Henrik og Sigurd på episk reise

Etter 106 timer med svette mongoler, instant-nudler, dårlig søvn og en del vodka ankom vi endelig Ulan Bator tidlig om morgenen. Vi ble møtt av vår lokale honcho, Bata, en hyggelig og avslappet mongoler som kjente byen som sin egen lomme. Han tok oss til hotellet vi skulle bo på, så vi endelig kunne få tatt en dusj og slappet av. Etter noen timers søvn møtte vi Bata igjen og han viste oss rundt i byen.

Mongolene er generelt mye hyggeligere og smilende enn russerne. Utelivet er dog ikke så mye å snakke om.  Etter å ha lett etter nattklubber en stund samme kvelden, snakket vi med noen mongoler som kunne fortelle oss at alle stedene stengte klokken 12. Det var kanskje like greit, for dagen etter skulle vi opp tidlig.

Industrial cloudmakers

Millionær i Ulan Bator

Om Ulan Bator kan jeg si at alt er mye penere enn jeg hadde forventet av Mongolias hovedstad. Dog slenger det litt søppel her og der, men luften er ikke så ille og enkelte bygninger er relativt imponerende. Det kanskje beste med Ulan Bator er taxiene. Hvis du stiller deg i veikanten med hånda utstrakt, kan du regne med at det stopper en bil innen de neste 10 sekundene og en typisk taxitur koster ca 1000-1500 tugrug.

Befinner du deg i Mongolia med litt penger på bok, er du mest sannsynlig millionær. Finn en pris, kutt ut de to siste nullene, og del beløpet på to så har du krona. På delt førsteplass med taxisystemet i Ulan Bator kommer kjøttbuffetene. Plukk og miks så mye kjøtt du vil sammen med alle mulige grønnsaker, krydder og sauser, og det stekes på stedet. Tar du en øl i tillegg kommer regningen på ca 13000 tugrug, som tilsvarer ca 65 kroner.

Falleferdig bosted

Hotellet vi bodde på var selvsagt paradis sammenlignet med toget, men enkelte ting kunne ha vært gjort bedre. Ved sengen hadde jeg et varmtvannsrør som nærmeste nabo; en dødsfelle for enhver sovende turist. Stakkars hånda mi! Ikke nok med det; hver gang vi anvendte badet/doen falt en ny ting fra hverandre.

Vi endte opp med knekt dusjhode, ødelagt dassrullholder, sprukne og løse fliser på gulvet, løst toalettsete og diverse andre småting som falt ned på gulvet med jevne mellomrom. Forhåpentligvis er hotelleierne vant til dette, men må noe erstattes er det uansett bare snakk om et par hundre tusen.

Sigurd of steel

Vi gjør det på gamlemåten

Etter en dag i sentrum dro reisefølget vårt på fem, inkludert Bata, opp i fjellene til en såkalt ”ger-camp.” En ger er et slags rundt, mongolsk telt som nomadefolket har bodd i i all tid. Dette var altså en slags stor teltplass oppe på steppene i de mongolske fjellne. Etter omtrent to timer i bil, var det opp på hesteryggen og innover på steppene. Det var veldig idyllisk og temmelig slitsomt med et par timer til hest, og da vi var tilbake var det herlig med en øl og enda mer kjøtt. Bata kunne fortelle oss at mongolene helst spiser kjøtt til frokost også. Jeg må si jeg liker dette folket.

Dagen etter skøyt vi med bue en times tid i morgensolen før frokost. Kjøttspisende, hesteridende og bueskyttende følte vi oss temmelig mongolske. Det var litt leit å si farvel til honchoen vår da toget gikk videre til Beijing dagen etter. Til vår store lettelse var dette toget i mye bedre stand, og mye renere enn det forrige.

Det beste av alt var nok at smuglerne denne gangen var byttet ut med en hær av briter, to svensker og en danske. Vodkatrain, oh yeah! Ut på kveldinga dro vi over til nabolugaren med en helflaske Ghengis Vodka og en liter gjæret hestemelk. Vi fortalte våre kjære naboer at vi hadde hørt at britene ”ikke drev med drikking og sånt.”

Togturen til Kina ble en definitivt mer spennende og morsom opplevelse enn turen til Mongolia. Og ja forresten, hestemelk er jævlig. Bland kefir, vodka, farris og hest, så nærmer du deg!