Henrik og Sigurd på episk reise

Nok om skumle mennesker og trøtte nattklubber. Nå til mer trivielle temaer.

Dagen etter den litt spesielle byturen hadde jeg lovet meg selv å sove. Sove lenge! Jentene måtte sjekke ut klokken 12, og vi var enige om å ta farvel før de dro videre. De måtte pent vente til jeg hadde fått skjønnhetssøvnen min. Veldig synd å ta farvel, vi hadde jo reist sammen i to uker allerede! Samtidig var det en lettelsens dag. Vi kunne endelig legge” ingenting” inn i tidsplanen, og dessuten bo der vi ville. Hotellet i Ulan Bator var en lettelse, men fortsatt ikke komfortabelt.

Nå var det bare Sigurd og meg igjen, og vi kunne gjøre hva faen vi ville! Og vi var ikke i tvil om hva det måtte bli: booke noen netter på et enda finere hotell! Vi hadde tross alt 550 kroner dagen i budsjett, og Kina var superbillig (mer om budsjett og komfort kommer i eget innlegg). På veien til hotellet spiste vi rich lunsj, og tok en halvliter med cappuccino på en internett-café. Grønn te gjør ikke helt nytten på sikt.

Den kinesiske brannmur

På hotellet hadde vi deilige senger, en varm dusj med skikkelig trykk, og inkludert slåbrok! Vi hadde til og med raskt og stabilt internett, men det var bare én kabel. Geniale som vi er, satt vi opp et ad-hoc nett, slik at begge fikk tilgang. Vi hadde derimot større problemer med ”The Great Firewall of China”, en omfattende sensur av internett. Blokka Youtube, redusert Google, null Twitter, og verst av alt: ingen Facebook!!

Man skal ikke få høre negativt om Folkerepublikken Kina, må vite! På Asker vgs lærte jeg at ingen brannmur er uten hull, men jeg orket simpelthen ikke å styre med proxy-løsninger. Kineserne vant i denne omgang.

Etter å ha reist en stund, hadde vi oppdaget at vi egentlig bare burde ha pakket to ting ekstra: bærbare høyttalere og et kompass. Jeg har blitt avhengig av musikk, og etter å ha mistet headsetet mitt på toget, hadde jeg overlevd på et elendig iPod-headset. Jeg trengte et nytt et! Ellers trengte vi sommersko, boxere og ymse annet. Vi hadde vært ute med Gary for å finne noen nødvendige varer, men han hadde bare ledet oss på villspor. Mer om pakking og viktige gjenstander i eget innlegg.

Jeg ville tro det skulle være plain sailing å skaffe nevnte varer i hovedstaden til verdens mest folkerike land, men jeg tok grundig feil. På handlesentre, i butikker og markeder hadde de enten bare juggel og skrap, eller merkeklær. Den kinesiske overklassen er over-opphengt i merkevare, og da stort sett vestlige.

Hipt og trendy med joggebukser

Forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket av bilen din i Beijing

Hvilke merker det er snakk om, er en helt annen sak. Siden Adidas holder førsteplassen, er det ikke usannsynlig at du som campingmenneske hadde stilt sterkt i Beijing! Joggebukser var tydeligvis høystatus. Jeg la spesielt merke til en jente som hadde kledd seg i noe som best kan karakteriseres som en rosa søppelsekk. Æsj, dette gidder jeg ikke å skrive mer om!

Etter å ha brukt flere ettermiddager på diverse handlesentre, hadde vi bare fått tak i noen sandaler til Sigurd. Sommerskoene han kjøpte, viste seg å ruinere beina hans. Det endte med at det ble sandaler med sokker i på ham. Sjarm!

Like ved hotellet lå det en genial liten nudelrestaurant. Der kunne vi kjøpe en stor bolle med kjempegode kinesiske nudler til litt under 15 kroner. Serveringen var rask og effektiv, og te var inkludert i prisen. Vi spiste flere lunsjer og frokoster der, men tok middagene på litt mer reale restauranter. Vi merket fort at kinesisk mat ikke sitter særlig lenge i magen, særlig ikke nudler. Etter et par dager med mye nudler og lett kinesisk mat, våknet Sigurd opp tidlig. ”Jeg følte meg helt jævlig, og lurte på om jeg hadde fått en slags merkelig, kinesisk sykdom. Vi hadde tross alt spist på måfå dagen før fra en kinesisk meny.

Italiensk hunger

Jeg fant etter hvert ut at jeg bare var sulten hinsides noe annet jeg hadde opplevd, og det var kun en ting på jord jeg hadde lyst på, nemlig gjærbakst (hehe). Jeg dro derfor til en italiensk pizzarestaurant jeg hadde sett dagen før, og spiste en enorm pizza til frokost. Litt syndig må man ha lov til å være. Jeg fylte på med litt usunn og fet McDonald’s-mat senere på dagen for å sikre at jeg var kurert.”

Vi fant ikke mye av interesse i sentrum av byen. Vi forestilte oss at det antagelig var bedre å sjekke ut de mindre velstående utkantstrøkene i byen, men vi ville ikke satse på simpelthen å ta en taxi til et tilfeldig punkt på kartet. Løsningen ble ganske enkelt å leie en sykkel. Etter mye klønete kommunikasjon med utleie-mannen, ordnet det seg. Det er ikke rart at kineserne liker å sykle; Beijing var flat som en parkeringsplass, og sykkelveiene ofte flere meter i bredden. Syklene var gamle og slitte, men gode å sykle rolig av gårde på. Vi fant et område et lite stykke sør-vest for den forbudte by, med smale gater og små hus.

Det virket som det på steder som dette vanlige kinesere bodde. På flere hjørner var det mulig å kjøpe billige grillspyd og kald drikke, så vi stoppet ofte for å slappe av. Smågatene gikk på kryss og tvers i bydelen, og ble til sammen en kompleks labyrint for turister. Det gjorde det ikke lettere at gatene ikke var merket på kartet. Etter å ha vimset rundt en stund, fant vi et marked av den typen jeg hadde håpet på å finne.

Livsfarlig pepper frarådes

Her solgte de alt mulig skrot, juggel, doseter, elektronikk, sykkeldeler og diverse annet. Mest interessant var det store matmarkedet med alle mulige typer krydder, frukt, merkelige kroppsdeler fra merkelige dyr og annet rart som kineserne kan finne på å spise. Vi tittet og prøvesmakte forskjellige krydder. Sigurd kjøpte seg et godt stykke kanelbark til å tygge på, og kjøpmennene viste villig oss mange typer krydder. Først smakte jeg på et par forskjellige nøtter, og så noen sære kryddertyper.

Jeg fikk smake på et grovt, rødt krydder. Nok en ny, aromatisk smak, som muskat eller kanel kanskje. Etter litt kom det en litt sur smak fram, og krydderet tok en ny vending. Det føltes litt som chili, men litt annerledes. Jeg ble overrasket da en ganske ekkel nummenhet fylte hele munnhulen. Vi hadde begynt å gå videre, og jeg lurte på om jeg hadde fått en allergisk reaksjon.

Et minutt etter jeg hadde puttet krydderet i munnen, begynte jeg å bli redd. Hele munnhulen var som lammet av et elektrisk støt, og spyttet ble bare til skum. Halsen min føltes oppsvulmet, og jeg fikk problemer med å puste. Da jeg skulle si til Sigurd at jeg trengte vann, klarte jeg nesten ikke snakke.

Dette var ganske jævlig! Etter en del pinefull leting fikk jeg endelig tak i litt vann. Jeg bøttet innpå, og oppdaget noe ekkelt: vannet hadde den samme strøm-surt-sterkt-aktige smaken, og klarte på ingen måte å fjerne følelsen fra munnen! Æsj! Jeg ble sittende bøyd framover og svette, mens Sigurd tittet videre på markedet. Han hadde også smakt så vidt på dette djevelkrydderet, men hadde ikke blitt tungt rammet.

Skorpion og sauetestikler

Etter kanskje et kvarter, begynte følelsen å forsvinne. Jeg spiste litt potetgull, og skylte munnen med vann flere ganger. Hva i all verden var det der for noe? Sigurd kjøpte med seg et par gram av svineriet, bare for å ha med seg hjem. Skulle nesten ønske han hadde kjøpt mer, slik at vi kunne ha gitt folk en ørliten smak på det.

Tilbake på hotellet beskrev jeg følelsen enkelt, og søkte det opp på Google. Det så ut til at jeg hadde kommet borti sichuan-pepper, et kinesisk krydder som egentlig ikke er ordentlig pepper. Det blir visstnok brukt av kineserne sammen med chili for å virkelig sette smak. Uansett, jeg har fått dosen for en stund!

Vi prøvde også å dra på ”The Red Market” i Beijing, en lang gate med utallige vogner som solgte forskjellig grillet og fritert mat. Vi følte vi måtte smake på litt slange, reke og lam. Vi sto over skorpion, silkeorm, sauetestikler og et par andre ting vi ikke kunne gjenkjenne. Slange-grillspydet var bare seigt og surt, og rekene kom med skall. Lamme-grillspydene var også triste saker. Vet dere hva? Føkk dette! Vi stakk på Mc’Donald’s, og bestilte to porsjoner! Etterpå spiste vi rå-dyr sveitsisk is på en europeisk café. Nok er nok!

Da det ble sol igjen, dro vi for å se på enda et av Kinas stoltheter, Himmeltempelet. En stor og vakker hage imponerte, og templet var ganske pent. VI var likevel ikke kjempeimponert, så vi ble nødt til å ta saken i egne hender!

Under turen har vi nesten bare brukt kontanter, og den dagen tok jeg ut en ny dose med 100-lapper (90 kr). Da jeg skulle betale for en drosjetur, ville ikke sjåføren ha en av hundrelappene. Greit nok, den hadde en liten rift. Irriterende nok viste det seg umulig å bli kvitt seddelen, den virket visst falsk. De fleste butikkene hadde kontroll-maskiner, og alle varslet ”falsk”.

Etter å ha sammenliknet med en annen 100-seddel, oppdaget vi at et par symboler var plassert annerledes, og at flere vannmerker manglet. Dette var en dårlig forfalskning! Tenk at de utbredte kontroll-maskinene så forskjell, mens minibanken ikke gjorde det! I Kina risikerer du altså å få falske penger fra minibanker! Dette hadde blitt en skandale i Norge!

Svindel på ethvert gatehjørne

Denne mannen ser ikke så slem ut, men ikke la deg lure.

Da vi skulle besøke den forbudte by, hadde den nettopp stengt! Må huske research neste gang! Uansett, vi møtte en koselig, litt eldre kineser utenfor, sammen med en dame som kunne ha vært datteren hans. Han snakket veldig godt engelsk, og synes det var veldig spennende å snakke med noen europeere. Etter å ha gitt en god forklaring på stedets historie, viste han oss diverse kinesisk kalligrafi på kontoret sitt, som lå like ved.

Jeg ante at han ville selge oss noe, men vi fortsatte å være vennelige. Da han plutselig ville selge oss ”ekte silke” til å henge opp kalligrafien, takket vi pent nei. Det likte han dårlig, og rev i stykker sakene. Nok et forsøk på å svindle oss! Nok en gang: aldri stol på de som begynner å snakke til deg!

Vi bodde et døgn på et hostel midt i labyrint-bydelen. Siden vi hadde booket et femstjerners hotell de to siste dagene, kunne vi ikke blitt lenger. Selv om vi bodde på et 6-manns-rom, levde vi greit. Vi kom dessuten i snakk med nye mennesker! Vi trengte egentlig ikke mer luksus nå.

Men luksus ble det. Hotellet hadde en egen ansatt til å åpne drosjedøren da vi kom. Inne i lobbyen stirret de litt rart på oss, unggutta med store sekker og sokker i sandalene. Vi var nødt til å legge igjen et hav med depositum før vi fikk lov til å bruke rommet. En av de ansatte, en yngre dame, kom bort oss og fortalte oss at hun var til disposisjon hvis vi trengte noe. Hun kom senere opp på rommet med en lapp der hun hadde skrevet ned telefonnummer og navnet ”Rose”. Tvilsomme saker!

Deres personlige ingeniør er på vei, Sir.

Vi ringte ned til lobbyen for å spørre om internett-passord, og de sendte like godt opp en ansatt for å ordne opp. Som vanlig visste hun ikke mer enn meg, så hun gikk for å hente ”ingeniøren”. Herregud, hvor vanskelig kan dette være? Til slutt fikk JEG det til å fungere. Da damen og ingeniøren gikk, ville de ha ytterligere 300 kroner i depositum.

Hæ? Jeg betalte, men damen kom tilbake etter fem minutter, misfornøyd med den forbannede hundrelappen. Etter enda fem minutter kom hun inn med en router, slik at begge pc’ene fikk nett. Sikkert derfor hun skulle ha penger. Vi satt og virret på nettet en stund, før det ringte på igjen.

”Hello, sir! Room okay?”
”Yes.”
“Okay, bye!”

Det skulle vise seg å bli vanskelig å få fred på det hotellet. Klokken ni dagen etter ble vi vekket av enda en gjeng som banket på døren. Dette var avreisedag, så vi skulle uansett sjekke ut før klokken 2, vi hadde dessuten hengt opp ”no room service”-lapp.

Drosje og metro til flyplassen. Metroen var ikke like imponerende som den i Moskva, men langt over norsk standard! På flyplassen la jeg merke til at noen at det på noen av service-skrankene var mulig for meg å trykke på fire forskjellige knapper, fra ”meget misfornøyd med servicen” til ”meget fornøyd”.

Her kunne de ansatte tydeligvis få sparken hvis jeg hadde en dårlig dag! Det kan man kalle arbeidspress! Og, forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket til bilen din i Beijing! Selv om oppholdet i Beijing ble både lærerikt og spennende, var det veldig deilig å forlate landet. Jeg orker ikke å liste opp alt jeg var lei av, men det var en lettelse å lande på thailandsk jord!

Sigurd en snart ferdig med Thailand-bloggen! Følg med!

Nå fortsetter jeg der jeg slapp i forrige innlegg fra Kina. Det er nettopp oppdatert med et par bilder og noen chinglish-godbiter fra restaurant-menyen, så ta en titt!

”… Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.”

Såh, som jeg har sagt før: Hvis man ikke har planer om å møte folk eller danse, synes jeg det er ganske poengløst å dra til et bråkete område der man i praksis bare betaler litt ekstra for drikke.  Hvis man bare skal sette seg ned med noen en allerede kjenner godt, tar man det heller hjemme. Vi trengte mer liv!

Ny runde med vandring i Beijings festområde. Jentene stoppet på en Kentucky Fried Chicken for å gå på do. Mens de var på vei ut, kom de i snakk med en somalier i freshe klær. Jentene spurte om nattklubb-tips, og om hjelp til å finne stedene. Somalieren så på klokken, men tok seg tid til å følge oss. Slik hjelpsomhet er jeg i utgangspunktet skeptisk til, men jenter rundt tjue pleier ofte å ha litt ekstra overtalelseskraft.

Jeg la merke til to andre afrikanere som i en periode gikk bak oss, men de holdt god avstand. Somalieren snakket dessuten mye i mobilen. Et par klokker skulle nok ha ringt, men jeg tenkte ikke mer over det. Veien var fri for øde, mørke smug eller andre lumskheter. Vel fremme ved salsa-klubben hjalp han oss med å prute ned inngangspengene. Jeg ville sjekke hva slags sted det var først, men jentene var lei av å vente. Vel inne hadde vi det gøy! Jeg kan ikke si jeg har peiling på salsa, men det ordnet seg greit.

Livebandet var det første jeg hadde sett i Beijing som faktisk hadde litt kvalitet over seg. Etter en del dansing og rare påfunn fant jeg jentene i folkemengden. De danset med somalieren og en annen afrikaner. Vi gikk ut av mengden for å prate. Jentene sa de var litt lei av bare å danse med dem, men at de var vanskelige å bli kvitt. Vi ble enige om å sette kursen hjemover om en halvtime eller så.

Memento

Både Sigurd og jeg danset rundt omkring i noen minutter før somalieren kom bort til meg. Han ville si noe, så han dro meg over til en roligere del av klubben. Han begynte å snakke fort og utydelig om at jentene ikke ville danse med ham lenger. Han spurte meg om hva jeg sa til jentene. Jeg svarte at jeg spurte dem om når de skulle dra i morgen, og den slags.

Selv om jeg ikke skjønte særlig mye av hva han sa, skjønte jeg lett at han så på meg som et hinder for å nå fram til jentene. Jeg fortsatte å spille dum, og han gjentok de samme setningene sikkert fem ganger. Han var visst veldig opptatt av at han ”eide” dem fordi han viste oss nattklubben. Mer og mer oppgitt over at jeg bare stirret rart på ham, gikk han etter omtrent ti minutter.

Jeg likte veldig dårlig måten han gikk fram på, og jeg ville helst bare komme meg ut fra stedet. Jeg visste ikke hvor de andre var, så jeg ble ganske urolig. Heldigvis fikk jeg øye på en av jentene; hun satt i baren med en ny afrikaner. Idet jeg gikk bort til henne for å snakke, ble jeg røsket vekk av enda en i gjengen sittende på en stol to meter unna.

«Hey! You be careful!»

Jeg fortsatte å spille dum, og så rart på ham. Idet jeg snudde meg mot baren igjen, ble jeg dratt i på nytt, nesten så hardt at jeg falt. Han løftet neven, og skulle nok til slå meg. Flaks for meg at en annen stoppet ham. Oppstyret gjorde hun i baren oppmerksom, men jeg fikk ikke kontakt. Disse menneskene hadde jo beleiret jentene! Til min lettelse fikk jeg øye på Sigurd stående i et hjørne og speide etter oss. Jeg dro ham over til et mørkt og stille område i klubben, og fortalte ham om advarslene.

Mens vi snakket, så vi flere som tydeligvis var i samme gjeng virre rundt i klubben. Det var mange av dem! Hun som jeg hadde forsøkt å snakke med, hadde vridd seg løs fra gjengen og gikk nå alene rundt i folkemengden. Vi vinket henne til oss, og jeg forlangte at vi fant sistemann, og kom oss ut øyeblikkelig. Heldigvis dukket hun opp ganske raskt, og vi var fulltallige. Jentene visste jo ikke hva han hadde sagt til meg, så de skjønte naturligvis ikke hva jeg var redd for.

Likevel var de med på å gå en og en ut av klubben for ikke å ”bryte reglene”. Vel utenfor kastet vi oss i en drosje, og det var endelig mulig å fortelle de andre hva som hadde skjedd. Det nærmest sjokkerte jentene, som hadde blitt isolert av den fremmede gjengen. Jeg var fortsatt redd da vi var framme med hotellet. En skummel opplevelse, men også en solid lærepenge for fire naive nordmenn.

Åpenhet og sunn skepsis

Nå skremmer jeg sikkert besteforeldre og andre bekymrede mer enn nødvendig. Jeg skal ikke late som vi var i livsfare, men jeg opplevde det hele som veldig skremmende. Jeg var ikke i tvil om at disse menneskene hadde banket livskiten ut av meg hvis vi ikke hadde vært midt i en nattklubb, og at de kunne ha dratt med seg jentene hjem, villige eller ikke.

Av den grunn deler jeg erfaringen med de som leser, både fordi jeg spiller med åpne kort, og fordi jeg vil hindre andre i å gjøre de samme feilene.

Vår lærdom, både etter denne opplevelsen, og andre opplevelser i Beijing, er at man alltid bør være den som starter interaksjonen. Vanlige mennesker vil sjelden begynne å snakke til deg, kanskje bortsett fra når de vil gi deg et enkelt tips, eller be deg om simple tjenester som å ta et bilde av dem. Alle kineserne som begynte å snakke med oss ville enten svindle oss, lure oss, eller selge oss noe. Vi prøver nå alltid å være ekstra på vakt inntil vi er sikre på folks intensjoner.

Kina del 3 kommer snart! Sigurd jobber dessuten med en Thailand-blogg.

Ny runde med grensekontroll, og en ny haug med papirer å fylle ut. Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake på skolen igjen. I Kina brukes det en annen skinneavstand enn i Russland og Mongolia, så vi måtte bytte hjul for å komme videre. En ganske interessant prosess der hele toget løftes opp, slik at arbeiderne kan bytte ut understellet. Skitne vinduer gjorde det vanskelig å ta gode bilder, så folket samlet seg rundt de minst skitne vinduene. Jeg tror jeg la meg til å sove med en meter eller to ekstra over bakken den dagen.

Morgenen etter befant vi oss i det mest øde landskapet jeg har sett så langt. Gobi-ørkenen er ikke akkurat fruktbar. Den ser veldig varm ut, men temperaturen kan krype helt ned til -40 grader til tider. Det monotone landskapet hadde faktisk noen vakre sider. Mens jeg knotet med å få i meg beinete kyllingbiter bare ved hjelp av spisepinner, skiftet landskapet ganske brått til mer bebodde og fruktbare områder. Toget suste gjennom fjell etter fjell, og det var mulig å se de mektige røde fjellene mellom tunellene. Synd at togvinduene var mer skitne enn en femåring på en regnværsdag; bildene klarer ikke helt å gjengi synet.

Ølshots med agurk, anyone?

Denne gangen var jeg bedre forberedt på togstasjonen, så alle kom ut i god tid. Der møtte vi vår honcho for Beijing, ”Gary”. Før vi egentlig hadde hilst på ham, begynte han å gå mot utgangen. Vi ble ledet til en minibuss som kjørte oss til hotellet.

Da vi endelig fikk fred nok til å snakke til ham, gikk det skuffende nok opp for oss at han snakket dårlig engelsk, omtrent på nivå med en 5. klassing. Etter en liten pust i bakken på hotellet, gikk vi ut for å spise på en restaurant to minutter unna. Menyen var interessant lesning, ”Chinglish” av ypperste kvalitet. Dette var noen av mine favoritter:

• Beatiful extremely fresh squid tube
• Irritable squid
• Steamed squid rall
• The shrimp explodes eel Duan
• Crispy crab meat of incense leg
• Blow up a flatfish with no result
• XO sauce explodes to grow the fragile bone
• The inpregnable fortress braises fish rotten
• The inpregnable fortress makes fish cake
• Fragile crab of incense taste mushroom
• The crab taste mushroom stir fries Niuflu
• The bacon stir-fries New Year cake
• Butterfish cooked to no sauce
• The peasant family stir fries four
• Blow up a little yellow croaker with no result

Jeg safet, og bestille en enkel peanøtt-kylling-variant uten tvilsomt navn. Vi startet måltidet med å dele Beijings store spesialitet, Peking-and. De fine stykkene ble servert sammen med små tynne lefser, litt grønnsaker og en mektig god saus. Dette ble spist nærmest som taco. Ikke dårlig!

Vi fulgte standard prosedyre, og bestilte det lokale ølet. Det viste seg å være tynne, lyse saker. Det ble servert i shot-glass, og med agurk ved siden. Gary fortalte oss at kineserne liker å drikke øl i små doser, som så ble spist sammen med agurk for å få det lettere ned. Her har vi gutta som kan drekka!

Lite uteliv i Kina

Kinesisk markedsføring på høyt nivå!

Dette til tross, supermarkedene er interessante. Sigurd og jeg dro en tur på den lokale butikken for å kjøpe vann. Vi fant en femlitersdunk, men prisen var stiv, 37 yuan (35 NOK). Cola kostet ca en fjerdedel. Lettere irritert, sjekket vi resten av butikken.

Vi fant en ny femliter, denne til 10 yuan. Hva var da så spesielt med det andre vannet? Vi gikk tilbake og studerte etiketten; 56%. I Kina kan du altså få 56% sprit for 35 kroner på de fleste gatehjørner!

Jentene ble med Gary på et Kung Fu-show, mens Sigurd og jeg ble igjen for å spise mer. I løpet av måltidet hadde vi kommet fram til samme konklusjon: Gary var mer chode enn noen andre vi hadde møtt på turen. Til tross for at han hadde to års erfaring som honcho, ble han småredd hver gang vi åpnet munnen. Han turde ikke si fra hver gang han ikke skjønte noe, og svarte ofte på noe helt annet enn det vi spurte om.

Jeg skriver dette rett og slett for å anmelde Vodkatrain-turen vår. Som nevnt tideligere, var honchoene våre i Russland og Mongolia både flinke og sympatiske. Alt i alt synes jeg Vodkatrain-pakken holdt ganske god standard. Selv om prisen er litt i meste laget, kan jeg anbefale opplevelsen til alle som vil ha litt mer enn en badeferie!

På kveldinga kastet vi oss på den britiske gjengen for å dra på byen. Selv om det var fredag, virket det ikke som kineserne brydde seg om å gå ut. Vi fant to tomme utesteder, begge med norske priser. Vi endte opp med å ta en øl i resepsjonen i stedet.

Den kinesiske mur

Nok om den slags! Dag to dro Sigurd, Gary og jeg til The One and Only Great Wall! 15 min med taxi og to timer med buss unna sentrum lå bussholdeplassen. Mest turist så langt! Jeg har sjelden sett så mange turister, grill-boder og suvernir-butikker på en gang! Kineserne hadde ikke overraskende laget en saftig pengemaskin ut av det gamle forsvarsverket.

Jeg har til og med hørt at det finnes et område der det går en berg- og dalbane rundt muren! Vi betalte billetter, og prøvde å overse armadaen av kinesiske selgere som ville prakke på oss alt fra panda-luer og blinkende snurrebasser til jo-jo’er og grillet blekksprut.

Etter litt trasking kom vi oss ganske høyt opp. Jeg er ikke lite imponert over kinesernes ferdigheter til å bygge over fjell og daler! Siden vi tross alt befant oss i Kina, var det ingen tvil om hva som måtte gjøres:

Vi gikk så langt turistene fikk lov til å gå. Etter det punktet var det bare ustabil, urestaurert mur framover. På vei en ned igjen orket jeg simpelthen ikke å gå rolig ned. Jeg er slik at jeg alltid må hoppe ned trapper. Som regel betyr det at jeg ofte må stå og vente på folk helt nederst. Rekkverket i trappen hjemme på Hvalstad har blitt slitt i stykker flere ganger. Det er nok bare noe jeg er født med.

Den dagen bestemte Sigurd seg for å bli med på moroa. Uansett! De lange trappene og nedoverbakkene på den Kinesiske mur viste seg å være et Mekka for en trappespretter. Dette synes kineserne var utstyrtlig morsomt, og det knipset rett som det var i kameraer mens vi spratt forbi folk i full fart.

Playbackband og gamlinger

Vel nede møtte vi Gary, og tok en rask titt på noen såkalte svarte pandaer. Morsomme dyr, men ikke de mest spektakulære jeg har sett. Vi spurte Gary om det fantes noen bedre steder å bruke lørdagskvelden på enn området rundt hotellet. Han kunne fortelle oss at det var en stripe et par kilometer nord-øst for sentrum som hadde dusinvis av nattklubber og barer plassert på rekke og rad. Røddig! Dette måtte vi så klart sjekke ut!

Vi tok farvel med Gary den dagen, Vodkatrain-turen var over. Det føltes egentlig ikke så ille, Gary var egentlig mer til frustrasjon enn til hjelp. Samtidig betydde dette at jentene også ville dra dagen etter. De skulle videre på en arrangert tur rundt omkring i landet. Litt pils sammen skulle bare mangle.

Desto mer skuffende var det å finne ut at nattklubbene i all hovedsak var befolket med kinesiske menn over 40. Nesten alle klubbene hadde hvert sitt stusselige playback-live band bestående av en jente som knapt beveget seg, og noen gutter som ikke helt visste hvordan man skulle holde gitaren. Kombinert med gamlingene som stort sett bare stirret slapt på showet, var det hele heller lite attraktivt.

Jentene ville helst bare få satt seg ned, men jeg insisterte irriterende nok på å sjekke alle klubbene før vi bestemte oss. Jeg kunne alltid regne med å få ryddet plass på et bord før jeg hadde sagt hei til personalet. Det er ganske slitsomt når folk overselger, så jeg droppet et par klubber fordi de maste så mye om at jeg skulle sette meg.

Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.

I skrivende stund sitter jeg i Thailand og venter på fergen til Koh Samet. Jeg har utrolig nok klart å få tak i internett! Bloggen for Kina er enda ikke ferdig, og jeg vet ikke når jeg har internett neste gang. Del to kommer når jeg har skrevet, og har mulighet til å poste!