårt dagen etter! I siste liten fikk vi heldigvis utsatt hoppet! Slitne, men litt lettet, kunne vi slappe av i hver vår seng på hostelet. Det var lørdag, og vi hadde faktisk ikke mer å gjøre før dagen etter. Ja, da fikk vi vel stikke ut, da! Etter alt stresset, var det deilig å komme seg til en nattklubb!

VI fikk vel to timers søvn den natten, og 10 timer med buss lå foran oss. Flink som jeg er, fikk jeg skrevet Koh Phangan-innlegget, og sovet litt. Klokken seks kunne vi endelig puste lettet ut. Vi hadde funnet hostelet vi skulle møte ved, og vi rakk briefingen for turen dagen etter. Vi overlever alt, folkens!!

Jeg skal skrive om Fraser Island-touren i neste innlegg!

Det verste med å miste nøkkelen, var alt smøret jeg fikk på hendene av å spise maiskolber.

Etter en uke i Sydney var det på tide å komme seg videre. Australia er tross alt mye mer enn en fin storby. Rett ved siden av hostelet vi bodde på, lå det et reiseselskap som het Wicked Travels. Dette var et typisk ungdomsrettet reiseselskap som var helt gærne på reklame.

I utgangspunktet prøver jeg å unngå selskaper som reklamerer mye, fordi jeg mener at dagens samfunn drukner i skiten. Jeg ser ikke på TV, men får absolutt min dose likevel.

Wicked Travel hadde nærmest tapetsert kjøkkenet og oppholdsrommet på hostelet vi bodde på. Derfor var jeg ganske skeptisk da vi gikk over gata, og ga dem et besøk. Det vi egentlig var ute etter var å leie en bil vi kunne sove i et par uker mens vi kjørte nordover til Cairns.

Etter en lang prat med en av de ansatte hadde vi ikke bare leid bil; vi hadde også booket en tredagerstur på Fraser Island og en firedagerstur på en dykkerseilbåt. Mer om disse turene senere.

Wicked Travel fant det best å tapetsere veggene på hostelet med reklame

Freeeedom!

Analog spam

I tillegg til å være skeptiske til bedrifter som spammer reklame, er vi også skeptiske til å velge det første og beste. I dette tilfellet virket det ikke som om de tok noe særlig provisjon for å booke bil og utflukter, men et sted må de få pengene sine fra.

Vi fikk sjekket noen alternativer til leiebilfirmaet som Wicked Travel anbefalte, men de kostet alle det samme, og man måtte være over 21 for å leie hos de andre aktørene. Det hastet dessuten ganske mye å komme seg av gårde, så i dette tilfellet måtte vi gå for det første og beste. Hvis vi baserte oss på å bo i bilen, ville det hele bli ganske rimelig.

To dager senere, plukket vi opp bilen, og etter en del underskrifter var det rett ut på veien. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå. Leiebilfirmaet befant seg midt i Sydney sentrum, det regnet heftig, det var stor trafikk, og bilene kjørte på venstre side av veien.

Jeg var litt nervøs da det bar rett ut i Sydneys venstrekjørte trafikkorker. Det gikk ganske raskt å vende seg til ”feil” kjøreretning, men vikeplikt fra venstre er litt vanskeligere å inn i refleksene. Vi kom oss likevel velberget ut av Sydney sentrum.

Leve campinglivet!

Da var det tid for fullstendig frihet på de australske veier! Vi kjørte innom en del småbyer på veien, og ble en stund i de fineste av dem. For å spare penger sov vi i bilen, noe jeg vente meg fort til.

Innlegget fortsetter under bildet.

Fra Port Macquire, en kjempefin, liten by vi fant fordi vi trengte bensin..

Det ble ganske kaldt om natten, og av og til skrudde jeg på motoren i 10 minutter for å varme opp bilen. Jeg var for første gang på turen misunnelig på Henrik, som hadde med seg sovepose. Her var det bare å ta på seg alle klærne, krøke seg sammen og tenke på Fiji.

Jeg trenger kanskje ikke si at vi ikke hadde så mange fasiliteter i bilen. Dog hadde vi et ”camping kit,” men det inneholdt ikke ting som dusj, do, vask og speil. McDonalds ble derfor et populært stoppested langs veien. De tilbyr gratis internett i tillegg til førsteklasses ”restrooms.”

Dusj har de ikke, men alt forventer jeg ikke å få til prisen av en skarve cheeseburger. Mange har nok sett rart på meg, der jeg har stått og barbert meg og pusset tennene på herretoalettene.

Vi rullet videre uten en anelse om hvor neste stopp ville bli. Mer om stoppene i neste innlegg.

Etter flyturen fra Bangkok til Sydney, kunne jeg konstantere at Australierne vet å gjøre en åtte timer lang flytur til en behagelig opplevelse. Bedre flymat har jeg aldri smakt, setene var gode og mannskapet var hyggelige som bare det. Da vi landet i Sydney, tok vi en telefon til stedet sted vi hadde funnet på nettet dagen før, ”Westend Backpackers.”

Dette skulle visstnok være et sentralt beliggende, og billig hostel for unge backpackere. Prisene i Sydney kan selvsagt ikke konkurrere med 2 dollar natten i Kambodsja, men 23 australske dollar var ikke så aller verst til storby å være. I tillegg ordnet de med gratis transport fra flyplassen!

Det var en lettelse for begge å komme fram til gode senger, og Henrik kastet seg nedpå umiddelbart. Vi hadde kun sovet rundt 4 timer de siste to døgnene, så jeg skjønner ham godt. Jeg, derimot, klarte ikke å motstå fristelsen til å se Sydney med en gang.

Tilbake til vesten

Etter to måneder i Asia må jeg innrømme at jeg hadde lengtet ganske mye etter vestlig kultur. Asia hadde absolutt vært spennende, morsomt og lærerikt, men fanden skal vite at det var deilig å komme seg ut derifra.

Det var herlig å kunne bevege seg rundt i byen, uten å bli tilbudt skrot hvert 10. sekund! Her kunne jeg dessuten snakke med folk som faktisk ikke hadde økonomisk interesse av å holde samtalen i gang. Australierne er både imøtekommende, hyggelige og spøkefulle. Artige folk! Der virker som om alle Australiere er ”buddies.”

For første gang siden Finland kunne jeg nyte utvalg på butikker, rene gater, vann i springen, fungerende ordensmakt og sist, men ikke minst, gode senger. Henrik er en koselig kar, men jeg foretrekker å ha min egen seng.

På jakt etter kjøtt

I den syvende himmel

Etter en lang gåtur i Sydney tok jeg meg en velfortjent lur i den diggeste senga på to måneder. Vi stod opp litt senere, og dro på butikken for å kjøpe ingredienser til en skikkelig middag. O lykke! Råvarer!

Om Sydney kan jeg si at det er en veldig fin storby med enorme parker og stilig arkitektur. En av dagene fikk vi en gratis guidet tur rundt i Sydney som var svært grundig. Jeg tror jeg nå kan mer om Sydney enn jeg kan om Oslo, noe jeg egentlig skammer meg litt over. Vi fikk mye interessant historie og en del gode fortellinger fortalt av guiden vår, en hyggelig student på rundt 24 år.

Vi gikk blant annet forbi en pub hvor de på 1800-tallet hadde skjenket sjømenn fulle, før de utløste en slags fall-lem i baren og tok dem til fange. Da disse stakkarene våknet dagen derpå, befant de seg på en skute hvor de plutselig var slaver. Dette var visst daglig kost på den tiden; Australia hadde jo vært stedet alle de kriminelle fra England ble sendt til.

Roterende restaurant

Etter den guidene turen dro vi til et av stedene guiden hadde vist oss, en høy bygning med god utsikt over byen. Da vi gikk inn i heisen, trykket vi selvsagt på knappen med det høyeste tallet. Plutselig befant vi oss i et slags businesskontor. Litt forvirrede gikk vi litt rundt, og fikk en del stygge blikk fra folka i dress. Skitne backpackere var visst ikke helt velkomne her.

Vi gikk tilbake i heisen og tok den én etasje ned. Der fant vi en restaurant hvor vi kunne sitte og se på utsikten, så lenge man hadde kjøpt noe å drikke. Vi ble plassert et sted med ganske kjedelig utsikt, så vi ville gjerne flytte oss til et annet sted. Det var slett ikke nødvendig; etter omtrent 20 sekunder oppdaget vi at hele restauranten snurret rundt i et sakte tempo. Vi hadde visst fått gode plasser likevel, for utsikten var fantastisk da solen gikk 40 minutter senere!

Alt for Norge

Vi var i Sydney i rundt en uke, og dagene gikk fort. Plutselig var det 17. mai! Dette måtte selvsagt feires på norsk måte. Klokken åtte, norsk tid hadde vi skaffet oss et stort, norsk flagg på en flaggbutikk. Denne butikken lå over en og en halv time unna til fots, men det hindret oss selvsagt ikke. Alt for Norge! På veien tilbake til hostelet lagde vi vårt eget 17.mai-tog som tiltrakk seg mye oppmerksomhet.

Før jentegjengen bak oss visste ordet av det, var de for sin første gang med i et 17- mai-tog! De fikk ikke vite hva dette var for noe før vi var ferdige med å synge. Jeg burde egentlig kunne flere 17. mai-sanger, men alle tre versene av Norge i rødt hvitt og blått satt i alle fall godt etter hvert. I tillegg sang vi ”For Norge, Kjæmpers Fødreland.” Med litt marsj på reisehøyttalerne, fikk vi ganske bra 17.mai følelse! Hennig Olsen-is var dessverre ikke å oppdrive.

Desto morsommere var det at man adresserte hverandre med nasjonaliteten. Både Finland, Russland og Sverige var med på moroa!

”Hey, Finland! Don’t mess with the Norwegian flag! Wait for Fin-Day!” -Mitch, Canada.

Neste blogginnlegg blir fra det glade campinglivet! Vi reiser nordover til varmere strøk i en leiebil og lever på slump.