Henrik og Sigurd på episk reise

Nok en gang: Mattilsynet is not amused!

Hva hadde vi egentlig ventet å se i Kambodsja? Egentlig mer rismarker og landsby. Jungelturen hadde faktisk vært en uventet opplevelse! Nå var det på tide å finne ut hva slags by Koh Kong var. Vi fortet oss å legge om til B-menneske-rytme, og brukte mye tid på ting som å henge på internett og å slappe av. Selv om dobbeltrommet på gjestehuset Neptune kostet 4 dollar i døgnet, betydde ikke det at det ikke var gratis internett! Jeg innrømmer det glatt, internett er et vitamin for meg. En rask og stabil linje holder meg frisk og rask!

Vannkrig!

Det er på de billigste stedene man får inkludert goder som internett.

Mindre om meg, mer om Kambodsja. Sigurd var førstemann ut i gatene etter at vi kom tilbake fra turen. Etter å ha vært borte i et par minutter, kom han andpusten og klissvåt tilbake. I hendene hadde han et par vannballonger. Hæ? Snakket vi vannkrig? Sant nok, det var visst nyttår i Kambodsja nå. Skikken sa at det nå var fritt fram å kaste vann på alle.

Da vi kom oss ut i gatene, fikk vi se gatekamper av den ålreite typen; forskjellige gjenger fra forskjellige nabolag kastet ballonger fram og tilbake. Alle som kjørte moped var særlig utsatte. Selv om du kom durende i 50 km/t, var det ingen bønn. Jentene var favorittofre, særlig et par grupper på tre jenter ble ubønnhørlig dynket.

Nå og da kunne man bli angrepet av en bande som tok en drive-by med pickup. Vi ble overrasket av en pickup med kanskje ti ungdommer i lasteplanet. Selv om de brukte en 10-liters bøtte, klarte de å bomme. Sigurd reagerte raskt, og sendte en fulltreffer i kontant retur. Lekkert! Ellers fikk vi stor glede av alle gymtimene med kanonball.

Den beste måten for oss å skaffe vannballonger på, var rett og slett å storme mot lagrene med ballonger. Vi slapp tilfredsstillende tørre unna så lenge vi holdt tempoet oppe. Etter hvert som vi vandret lenger og lenger ut fra hovedgaten, ble vannet mer og mer grumsete. Når sant skal sies, visste vi ikke hvor disse menneskene fikk alt vannet fra. Vi fant det best å komme oss til nærmeste tilgjengelige dusj.

100 000 riel. Du får flere ispinner for den summen!

En annen morsom ting med nyttårsfeiringen, var gatepilsen. På de fleste gatehjørner satt det kambodsjanere og drakk øl. Vi ble hyggelig nok bedt på flere halvlitere, men vi var ganske interesserte i å få skylt av oss det kambodsjanske slammet. I grunn litt skammelig at vi ikke grep muligheten til å få pratet litt med de lokale.

Koh Kong bydde på de laveste prisene så langt. Gjestehuset kostet 2 dollar per pers per natt, en ryggsekk kostet rundt 20 kr, og brennevin gikk for rundt 10 kroner literen. Det betydde ikke at byen var noe shopping-paradis av den grunn. Kambodsjas offisielle valuta kalles ”riel”. Dette er ekte Mikke Mus-penger! For et kronestykke får du rundt 670 riel. Om du ikke er millionær i Mongolia, er du i det minste millionær i Kambodsja!

Asian Standard

Erstatning for iskrem. Ikke helt det samme...

En av dagene hadde vi bestemt oss for å spise dessert, men Bob var tom for iskrem. Å finne en erstatning skulle vise seg vanskelig. Kmer-godteri besto stort sett av sukker og tilsetningsstoffer, og den nærmeste de kom sjokolade, var en papp-aktig kjeks med et brunaktig slam-fyll. Av og til er livet hardt som stein!

Med tanke på varme, var Kambodsja var den største utfordringen så langt. Kvikksølvet i gradstokken stabiliserte seg fra morgenen av på slitsomme 35 – 40 grader, og luftfuktigheten var ofte på opptil 70 %. Kjedelig nok for oss, hadde vi ikke AC. Vi erstattet den med en kald dusj, tynn lakenpose og en skrøpelig vifte. Flere av kveldene opplevde vi et regnvær av en annen verden. Forestill deg det vi i Norge kaller pøseregn, legg til litt ekstra, og gjør dråpene dobbelt så store. Det gir en pekepinn!

Etter å ha vært i både Kina, i Thailand og i Kambodsja, er jeg ganske lei av ”fried rice pork”, ”steamed rice vegetable”, ”fried chicken with rice”, ”pork with sauce and rice”, ”steamed rice with seafood and vegetable”… you get the idea… Av den grunn var det ikke så ille å ta et par turer på Bob’s av og til. Han visste hvordan man lagde en god kopp kaffe, og han hadde gudskjelov noe annet enn det grusomme toast-brødet.

Svineriet hadde plaget oss under hele oppholdet i Thailand. For å yte kambodsjanerne rettferd, må jeg kreditere dem for at de har spiselige baguetter. Disse sitter igjen etter den franske kolonitiden. Det er derfor man faktisk ofte får servert rød karri med kokosmelk sammen en fransk baguette.

Ellers var ølet også godt, selv om man føler seg tilsidesatt når slagordet er ”my country, MY beer” (for all del ikke DITT ØL). Dette ølet, Angkor, bør ikke forveksles med Anchor, som er et annet utbredt øl. Her tyner man kulturarven for det den er god for! Uansett, Angkor er bedre enn sin thailandske motpart, Singha. Er jeg den eneste du kjenner til som filosoferer så mye rundt øl?

Bob sjæl

Inkompatibel med vesten

Beklager at jeg sporer av, nok en gang. Jeg vet ærlig talt ikke om det er så mye mer å si om selve Koh Kong. Det jeg derimot la godt merke til, var alle menneskene som hadde flyktet fra siviliserte land for å slå seg til ro her.
Thomas, verten vår på Neptune, var en utrolig hyggelig fyr. I tillegg til å gladelig hjelpe oss med alt vi måtte trenge hjelp til, var han lett å prate med. Han hadde flyttet fra Tyskland for fem år siden, og hadde drevet gjestehuset siden da. Så vidt jeg forsto det, ønsket han bare å leve veldig forskjellig fra slik han hadde levd før.

Andreas var en pussig skrue. Som vi fortalte om i forrige innlegg, vandret han for det meste tilfeldig rundt i skogen. Han bodde på gjestehuset, og tilbrakte mesteparten av tiden på rommet sitt. Mens Sigurd og jeg satt og skrev på bloggen, så på film, eller drev med andre aktiviteter, satt han og så på føttene sine. På kveldene kunne han rulle seg en joint, og vimse rundt mens han digget til Mötörhead, eller tyske schlagere. Ofte skrudde han lyden opp på anlegget, mens de andre gjestene irritert skrudde lyden ned.

Som han fortalte oss, var han ”inkompatibel” med det vestlige systemet. Han var mest interessert i å gå turer i skogen, og å henge på Neptune (og røyke gress). I regntiden var det nesten ingen turister, så han gikk alene rundt i skogen. Hva slags menneske er man når man velger en så simpel og ensformig livsstil? Uansett, jeg kan ikke se noe galt i at *kremt* simple mennesker lever et simpelt liv i et simpelt land. Han bidro egentlig ikke til noe samfunn eller fellesskap, men han ødela heller ikke for noen. Likevel, jeg skal ikke bli som ham!

f.v Daniel (franskmannen), Andreas og Thomas

På Bob’s Bar snakket vi med en gammel afrikaner. Han jobbet med å montere air-conditioners, og hadde vært de fleste steder på kloden. Han hadde blant annet bodd fire år i Irak i før den amerikanske invasjonen. Han oppfattet samfunnet som sivilisert og velstående, noe som er interessant å høre om for vestlige ører. Ellers kjente han til Norge, og hvordan venner av ham hadde innvandret. Samtaler som disse er det jeg søker når jeg snakker om å ”få perspektiv på ting”.

Ellers så vi mange australiere og europeere i Koh Kong. Blant dem var det alt fra mc-mennesker på Harley Davidsson, til importert kinesisk arbeidskraft for vannkraft-utbygging. Bob var homie med de fleste, og kjente visst til hele det vestlige miljøet i byen. Han bodde i baren sammen med dem kambodsjanske konen sin, og datteren på 5 år. Hun vaset lykkelig rundt i baren sammen med halvpussa europeere. Litt surrealistisk i mine øyne.

Vi kom også i snakk med Jay, en 21 år gammel brite som skulle bo et år eller to i Koh Kong for å jobbe som dykke-instruktør. Han levde med en sør-koreaner like ved Bob’s. Han fortalte oss om korrupsjonen på grensen, og hvordan vi burde ferdes i Kambodsja. Ingen av de vi snakket med oppfattet landet som særlig farlig. Vi skulle egentlig bli med ham for å bli kjent med noen kambodsjanske venner av ham, men portene på Neptune stengte dessverre klokken 10.

Sound of war

Nettene i Koh Kong var en spesiell opplevelse. Fra klokken 6 til klokken 1 om natten, dundret det  semi-vestlig musikk fra nattklubben ved siden av. Fire dager med nyttårsfeiring! Etter at mørket la seg, begynte de utallige hundene å bjeffe. Mesteparten av hundene var herreløse, og vanket rundt i byen på egenhånd. Noen av nettene hørte vi aper også. Som regel var det fordi de hadde kommet i konflikt med hundene. Vi kunne derfor høre apeskrik, bjeffing og knurring rett som det var. Et par ganger er jeg sikker på at en av hundene tok seg en munnfull med ape, i hvert fall etter snerringen og skrikingen å dømme.

Før vi visste ordet av det, hadde vi brukt en liten uke i Koh Kong. Det hadde jeg ikke sett for meg. Vi måtte komme oss nordover i landet, slik at vi kunne få sett Angkor-templene. Dette tatt i betrakting, hadde vi ikke all verdens tid på oss til å komme til Koh Phangan innen fullmåne. Selv om vi egentlig kunne ha blitt en liten stund til, føltes det ikke så ille å slenge mine 16 kilo på ryggen igjen, og finne en moped som kunne kjøre oss til bussholdeplassen. Vi hadde vel noe slikt som åtte timer med buss foran oss før vi ville nå hovedstaden.

Neste post blir om oppholdet i Phnom Penh og Siem Reap. Jeg skriver så tastene gløder på mini-pcen min!

Endelig fikk vi oppdatert! Vi skrev dette innlegget i fellesskap for å bli fort ferdig. Vi håper på å få ut neste innlegg ganske snart!

Neptune var et interessant gjestehus. Mesteparten av huset var en lurvete, men koselig stue, mens rommene besto av… seng. Her ble det lagt opp til at folk skulle være sosiale. Jeg hadde nettopp kastet min svette 16-kilos sekk ned på senga da jeg hørte noen snakke en blanding av fransk, japansk, tysk og dansk. Dette kunne ikke være annet enn flamsk eller nederlandsk.

Det kom fra tre belgiere i 25-årsalderen som stod utenfor rommet vårt og diskuterte noe. Nå var det lenge siden sist jeg hadde fått snakket noe særlig med andre reisende på min alder! Belgierne hadde oppsøkt Thomas for å være med på en todagers tur ut i naturen. På programmet sto det padling, overnatting under åpen himmel og vandring i skauen.

Vi har tatt det veldig med ro på denne turen, og det å stå opp til vekkerklokke for å rekke noe strider i mot våre prinsipper. Hvorfor pine seg opp tidlig om morgenen når man har fri? Noen unntak må man likevel gjøre i blant, og vi slengte oss på. Etter omtrent en ukes ferie fra ferien var det uansett på tide med litt action!

Trygg trafikk

Etter en enorm ”Farmers Breakfast” på gjestehuset hvor vi bodde, kjørte Thomas oss til kaia. Bilen hans må være den største skraphaugen på fire hjul jeg har sett i mitt liv! Den bestod av hullete rust med litt svart lakk her og der. Døren min ville ikke lukke seg med det første, og da jeg fikk smelt den igjen, kom det en ubetryggende klirring fra vinduet. Ingen skade skjedd, heldigvis.

Jeg kan ikke si at jeg føler meg helt trygg når jeg sitter på med folk i Kambodsja. For det første foretrekker alle midten av veien, da veiene egentlig ikke har oppmerkede felt. For det andre finnes det ikke noen form for sikkerhetsutstyr i bilene. Bilbeltene er ofte skåret vekk, og airbag er et sjeldent syn. I tillegg tyner folk i Kambodsja doningene sine til det ytterste, og holder gjerne 120 km/t hvis det lar seg gjøre. Etter en særdeles skranglete tur gjennom Phnom Penhs forsøplede gater kom vi til havna. Sist gang jeg så noe lignende var jeg på dynga!

Thomas skulle ikke bli med på turen. I stedet presenterte han Andreas, en annen solbrent tysker med fotballshorts. Han viste seg å være en forholdsvis fjern og vimsete type, men han var hyggelig nok.

Kirurger og en gærning

Vi skulle ha med en kar til. Han her foretrakk visst tunge og robuste militær-støvler og kamuflasjebukser. Han brukte en medtatt safarijakke, og en hatt som kunne ha vært tatt ut fra en Indiana Jones-film. Den feite kniven i beltet hans passet også godt inn. Som prikken over i-en, hadde han med seg en slags slange-stokk, som kunne brukes til alt fra reptil-rydding til ild-raking. Sekken hans var fullstappet av alt innen moderne overlevelsesutstyr og andre gadgets. Skulle jeg ha tatt med bedre utstyr enn badebukse, myggmiddel, lakenpose og sandaler?

Belgierne var visstnok medisinstudenter, og snart utdannede kirurger. Ironisk nok dro de til dette landet for å få fullført studiene. Universitetene og helsevesenet i Kambodsja har ikke rykte på seg for å være verdens beste, akkurat. Uansett, disse gutta visste hva de drev med. De hadde dessuten med seg en stor ”keg’o health”, i tilfelle uhellet skulle være ute. På denne turen ville jeg være så trygg jeg kunne bli i jungelen. En fransk utgave av Rambo kunne holde farene unna, og tre kirurger kunne lappe meg sammen hvis noe likevel skulle skje!

Ta det som det faller seg

Etter to timer i båten kom vi til et en elvemunning, der vi fortøyde båten. Før jeg visste ordet av det, hadde franskmannen forsvunnet inn i jungelen, og vi måtte ta til takke med Andreas som jungel-guide. Siden han egentlig ikke visste hva han drev med, droppet vi å gå inn i jungelen i første omgang. I stedet fulgte vi elva oppover et godt stykke. Det ble mindre og mindre hjelp i vår tyske venn. Det virket som han røyket seg en joint nå og da, så det var kanskje ikke så rart. Etter å ha gått et stykke i omtrent 38 varmegrader og stekende sol var vi nødt til å bade litt. Elva var en ganske bra vannsklie og det hele minnet meg mye om en scene fra Jungelboken; en av mine favorittfilmer fra barndommen.

Etter badinga dukket Andreas plutselig opp igjen og ville ha oss til å gå tilbake, men denne gangen gjennom jungelen. Dette gikk relativt bra, sett bort i fra at vi endte opp med å gå feil hele tiden. Belgierne så seg lei av dette, så de satte av gårde på egenhånd i retningen de mente var riktig. Andreas var ikke fornøyd med veivalget deres.

We take shortcut!

Så begynte han å gå en annen vei. Henrik og jeg ble stående, og prøvde å bestemme oss. Vi valgte å gå etter tyskeren. Jeg begynte å bli ganske sulten, og vi ble ganske irriterte da han gikk feil og vi måtte snu gang på gang. Jeg vil mene det er noget uforsvarlig å sende oss ut i jungelen med en fyr som ikke har peiling, og som forlater halve gruppa uten å tenke seg om to ganger. (Vi fant en vei midt i jungelen, men den førte oss selvsagt i feil retning)

Leirbål og historier

Da vi omsider kom fram til båten igjen, var belgierne der for lengst. Dessuten var franskmannen tilbake, og det var tid for middag. Grillet fisk, reker og ris smakte herlig etter en lang dag uten mat. Vi hadde dessuten en stor kasse med øl i båten. Etter middagen tente vi bål, og ble sittende og prate. Det viste seg at franskmannen var enda mer hardbarket enn vi først trodde. Han hadde ni år som kommandør i fremmedlegionen bak seg, og hadde opplevd det meste.

Han hadde så jobbet privat i Afghanistan, Irak og i Sør-Amerika. Henrik satt og hørte på, men han var ikke akkurat kjent for å være et av skolelysene i fransktimene. Det er frustrerende å bare forstå bruddstykker av en god historie! I de siste årene hadde franskmannen bodd i Kambodsja. Han hadde brukt mesteparten av tiden i jungelen, hvor han gjerne var i perioder på en til to måneder av gangen. Her tok han enkeltoppdrag i alt fra å overvåke den Kambodsjanske metaamfetamin-hovedveien inn i Thailand, til å stoppe illegal jakt. Jeg skulle ønske vi kunne bytte ut tyskeren som guide med denne karen.

Jeg hadde pakket en fleecejakke til å sove i, for alle sa at det kom til å bli kjempekaldt midt på natten. De har tydeligvis aldri vært i Norge før. Behagelige 25 grader ble visst for kaldt for de lokale om natten. Berget jeg lå på holdt på solvarmen gjennom hele natten, og fungerte dessuten som en stekeplate. Jeg måtte ha lag på lag med improvisert madrass for å unngå å bli stekt.

Kambodsjanske barn

Morgenen etter padlet vi nedover elva. Det tok oss kanskje en halvtime å komme til målet, et annet elveutløp lenger nede. Nok en gang fulgte vi vannet oppover. I regntiden ville vannføringen mangedobles, så selve elveløpet var kanskje 30 meter bredt. På hver side var det massive vegger av jungel. Vannet rant nå over de flate, svarte steinene, og det var virkelig idyllisk å klatre over steinene og svømme over de klare kulpene for å komme seg oppover.

Etter en halvtime med vandring, kom vi fram til en lav, men vakker foss som rant ned i en liten, men dyp dam. På siden av dammen var det store steiner som det var perfekt å hoppe fra. Koh Samet var idyllisk, men dette var det beste paradiset vi hadde sett så langt!

Vi gikk ned igjen, og møtte resten av gjengen. Vi spiste mat i båten, og slappet av. Henrik var lur nok til å slenge opp en hengekøye mellom stolpene på hver side av båten, så han lå veldig behagelig resten av turen. Rett før solnedgang besøkte vi en liten øy like utenfor byen. Her livnærte de lokale seg av fiske.

Livet her var simpelt, men det virket som de levde godt. Jeg har aldri sett så mange små barn på en gang siden jeg jobbet på SFO i høst. Utrolig søte og lykkelige barn, faktisk! Vi var erfarne nok til ikke å leke for mye med dem. Gir du en 5-åring lillefingeren, tar den gjerne hele armen. De andre reisende gikk i fella, og var nødt til å leke helikopter et titalls ganger før vi dro igjen.

Vi var hjemme nøyaktig ved solnedgang, som planlagt. Nå gjorde det godt å bestille en stor dose med vestlig mat på Bob’s Bar! Jeg må si slike ”tours” kan være en veldig god idé, selv om man liker å reise fritt.

Så mange opplevelser på så kort tid hadde vi ikke hatt siden Vodkatrain!

Neste innlegg blir fra turen nordover i Kambodsja.

Excuse me, Sir. Please have a seat while we run away with your passport.

Reisen fra Koh Samet til Koh Kong i Kambodsja er et typisk eksempel på hvordan vi reiser, og hvordan vi planlegger. Dette innlegget er mest for å dele erfaringer, og å beskrive hvordan vi opplever reise. Det er slett ikke dumt å dra til Kambodsja med minibuss, og vi fant ut hvordan man gjør det. Innlegget er mest interessant for de som vil reise selv. Selve historien er noe rotete.

Vel, vi ville til Kambodsja. Vi var bare ikke helt sikre på hvordan. Økonomiske hensyn, og opptøyene i Bangkok gjorde det mindre interessant å reise med fly. Av den grunn bestemte vi oss for å finne en vei over land i stedet.

Vi var på øya Koh Samet, like utenfor tettstedet Ban Pae, fire timers kjøring fra Bangkok. Øya blir for det meste benyttet av overklasse fra Bangkok til helgebesøk. I motsetning til turistifiserte Koh Chang og Koh Kut, er ikke Koh Samet så kjent for vestlige turister. Av den grunn var det ikke så lett å komme seg til den kambodsjanske grensen derfra.

Google gjør vei i vellinga!

Etter en del forklaringer, fikk vi vite hvor buss-mannen kunne få oss.

Først av alt var det en fordel å få opp et detaljert kart fra Google Maps. Derfra kunne vi bedømme avstander og veier. Vi søkte oss så fram til hvilke grenseoverganger som kunne gi oss visum på stedet, Trat/Koh Kong var nærmest. Deretter søkte vi opp ”getting from Ban Pae to Koh Kong”. Det beste var visst å ta minibuss til Trat, og deretter ta bussen til grensen. Etter å ha forhørt oss med de ansatte på hotellet, fikk vi vite at båten til fastlandet var framme etter at siste minibuss gikk til Trat. Vi måtte derfor booke et billig vandrerhjem (hihostels.com), og overnatte i Ban Pae.

På avreisedagen, hoppet vi på en ”slow-boat” som gikk direkte fra stranden vi bodde på. Det kostet 100 baht per pers. Vi hadde masser av plass på dekk, og turen på asurblått hav i solskinn var bare idyll. På fastlandet spurte vi oss fram til billettutsalget til busselskapet. Mannen i billettluka sa det var mulig å ta turen i dag likevel, og etter et par telefoner hadde han ordnet minibuss til Trat for 500 baht. Aircondition og gode seter!  Vi fikk ikke tilbake booking-depositumet fra vandrerhjemmet, men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk.  Etter 90 minutter ble vi dumpet på bussterminalen i Trat. Vi spurte en mann om buss til grensen, og fant raskt riktig perrong. Denne minibussen var mindre, og stappet med folk. Klimaanlegget var dårlig, og turen ble en timeslang, svett affære. Bussen måtte passere et par kontrollposter der vaktene åpent bar automatvåpen. Prisen for turen var 150 baht per pers.

Entering Scambodia

2 timer i 120 km/t fikk oss fort til Trat.

Ved grensen ble bagasjen lastet over på en tralle, og vi måtte ta ut pass og lommebok. Utreise fra Thailand var lett og smertefritt. Derfra tuslet vi hundre meter gjennom ingenmannsland. På den andre siden svermet det av mennesker som ville snakke med oss. Vi ante ikke hvem som var offisielle grensevakter, og hvem som ville lure oss. Vi ville nødig gi fra oss passene, og slippe dem ut av syne. Det virket som jeg bjeffet litt for hissig til en av de virkelige grensevaktene. Her kunne jeg verken være ydmyk eller autoritær.

Passene ble tatt vekk av mennesker vi ikke visste hvem var, og vi ble bedt om å sette oss ned og vente i mellomtiden. Det virket som bussjåføren sørget for at alt gikk riktig for seg, men jeg husket ikke lenger hvem av mennene det var snakk om.

Mens vi satt og ventet, begynte en fyr i 20-årene å snakke med oss. Han presenterte seg som ”Ako”, eller noe slikt. Selv om vi hadde bestemt oss for ikke å stole på de menneskene som starter konversasjonen, så vi ingen problemer med å ha en enkel samtale med karen. Vi fikk et par tips om videre reise, og han fortalte litt om landet.

Menneskene fylte ut flere papirer om helse og toll for oss, og vi måtte bare underskrive. Til slutt fikk vi passene tilbake, med kambodsjansk visum tykket inn. Vaktene ba om 1200 baht. Vi hadde fått høre at prisen var 20 USD, omtrent halvparten. Det var i praksis ikke mulig å protestere. Etterpå ba en av mennene oss om driks for å ha ordnet papirarbeidet for oss. Vi var usikre på hva han egentlig hadde hjulpet oss med, men det virket faktisk som vi hadde fått prosessen raskt overstått. Vi ga ham 80 baht, selv om han ba om 200.

Bob vet alltid råd

Ingenmannsland

Nå gjensto det bare å komme seg de få kilometerne til Koh Kong. Ako tilbad seg å kjøre oss for 200 baht. Både Sigurd og jeg visste at det var en høy pris her, men bussen vi satt på hadde plutselig forsvunnet. På veien kom han med flere hotell-anbefalinger, men vi var skeptiske til å holde oss til den samme karen. Han anbefalte oss å veksle alle baht’ene våre i riel, den lokale enheten. Han brakte oss til en gammel dame som vissnok vekslet billig. Vi vekslet bare 2000 baht, 400 kr. Vi regnet med å trenge noen riel ganske raskt. Han satt oss av ved et hotell, og kalte på de ansatte. Vi takket for turen, sa nei til hotell, og tok farvel med karen. Vi hadde utvilsomt sluppet unna enda en dårlig avtale.

Nå visste vi egentlig ikke hvor vi skulle gå, eller hvem vi skulle henvende oss til. Det begynte dessuten å bli mørkt. Heldigvis fant vi ”Bob’s bar”, som var drevet av en Australier. Vi spurte en engelsk gjest om råd. Hun hadde bodd i byen i et par måneder, og kunne gi oss et par tips. Vi kom i snakk med flere andre vestlige også, og de anbefalte et gjestehus et par hundre meter unna. De ringte til og med for å sjekke om det var ledige rom der. Vi fant det best å finne stedet så fort som mulig, så vi fortet oss i retningen vi fikk beskrevet. Vi fant lett stedet, Neptune. Det var et ganske slitent hus på to etasjer. Vi fikk pratet med eieren, Thomas. Han var en avslappet, koselig tysker. Rommet kostet 3 dollar per natt. Endelig framme, spiste vi middag og la oss.

Regnskapet

Såh, hvor mye kostet dette til sammen?

• Båt: 100 baht
• Trat: 250 baht
• Til grensen: 150 baht
• Til Koh Kong: 200 baht
• Visum: 1200 baht
• Driks: 40 baht
• Svindel: 200 baht

Til sammen: 2380 baht, omtrent 475 kroner per pers. Det er fortsatt under dagsbudsjettet på 550 kroner! Hadde vi kjøpt visum på nett, tatt en billigere drosje til byen, og ikke vekslet penger, hadde vi nok brukt under 300 kroner på å dra fra Koh Samet til Koh Kong. Det er slett ikke ille!

I et av de neste innleggene kommer vi til å fortelle om Jay, en engelsk kar. Vi fortalte ham om grensekontrollen, og han bekreftet at visumet absolutt skulle ha kostet 20$. Alle endte imidlertid opp med å betale det dobbelte, siden hele grenseposten var korrupt. I så måte ble vi svindlet nok en gang, men det var ikke noe vi kunne ha gjort med det. Jeg vil dermed tipse alle som skal til Kambodsja om å søke visum på nettet i stedet! Før vi rakk å fortelle noe mer, gjettet Jay på at vi ble satt av for å veksle penger hos en gammel dame. Han hadde snakket med mange turister som hadde blitt svindlet på samme måte. Etter å ha sjekket den korrekte kursen, fant vi ut at vi hadde tapt omtrent 80 kroner. Thomas fortalte dessuten at det var en liga som hjalp uvitende turister inn i byen for en dyr penge. De fikk dessuten provisjon av hotellene for å bringe dem gjester.

Neste innlegg blir fra selve oppholdet i Koh Kong. Det blir nok litt mer spennende!

Etter en heller knotete tur til Ban Pae møtte et fantastisk syn oss: HAV!! Sist gang jeg så sjøen var den iskledd og brutal. Denne gangen var den asurblå og vennelig; ganske forskjellig fra synet i Finland. Kjipt at det virket fullt mulig å gå på vannet på grunn av alt søppelet som duvet i vannskorpen, men det ville ikke være noe problem på øya. Koh Samet lå faktisk bare et par kilometer uti vannet, og var godt synlig fra fergehavnen. Vi bestilte hver vår iskaffe, og satt oss til å vente på fergen. På mirakuløst vis klarte pc’en min å snappe opp et sterkt og stødig wlan-signal, som jeg brukte til å poste Kina-innlegget. Det tenker jeg er mandagsmorgenen sin!

Ferge over, og rett inn i et sjarmerende ”sentrum”. Her var det massevis av små butikker og sentre for diverse aktiviteter. De hadde faktisk Seven-Eleven her! Vi fant et turistinformasjons-senter, og fikk plukket ut et hotell (resort) som matchet våre behov: få turister, billig og med strand. Så var det bare å finne seg en drosje.

Som vanlig i Thailand, betydde det pickup med benk i lasteplanet. Veien var av de fattigste jeg har sett, og støvskyen etter bilen massiv! Ved hotellet kunne vi gjøre noe vi hadde lengtet heftig etter siden Sibir: bade på stranden!! Sand mellom tærne ble absolutt ingen skuffelse.

Are you ratty?

Det eneste vi egentlig visste om øya, var at den var liten. Vi fant ut at den beste måten å utforske den på, var med scooter. Sigurd hadde kjørt scooter tre ganger før, og ga meg et to minutters kurs før vi braste av gårde. Jeg har jo hatt billappen i to måneder allerede. Klart jeg kunne dette!

Å leie en scooter kostet 500 baht per dag, 100 kr. Disse scooterne var av et ganske annet kaliber enn de i Norge, og det var dessuten montert cross-hjul. Det trengtes, for jeg har knapt sett dårligere veier. Kombinert med tørr sand, støvskyer av en annen verden, venstrekjøring og bar overkropp, holdt vi aldri mer enn 30 km/t. Vi fant først noen flotte utkikksposter på sørsiden.

På veien nordover undersøkte vi alle resort’ene vi kjørte forbi. Vi badet når det ble for varmt, og tok det generelt veldig rolig. Gradstokken lå vel på 30-35 °C, og luftfuktigheten på rundt 70 %. Solen skinte rett ovenfra i flere timer. Noget ulikt ørken-tørt og minus 15 i Mongolia.

På jakt etter det øde

Omgivelsene på Koh Samets veier var fascinerende. Vegger av tjukk jungel på hver side av veien, og løshunder som skygget banen hver gang de hørte motordur. I praksis har øyen bare en vei, pluss noen enda simplere veier over til vestsiden. Bortsett fra en kort strandstripe, var vestsiden stort sett steinete og overgrodd. Hotellene der var dyre og uten sjarm. Synd, egentlig. Jeg vil tro solnedgangen er et syn for seg selv.

Vi undersøkte ikke den tette stripen med hoteller nær sentrum, vi ville finne et mer øde område. Det beste stedet var like dyrt som det vi bodde på fra før, og stranden var ren og kritthvit. De følgende dagene gikk til å slappe av så mye som mulig, og å ordne opp i pc-saker. Man har da wlan på stranda, må vite! Å slappe av på Facebook med en iskaffe ved siden er slett ikke ille! Nytes fortrinnsvis under en palme.

Siden vi fortsatt hadde scooterne tilgjengelig, benyttet vi oss av muligheten til å kjøre til sentrum. Der kjøpte vi kokosnøtter, kokosmelk, rom og diverse frukt. Vi skulle jaggu lage oss en harry tropisk drink! Vi fikk de hotellansatte til å kakke hull i kokosnøtten. Vi fylte den så opp med kokosmelk, rom, limejuice og sukker. Nytes fortrinnsvis under en palme.

Middag, plan B

Normalt ble det to måltider om dagen, og tre retters middag klokken ni. Vi fant ganske raskt ut at thai’ene er A-mennesker. Alt var som regel stille innen klokken 9. Den tredje dagen drakk vi fordrink i en halvtime før middag. Da vi bestilte, var vi bra sultne.

”Sorry, Sir. Close.”

Meh! Ukult! Selv om jeg kan gå en dag uten mat, funker jeg dårlig uten middag. Hva kunne vi gjøre da? Vi fant ut at det viseste måtte være å ta potetgull og øl til middag. Vi stacket opp med øl og pottis fra kiosken, og satt oss ut under en palme på stranden. Vi hadde dessuten både rom og sigarer til overs. Nytes fortrinnsvis under en palme.
Nok om palmer.

Jeg kan ikke si det er så lett å skrive om hvordan det er å gjøre ingenting. Dette var det jeg fikk til:

Greit. Du sitter i en strandstol. Den er egentlig laget for mennesker som er 30 cm lavere enn deg, men den er slett ikke ille. Stolen er fornuftig nok plassert nederst på standen, der sanden alltid er våt. Der hører du en lyd som normalt bare er forbeholdt noen få måneder av året. Lyden av bølge på bølge med saltvann skylle mot føttene. Så kommer den påfølgende kraften som først dytter føttene oppover standen, og deretter trekker dem mot sjøen igjen. Det føles bra.  Prosessen gjentas, og hvis du ikke rører en muskel, vil vannet sakte grave føttene nedover i sanden. Det samme gjelder strandstolen. Hvis du ikke følger med, risikerer du å bli våt i stompen. Solen står ikke lenger midt på himmelen, og skyggene blir lengre og lengre. Varmt er det likevel. Likevel, ikke så varmt. Det er ikke lenger et problem at vannet til tider føles som kattepiss. Det svaler riktignok ikke, men det føles friskt nok. Sanden er hvit, og faktisk veldig fast. Hvis du finner deg en pinne, kan du skrive alt det tullet du måtte ønske i sanden. Ingen her skjønner norsk likevel.

Kan det hende at jeg er en uforbederlig input-junkie? Jeg skal ikke si jeg kjedet meg, men jeg følte ikke for å slappe av så mye som jeg hadde planlagt.  Jeg var i Kambodsja for fem år siden, og var interessert i å se landet igjen. I tillegg hadde vi ikke skaffet oss et thailandsk visum, og det betydde at vi bare kunne være i landet i 30 dager. Av den grunn måtte vi komme oss en rask tur ut av landet for å unngå bøter. Hvis vi skulle ta fly, ville det bli mye dyrere. Opptøyene i Bangkok hadde dessuten tiltatt. Vi hadde en komplisert tur foran oss!

Neste innlegg vil omhandle den turen, og hvordan vi går fram for å komme oss fra A til B. Nytes fortrinnsvis via Å.

Det kan være slitsomt å reise, og av og til må man ha ferie fra ferien. Etter en måned med reising østover gjennom kalde strøk var det på tide med litt varme og sand mellom tærne. Jeg har med jevne mellomrom på reisen sjekket innom yr.no og gledet meg til 37 grader og sol. Det å kaste fra seg den enorme vinterjakken og de svære, svette skoene siste kvelden i Beijing, var også veldig etterlengtet. Vi hadde forhåndsbooket en natt på et hostel ved flyplassen for å ha et sted å sove første natten i Bangkok.

Jeg må si vi har gjort oss ganske avhengige av tilgang på internett, for ingen ting er planlagt når vi kommer til et nytt sted. Var det i det hele tatt mulig å reise på slump i gamle dager, og måtte man da ha med et ton brosjyrer over alt? Hvordan i all verden kunne man finne fram til de billigste og beste stedene å bo? Hvordan kunne man vite noe som helst om ting uten å ha med et attenbinds leksikon et sted svært få kan engelsk?

Positiv, men geografisk utfordret

Det er i alle fall ingen tvil om at det mest nyttige etter bankkort og pass har vært pc’ene våre. Henrik snakket om kanskje å kaste seg på en buss til nærmeste øy, men da vi ankom Bangkok og det var bekmørkt la vi fort fra oss den idéen. Vi hoppet derfor inn i en taxi og bad sjåføren ta oss til ”Bangkok Airport Youth Hostel.”

På tross av at vi hadde både adresse og kart, kjørte han to mil forbi der magefølelsen min sa at det var, og jeg måtte ta saken i egne hender. Etter å ha forklart hvor jeg trodde hostellet var og hvorfor, virket det som han skjønte tegninga. Engelsken hans kunne vært bedre, men etter å ha vært i Russland og Kina var det bare fryd og gammen.

I Thailand virker det dessuten som om alle er positivt innstilte, og klare til å hjelpe deg hvis det skulle trenges. Taxisjåføren var ikke noe unntak, men det er fortsatt uvisst om dette var hans første erfaring med kart eller ikke. Det gjorde ikke den store forskjellen, for jeg vet i alle fall forskjellen på nord og sør. Vi kjørte to mil tilbake, og fant endelig fram.

De kjøttsultne barbarer

Av ulike årsaker hadde vi ikke spist ordentlig mat de siste to døgnene så det var en lettelse å komme til hostellet og kjøre på med bestillinger. Vi har vendt oss til å spise to måltider om dagen, og det er alltid like morsomt å se forskrekkelsen i de asiatiske øynene når vi spiser. Det virker som om de tror vi er noen gærne kjøttsultne barbarer fra nord. ”Wow, lots of food!” har jeg hørt en del ganger nå.

Særlig dyrt blir det uansett ikke i Thailand, for en typisk rett koster 60-150 baht, som er 12-30 kroner. Med utsikt over flyplassen, satt vi på taket og ble servert middag. Vi nevnte for servitøren at vi i første omgang hadde tenkt oss til Koh Samet, og før vi visste ordet av det, hadde han ordnet buss og taxi til det rette stedet. Herlig med folk som gidder å hjelpe deg!

Dagen etter stod vi opp klokken halv åtte for å rekke frokost og taxien som skulle plukke oss opp en halvtime senere. Som vanlig brukte vi lengre tid enn planlagt på å stå opp og pakke. Typisk oss.

Med ca to minutter på frokost kjappet vi oss alt vi kunne, før mannen i resepsjonen begynte å le av oss. Vi hadde visst reist en tidssone tilbake, og klokka var sju. Jeg tror ikke jeg har stått opp så tidlig siden sist jeg hadde morgenåpning på ICA. Etter ca fire timer med taxi, venting og buss ble vi dumpet av på et sted vi ikke ante hvor var. Det eneste vi visste var at bussjåføren mente at vi måtte gå av her for å komme til Koh Samet.

Oopsann, det hadde visst skjedd igjen. Har du noen gang hatt følelsen av ikke å ha peiling på hvordan du kommer deg videre dit du vil- et sted folk ikke kan engelsk og du egentlig ikke aner hvor er? Denne følelsen begynner vi å bli vant med, så vi tok det med ro. Den eneste bekymringen var at det tilsynelatende var umulig å få tak i solkrem. Denne gangen skulle det vise seg ikke å være så enkelt å finne ut av ting.

Savn etter kompass

Etter en times svetting og tegnspråk-kommunisering med de lokale så vi ingen annen utvei enn å hoppe inn i en rusten pickup. Sjåføren, en feit ugle i 50-årene hadde pekt på bilen og sagt noe sånt som ”kåsame.” Vi regnet med, og håpet på, at hun ville ta oss til Koh Samet og vi avtalte 350 baht for turen. Da vi begynte å kjøre ønsket jeg for minst trettiende gang at jeg hadde tatt med kompasset.

Da jeg systematisk gikk gjennom rommet mitt natt til femte mars holdt jeg nemlig mitt kjære kompass i hånda og tenkte ”næh, den får jeg ikke bruk for.” Så feil kan man altså ta. Magefølelsen min sa meg at vi kjørte mot vest, og da måtte vi nødvendigvis kjøre mot sjøen. Da vi endelig så blått ble vi nok en gang lettet. Litt båt, bil, venting og et par timer senere, var endelig sanden mellom tærne et faktum, og ferien fra ferien kunne begynne.

Nok om skumle mennesker og trøtte nattklubber. Nå til mer trivielle temaer.

Dagen etter den litt spesielle byturen hadde jeg lovet meg selv å sove. Sove lenge! Jentene måtte sjekke ut klokken 12, og vi var enige om å ta farvel før de dro videre. De måtte pent vente til jeg hadde fått skjønnhetssøvnen min. Veldig synd å ta farvel, vi hadde jo reist sammen i to uker allerede! Samtidig var det en lettelsens dag. Vi kunne endelig legge” ingenting” inn i tidsplanen, og dessuten bo der vi ville. Hotellet i Ulan Bator var en lettelse, men fortsatt ikke komfortabelt.

Nå var det bare Sigurd og meg igjen, og vi kunne gjøre hva faen vi ville! Og vi var ikke i tvil om hva det måtte bli: booke noen netter på et enda finere hotell! Vi hadde tross alt 550 kroner dagen i budsjett, og Kina var superbillig (mer om budsjett og komfort kommer i eget innlegg). På veien til hotellet spiste vi rich lunsj, og tok en halvliter med cappuccino på en internett-café. Grønn te gjør ikke helt nytten på sikt.

Den kinesiske brannmur

På hotellet hadde vi deilige senger, en varm dusj med skikkelig trykk, og inkludert slåbrok! Vi hadde til og med raskt og stabilt internett, men det var bare én kabel. Geniale som vi er, satt vi opp et ad-hoc nett, slik at begge fikk tilgang. Vi hadde derimot større problemer med ”The Great Firewall of China”, en omfattende sensur av internett. Blokka Youtube, redusert Google, null Twitter, og verst av alt: ingen Facebook!!

Man skal ikke få høre negativt om Folkerepublikken Kina, må vite! På Asker vgs lærte jeg at ingen brannmur er uten hull, men jeg orket simpelthen ikke å styre med proxy-løsninger. Kineserne vant i denne omgang.

Etter å ha reist en stund, hadde vi oppdaget at vi egentlig bare burde ha pakket to ting ekstra: bærbare høyttalere og et kompass. Jeg har blitt avhengig av musikk, og etter å ha mistet headsetet mitt på toget, hadde jeg overlevd på et elendig iPod-headset. Jeg trengte et nytt et! Ellers trengte vi sommersko, boxere og ymse annet. Vi hadde vært ute med Gary for å finne noen nødvendige varer, men han hadde bare ledet oss på villspor. Mer om pakking og viktige gjenstander i eget innlegg.

Jeg ville tro det skulle være plain sailing å skaffe nevnte varer i hovedstaden til verdens mest folkerike land, men jeg tok grundig feil. På handlesentre, i butikker og markeder hadde de enten bare juggel og skrap, eller merkeklær. Den kinesiske overklassen er over-opphengt i merkevare, og da stort sett vestlige.

Hipt og trendy med joggebukser

Forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket av bilen din i Beijing

Hvilke merker det er snakk om, er en helt annen sak. Siden Adidas holder førsteplassen, er det ikke usannsynlig at du som campingmenneske hadde stilt sterkt i Beijing! Joggebukser var tydeligvis høystatus. Jeg la spesielt merke til en jente som hadde kledd seg i noe som best kan karakteriseres som en rosa søppelsekk. Æsj, dette gidder jeg ikke å skrive mer om!

Etter å ha brukt flere ettermiddager på diverse handlesentre, hadde vi bare fått tak i noen sandaler til Sigurd. Sommerskoene han kjøpte, viste seg å ruinere beina hans. Det endte med at det ble sandaler med sokker i på ham. Sjarm!

Like ved hotellet lå det en genial liten nudelrestaurant. Der kunne vi kjøpe en stor bolle med kjempegode kinesiske nudler til litt under 15 kroner. Serveringen var rask og effektiv, og te var inkludert i prisen. Vi spiste flere lunsjer og frokoster der, men tok middagene på litt mer reale restauranter. Vi merket fort at kinesisk mat ikke sitter særlig lenge i magen, særlig ikke nudler. Etter et par dager med mye nudler og lett kinesisk mat, våknet Sigurd opp tidlig. ”Jeg følte meg helt jævlig, og lurte på om jeg hadde fått en slags merkelig, kinesisk sykdom. Vi hadde tross alt spist på måfå dagen før fra en kinesisk meny.

Italiensk hunger

Jeg fant etter hvert ut at jeg bare var sulten hinsides noe annet jeg hadde opplevd, og det var kun en ting på jord jeg hadde lyst på, nemlig gjærbakst (hehe). Jeg dro derfor til en italiensk pizzarestaurant jeg hadde sett dagen før, og spiste en enorm pizza til frokost. Litt syndig må man ha lov til å være. Jeg fylte på med litt usunn og fet McDonald’s-mat senere på dagen for å sikre at jeg var kurert.”

Vi fant ikke mye av interesse i sentrum av byen. Vi forestilte oss at det antagelig var bedre å sjekke ut de mindre velstående utkantstrøkene i byen, men vi ville ikke satse på simpelthen å ta en taxi til et tilfeldig punkt på kartet. Løsningen ble ganske enkelt å leie en sykkel. Etter mye klønete kommunikasjon med utleie-mannen, ordnet det seg. Det er ikke rart at kineserne liker å sykle; Beijing var flat som en parkeringsplass, og sykkelveiene ofte flere meter i bredden. Syklene var gamle og slitte, men gode å sykle rolig av gårde på. Vi fant et område et lite stykke sør-vest for den forbudte by, med smale gater og små hus.

Det virket som det på steder som dette vanlige kinesere bodde. På flere hjørner var det mulig å kjøpe billige grillspyd og kald drikke, så vi stoppet ofte for å slappe av. Smågatene gikk på kryss og tvers i bydelen, og ble til sammen en kompleks labyrint for turister. Det gjorde det ikke lettere at gatene ikke var merket på kartet. Etter å ha vimset rundt en stund, fant vi et marked av den typen jeg hadde håpet på å finne.

Livsfarlig pepper frarådes

Her solgte de alt mulig skrot, juggel, doseter, elektronikk, sykkeldeler og diverse annet. Mest interessant var det store matmarkedet med alle mulige typer krydder, frukt, merkelige kroppsdeler fra merkelige dyr og annet rart som kineserne kan finne på å spise. Vi tittet og prøvesmakte forskjellige krydder. Sigurd kjøpte seg et godt stykke kanelbark til å tygge på, og kjøpmennene viste villig oss mange typer krydder. Først smakte jeg på et par forskjellige nøtter, og så noen sære kryddertyper.

Jeg fikk smake på et grovt, rødt krydder. Nok en ny, aromatisk smak, som muskat eller kanel kanskje. Etter litt kom det en litt sur smak fram, og krydderet tok en ny vending. Det føltes litt som chili, men litt annerledes. Jeg ble overrasket da en ganske ekkel nummenhet fylte hele munnhulen. Vi hadde begynt å gå videre, og jeg lurte på om jeg hadde fått en allergisk reaksjon.

Et minutt etter jeg hadde puttet krydderet i munnen, begynte jeg å bli redd. Hele munnhulen var som lammet av et elektrisk støt, og spyttet ble bare til skum. Halsen min føltes oppsvulmet, og jeg fikk problemer med å puste. Da jeg skulle si til Sigurd at jeg trengte vann, klarte jeg nesten ikke snakke.

Dette var ganske jævlig! Etter en del pinefull leting fikk jeg endelig tak i litt vann. Jeg bøttet innpå, og oppdaget noe ekkelt: vannet hadde den samme strøm-surt-sterkt-aktige smaken, og klarte på ingen måte å fjerne følelsen fra munnen! Æsj! Jeg ble sittende bøyd framover og svette, mens Sigurd tittet videre på markedet. Han hadde også smakt så vidt på dette djevelkrydderet, men hadde ikke blitt tungt rammet.

Skorpion og sauetestikler

Etter kanskje et kvarter, begynte følelsen å forsvinne. Jeg spiste litt potetgull, og skylte munnen med vann flere ganger. Hva i all verden var det der for noe? Sigurd kjøpte med seg et par gram av svineriet, bare for å ha med seg hjem. Skulle nesten ønske han hadde kjøpt mer, slik at vi kunne ha gitt folk en ørliten smak på det.

Tilbake på hotellet beskrev jeg følelsen enkelt, og søkte det opp på Google. Det så ut til at jeg hadde kommet borti sichuan-pepper, et kinesisk krydder som egentlig ikke er ordentlig pepper. Det blir visstnok brukt av kineserne sammen med chili for å virkelig sette smak. Uansett, jeg har fått dosen for en stund!

Vi prøvde også å dra på ”The Red Market” i Beijing, en lang gate med utallige vogner som solgte forskjellig grillet og fritert mat. Vi følte vi måtte smake på litt slange, reke og lam. Vi sto over skorpion, silkeorm, sauetestikler og et par andre ting vi ikke kunne gjenkjenne. Slange-grillspydet var bare seigt og surt, og rekene kom med skall. Lamme-grillspydene var også triste saker. Vet dere hva? Føkk dette! Vi stakk på Mc’Donald’s, og bestilte to porsjoner! Etterpå spiste vi rå-dyr sveitsisk is på en europeisk café. Nok er nok!

Da det ble sol igjen, dro vi for å se på enda et av Kinas stoltheter, Himmeltempelet. En stor og vakker hage imponerte, og templet var ganske pent. VI var likevel ikke kjempeimponert, så vi ble nødt til å ta saken i egne hender!

Under turen har vi nesten bare brukt kontanter, og den dagen tok jeg ut en ny dose med 100-lapper (90 kr). Da jeg skulle betale for en drosjetur, ville ikke sjåføren ha en av hundrelappene. Greit nok, den hadde en liten rift. Irriterende nok viste det seg umulig å bli kvitt seddelen, den virket visst falsk. De fleste butikkene hadde kontroll-maskiner, og alle varslet ”falsk”.

Etter å ha sammenliknet med en annen 100-seddel, oppdaget vi at et par symboler var plassert annerledes, og at flere vannmerker manglet. Dette var en dårlig forfalskning! Tenk at de utbredte kontroll-maskinene så forskjell, mens minibanken ikke gjorde det! I Kina risikerer du altså å få falske penger fra minibanker! Dette hadde blitt en skandale i Norge!

Svindel på ethvert gatehjørne

Denne mannen ser ikke så slem ut, men ikke la deg lure.

Da vi skulle besøke den forbudte by, hadde den nettopp stengt! Må huske research neste gang! Uansett, vi møtte en koselig, litt eldre kineser utenfor, sammen med en dame som kunne ha vært datteren hans. Han snakket veldig godt engelsk, og synes det var veldig spennende å snakke med noen europeere. Etter å ha gitt en god forklaring på stedets historie, viste han oss diverse kinesisk kalligrafi på kontoret sitt, som lå like ved.

Jeg ante at han ville selge oss noe, men vi fortsatte å være vennelige. Da han plutselig ville selge oss ”ekte silke” til å henge opp kalligrafien, takket vi pent nei. Det likte han dårlig, og rev i stykker sakene. Nok et forsøk på å svindle oss! Nok en gang: aldri stol på de som begynner å snakke til deg!

Vi bodde et døgn på et hostel midt i labyrint-bydelen. Siden vi hadde booket et femstjerners hotell de to siste dagene, kunne vi ikke blitt lenger. Selv om vi bodde på et 6-manns-rom, levde vi greit. Vi kom dessuten i snakk med nye mennesker! Vi trengte egentlig ikke mer luksus nå.

Men luksus ble det. Hotellet hadde en egen ansatt til å åpne drosjedøren da vi kom. Inne i lobbyen stirret de litt rart på oss, unggutta med store sekker og sokker i sandalene. Vi var nødt til å legge igjen et hav med depositum før vi fikk lov til å bruke rommet. En av de ansatte, en yngre dame, kom bort oss og fortalte oss at hun var til disposisjon hvis vi trengte noe. Hun kom senere opp på rommet med en lapp der hun hadde skrevet ned telefonnummer og navnet ”Rose”. Tvilsomme saker!

Deres personlige ingeniør er på vei, Sir.

Vi ringte ned til lobbyen for å spørre om internett-passord, og de sendte like godt opp en ansatt for å ordne opp. Som vanlig visste hun ikke mer enn meg, så hun gikk for å hente ”ingeniøren”. Herregud, hvor vanskelig kan dette være? Til slutt fikk JEG det til å fungere. Da damen og ingeniøren gikk, ville de ha ytterligere 300 kroner i depositum.

Hæ? Jeg betalte, men damen kom tilbake etter fem minutter, misfornøyd med den forbannede hundrelappen. Etter enda fem minutter kom hun inn med en router, slik at begge pc’ene fikk nett. Sikkert derfor hun skulle ha penger. Vi satt og virret på nettet en stund, før det ringte på igjen.

”Hello, sir! Room okay?”
”Yes.”
“Okay, bye!”

Det skulle vise seg å bli vanskelig å få fred på det hotellet. Klokken ni dagen etter ble vi vekket av enda en gjeng som banket på døren. Dette var avreisedag, så vi skulle uansett sjekke ut før klokken 2, vi hadde dessuten hengt opp ”no room service”-lapp.

Drosje og metro til flyplassen. Metroen var ikke like imponerende som den i Moskva, men langt over norsk standard! På flyplassen la jeg merke til at noen at det på noen av service-skrankene var mulig for meg å trykke på fire forskjellige knapper, fra ”meget misfornøyd med servicen” til ”meget fornøyd”.

Her kunne de ansatte tydeligvis få sparken hvis jeg hadde en dårlig dag! Det kan man kalle arbeidspress! Og, forresten, det er ikke lov å brenne bål på taket til bilen din i Beijing! Selv om oppholdet i Beijing ble både lærerikt og spennende, var det veldig deilig å forlate landet. Jeg orker ikke å liste opp alt jeg var lei av, men det var en lettelse å lande på thailandsk jord!

Sigurd en snart ferdig med Thailand-bloggen! Følg med!

Nå fortsetter jeg der jeg slapp i forrige innlegg fra Kina. Det er nettopp oppdatert med et par bilder og noen chinglish-godbiter fra restaurant-menyen, så ta en titt!

”… Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.”

Såh, som jeg har sagt før: Hvis man ikke har planer om å møte folk eller danse, synes jeg det er ganske poengløst å dra til et bråkete område der man i praksis bare betaler litt ekstra for drikke.  Hvis man bare skal sette seg ned med noen en allerede kjenner godt, tar man det heller hjemme. Vi trengte mer liv!

Ny runde med vandring i Beijings festområde. Jentene stoppet på en Kentucky Fried Chicken for å gå på do. Mens de var på vei ut, kom de i snakk med en somalier i freshe klær. Jentene spurte om nattklubb-tips, og om hjelp til å finne stedene. Somalieren så på klokken, men tok seg tid til å følge oss. Slik hjelpsomhet er jeg i utgangspunktet skeptisk til, men jenter rundt tjue pleier ofte å ha litt ekstra overtalelseskraft.

Jeg la merke til to andre afrikanere som i en periode gikk bak oss, men de holdt god avstand. Somalieren snakket dessuten mye i mobilen. Et par klokker skulle nok ha ringt, men jeg tenkte ikke mer over det. Veien var fri for øde, mørke smug eller andre lumskheter. Vel fremme ved salsa-klubben hjalp han oss med å prute ned inngangspengene. Jeg ville sjekke hva slags sted det var først, men jentene var lei av å vente. Vel inne hadde vi det gøy! Jeg kan ikke si jeg har peiling på salsa, men det ordnet seg greit.

Livebandet var det første jeg hadde sett i Beijing som faktisk hadde litt kvalitet over seg. Etter en del dansing og rare påfunn fant jeg jentene i folkemengden. De danset med somalieren og en annen afrikaner. Vi gikk ut av mengden for å prate. Jentene sa de var litt lei av bare å danse med dem, men at de var vanskelige å bli kvitt. Vi ble enige om å sette kursen hjemover om en halvtime eller så.

Memento

Både Sigurd og jeg danset rundt omkring i noen minutter før somalieren kom bort til meg. Han ville si noe, så han dro meg over til en roligere del av klubben. Han begynte å snakke fort og utydelig om at jentene ikke ville danse med ham lenger. Han spurte meg om hva jeg sa til jentene. Jeg svarte at jeg spurte dem om når de skulle dra i morgen, og den slags.

Selv om jeg ikke skjønte særlig mye av hva han sa, skjønte jeg lett at han så på meg som et hinder for å nå fram til jentene. Jeg fortsatte å spille dum, og han gjentok de samme setningene sikkert fem ganger. Han var visst veldig opptatt av at han ”eide” dem fordi han viste oss nattklubben. Mer og mer oppgitt over at jeg bare stirret rart på ham, gikk han etter omtrent ti minutter.

Jeg likte veldig dårlig måten han gikk fram på, og jeg ville helst bare komme meg ut fra stedet. Jeg visste ikke hvor de andre var, så jeg ble ganske urolig. Heldigvis fikk jeg øye på en av jentene; hun satt i baren med en ny afrikaner. Idet jeg gikk bort til henne for å snakke, ble jeg røsket vekk av enda en i gjengen sittende på en stol to meter unna.

«Hey! You be careful!»

Jeg fortsatte å spille dum, og så rart på ham. Idet jeg snudde meg mot baren igjen, ble jeg dratt i på nytt, nesten så hardt at jeg falt. Han løftet neven, og skulle nok til slå meg. Flaks for meg at en annen stoppet ham. Oppstyret gjorde hun i baren oppmerksom, men jeg fikk ikke kontakt. Disse menneskene hadde jo beleiret jentene! Til min lettelse fikk jeg øye på Sigurd stående i et hjørne og speide etter oss. Jeg dro ham over til et mørkt og stille område i klubben, og fortalte ham om advarslene.

Mens vi snakket, så vi flere som tydeligvis var i samme gjeng virre rundt i klubben. Det var mange av dem! Hun som jeg hadde forsøkt å snakke med, hadde vridd seg løs fra gjengen og gikk nå alene rundt i folkemengden. Vi vinket henne til oss, og jeg forlangte at vi fant sistemann, og kom oss ut øyeblikkelig. Heldigvis dukket hun opp ganske raskt, og vi var fulltallige. Jentene visste jo ikke hva han hadde sagt til meg, så de skjønte naturligvis ikke hva jeg var redd for.

Likevel var de med på å gå en og en ut av klubben for ikke å ”bryte reglene”. Vel utenfor kastet vi oss i en drosje, og det var endelig mulig å fortelle de andre hva som hadde skjedd. Det nærmest sjokkerte jentene, som hadde blitt isolert av den fremmede gjengen. Jeg var fortsatt redd da vi var framme med hotellet. En skummel opplevelse, men også en solid lærepenge for fire naive nordmenn.

Åpenhet og sunn skepsis

Nå skremmer jeg sikkert besteforeldre og andre bekymrede mer enn nødvendig. Jeg skal ikke late som vi var i livsfare, men jeg opplevde det hele som veldig skremmende. Jeg var ikke i tvil om at disse menneskene hadde banket livskiten ut av meg hvis vi ikke hadde vært midt i en nattklubb, og at de kunne ha dratt med seg jentene hjem, villige eller ikke.

Av den grunn deler jeg erfaringen med de som leser, både fordi jeg spiller med åpne kort, og fordi jeg vil hindre andre i å gjøre de samme feilene.

Vår lærdom, både etter denne opplevelsen, og andre opplevelser i Beijing, er at man alltid bør være den som starter interaksjonen. Vanlige mennesker vil sjelden begynne å snakke til deg, kanskje bortsett fra når de vil gi deg et enkelt tips, eller be deg om simple tjenester som å ta et bilde av dem. Alle kineserne som begynte å snakke med oss ville enten svindle oss, lure oss, eller selge oss noe. Vi prøver nå alltid å være ekstra på vakt inntil vi er sikre på folks intensjoner.

Kina del 3 kommer snart! Sigurd jobber dessuten med en Thailand-blogg.

Ny runde med grensekontroll, og en ny haug med papirer å fylle ut. Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake på skolen igjen. I Kina brukes det en annen skinneavstand enn i Russland og Mongolia, så vi måtte bytte hjul for å komme videre. En ganske interessant prosess der hele toget løftes opp, slik at arbeiderne kan bytte ut understellet. Skitne vinduer gjorde det vanskelig å ta gode bilder, så folket samlet seg rundt de minst skitne vinduene. Jeg tror jeg la meg til å sove med en meter eller to ekstra over bakken den dagen.

Morgenen etter befant vi oss i det mest øde landskapet jeg har sett så langt. Gobi-ørkenen er ikke akkurat fruktbar. Den ser veldig varm ut, men temperaturen kan krype helt ned til -40 grader til tider. Det monotone landskapet hadde faktisk noen vakre sider. Mens jeg knotet med å få i meg beinete kyllingbiter bare ved hjelp av spisepinner, skiftet landskapet ganske brått til mer bebodde og fruktbare områder. Toget suste gjennom fjell etter fjell, og det var mulig å se de mektige røde fjellene mellom tunellene. Synd at togvinduene var mer skitne enn en femåring på en regnværsdag; bildene klarer ikke helt å gjengi synet.

Ølshots med agurk, anyone?

Denne gangen var jeg bedre forberedt på togstasjonen, så alle kom ut i god tid. Der møtte vi vår honcho for Beijing, ”Gary”. Før vi egentlig hadde hilst på ham, begynte han å gå mot utgangen. Vi ble ledet til en minibuss som kjørte oss til hotellet.

Da vi endelig fikk fred nok til å snakke til ham, gikk det skuffende nok opp for oss at han snakket dårlig engelsk, omtrent på nivå med en 5. klassing. Etter en liten pust i bakken på hotellet, gikk vi ut for å spise på en restaurant to minutter unna. Menyen var interessant lesning, ”Chinglish” av ypperste kvalitet. Dette var noen av mine favoritter:

• Beatiful extremely fresh squid tube
• Irritable squid
• Steamed squid rall
• The shrimp explodes eel Duan
• Crispy crab meat of incense leg
• Blow up a flatfish with no result
• XO sauce explodes to grow the fragile bone
• The inpregnable fortress braises fish rotten
• The inpregnable fortress makes fish cake
• Fragile crab of incense taste mushroom
• The crab taste mushroom stir fries Niuflu
• The bacon stir-fries New Year cake
• Butterfish cooked to no sauce
• The peasant family stir fries four
• Blow up a little yellow croaker with no result

Jeg safet, og bestille en enkel peanøtt-kylling-variant uten tvilsomt navn. Vi startet måltidet med å dele Beijings store spesialitet, Peking-and. De fine stykkene ble servert sammen med små tynne lefser, litt grønnsaker og en mektig god saus. Dette ble spist nærmest som taco. Ikke dårlig!

Vi fulgte standard prosedyre, og bestilte det lokale ølet. Det viste seg å være tynne, lyse saker. Det ble servert i shot-glass, og med agurk ved siden. Gary fortalte oss at kineserne liker å drikke øl i små doser, som så ble spist sammen med agurk for å få det lettere ned. Her har vi gutta som kan drekka!

Lite uteliv i Kina

Kinesisk markedsføring på høyt nivå!

Dette til tross, supermarkedene er interessante. Sigurd og jeg dro en tur på den lokale butikken for å kjøpe vann. Vi fant en femlitersdunk, men prisen var stiv, 37 yuan (35 NOK). Cola kostet ca en fjerdedel. Lettere irritert, sjekket vi resten av butikken.

Vi fant en ny femliter, denne til 10 yuan. Hva var da så spesielt med det andre vannet? Vi gikk tilbake og studerte etiketten; 56%. I Kina kan du altså få 56% sprit for 35 kroner på de fleste gatehjørner!

Jentene ble med Gary på et Kung Fu-show, mens Sigurd og jeg ble igjen for å spise mer. I løpet av måltidet hadde vi kommet fram til samme konklusjon: Gary var mer chode enn noen andre vi hadde møtt på turen. Til tross for at han hadde to års erfaring som honcho, ble han småredd hver gang vi åpnet munnen. Han turde ikke si fra hver gang han ikke skjønte noe, og svarte ofte på noe helt annet enn det vi spurte om.

Jeg skriver dette rett og slett for å anmelde Vodkatrain-turen vår. Som nevnt tideligere, var honchoene våre i Russland og Mongolia både flinke og sympatiske. Alt i alt synes jeg Vodkatrain-pakken holdt ganske god standard. Selv om prisen er litt i meste laget, kan jeg anbefale opplevelsen til alle som vil ha litt mer enn en badeferie!

På kveldinga kastet vi oss på den britiske gjengen for å dra på byen. Selv om det var fredag, virket det ikke som kineserne brydde seg om å gå ut. Vi fant to tomme utesteder, begge med norske priser. Vi endte opp med å ta en øl i resepsjonen i stedet.

Den kinesiske mur

Nok om den slags! Dag to dro Sigurd, Gary og jeg til The One and Only Great Wall! 15 min med taxi og to timer med buss unna sentrum lå bussholdeplassen. Mest turist så langt! Jeg har sjelden sett så mange turister, grill-boder og suvernir-butikker på en gang! Kineserne hadde ikke overraskende laget en saftig pengemaskin ut av det gamle forsvarsverket.

Jeg har til og med hørt at det finnes et område der det går en berg- og dalbane rundt muren! Vi betalte billetter, og prøvde å overse armadaen av kinesiske selgere som ville prakke på oss alt fra panda-luer og blinkende snurrebasser til jo-jo’er og grillet blekksprut.

Etter litt trasking kom vi oss ganske høyt opp. Jeg er ikke lite imponert over kinesernes ferdigheter til å bygge over fjell og daler! Siden vi tross alt befant oss i Kina, var det ingen tvil om hva som måtte gjøres:

Vi gikk så langt turistene fikk lov til å gå. Etter det punktet var det bare ustabil, urestaurert mur framover. På vei en ned igjen orket jeg simpelthen ikke å gå rolig ned. Jeg er slik at jeg alltid må hoppe ned trapper. Som regel betyr det at jeg ofte må stå og vente på folk helt nederst. Rekkverket i trappen hjemme på Hvalstad har blitt slitt i stykker flere ganger. Det er nok bare noe jeg er født med.

Den dagen bestemte Sigurd seg for å bli med på moroa. Uansett! De lange trappene og nedoverbakkene på den Kinesiske mur viste seg å være et Mekka for en trappespretter. Dette synes kineserne var utstyrtlig morsomt, og det knipset rett som det var i kameraer mens vi spratt forbi folk i full fart.

Playbackband og gamlinger

Vel nede møtte vi Gary, og tok en rask titt på noen såkalte svarte pandaer. Morsomme dyr, men ikke de mest spektakulære jeg har sett. Vi spurte Gary om det fantes noen bedre steder å bruke lørdagskvelden på enn området rundt hotellet. Han kunne fortelle oss at det var en stripe et par kilometer nord-øst for sentrum som hadde dusinvis av nattklubber og barer plassert på rekke og rad. Røddig! Dette måtte vi så klart sjekke ut!

Vi tok farvel med Gary den dagen, Vodkatrain-turen var over. Det føltes egentlig ikke så ille, Gary var egentlig mer til frustrasjon enn til hjelp. Samtidig betydde dette at jentene også ville dra dagen etter. De skulle videre på en arrangert tur rundt omkring i landet. Litt pils sammen skulle bare mangle.

Desto mer skuffende var det å finne ut at nattklubbene i all hovedsak var befolket med kinesiske menn over 40. Nesten alle klubbene hadde hvert sitt stusselige playback-live band bestående av en jente som knapt beveget seg, og noen gutter som ikke helt visste hvordan man skulle holde gitaren. Kombinert med gamlingene som stort sett bare stirret slapt på showet, var det hele heller lite attraktivt.

Jentene ville helst bare få satt seg ned, men jeg insisterte irriterende nok på å sjekke alle klubbene før vi bestemte oss. Jeg kunne alltid regne med å få ryddet plass på et bord før jeg hadde sagt hei til personalet. Det er ganske slitsomt når folk overselger, så jeg droppet et par klubber fordi de maste så mye om at jeg skulle sette meg.

Vi satt oss ned i noen minutter på en klubb uten masing, og tok noen drinker. Vi prøvde så vidt å sosialisere med kineserne, men det viste seg vanskelig.

I skrivende stund sitter jeg i Thailand og venter på fergen til Koh Samet. Jeg har utrolig nok klart å få tak i internett! Bloggen for Kina er enda ikke ferdig, og jeg vet ikke når jeg har internett neste gang. Del to kommer når jeg har skrevet, og har mulighet til å poste!

Etter 106 timer med svette mongoler, instant-nudler, dårlig søvn og en del vodka ankom vi endelig Ulan Bator tidlig om morgenen. Vi ble møtt av vår lokale honcho, Bata, en hyggelig og avslappet mongoler som kjente byen som sin egen lomme. Han tok oss til hotellet vi skulle bo på, så vi endelig kunne få tatt en dusj og slappet av. Etter noen timers søvn møtte vi Bata igjen og han viste oss rundt i byen.

Mongolene er generelt mye hyggeligere og smilende enn russerne. Utelivet er dog ikke så mye å snakke om.  Etter å ha lett etter nattklubber en stund samme kvelden, snakket vi med noen mongoler som kunne fortelle oss at alle stedene stengte klokken 12. Det var kanskje like greit, for dagen etter skulle vi opp tidlig.

Industrial cloudmakers

Millionær i Ulan Bator

Om Ulan Bator kan jeg si at alt er mye penere enn jeg hadde forventet av Mongolias hovedstad. Dog slenger det litt søppel her og der, men luften er ikke så ille og enkelte bygninger er relativt imponerende. Det kanskje beste med Ulan Bator er taxiene. Hvis du stiller deg i veikanten med hånda utstrakt, kan du regne med at det stopper en bil innen de neste 10 sekundene og en typisk taxitur koster ca 1000-1500 tugrug.

Befinner du deg i Mongolia med litt penger på bok, er du mest sannsynlig millionær. Finn en pris, kutt ut de to siste nullene, og del beløpet på to så har du krona. På delt førsteplass med taxisystemet i Ulan Bator kommer kjøttbuffetene. Plukk og miks så mye kjøtt du vil sammen med alle mulige grønnsaker, krydder og sauser, og det stekes på stedet. Tar du en øl i tillegg kommer regningen på ca 13000 tugrug, som tilsvarer ca 65 kroner.

Falleferdig bosted

Hotellet vi bodde på var selvsagt paradis sammenlignet med toget, men enkelte ting kunne ha vært gjort bedre. Ved sengen hadde jeg et varmtvannsrør som nærmeste nabo; en dødsfelle for enhver sovende turist. Stakkars hånda mi! Ikke nok med det; hver gang vi anvendte badet/doen falt en ny ting fra hverandre.

Vi endte opp med knekt dusjhode, ødelagt dassrullholder, sprukne og løse fliser på gulvet, løst toalettsete og diverse andre småting som falt ned på gulvet med jevne mellomrom. Forhåpentligvis er hotelleierne vant til dette, men må noe erstattes er det uansett bare snakk om et par hundre tusen.

Sigurd of steel

Vi gjør det på gamlemåten

Etter en dag i sentrum dro reisefølget vårt på fem, inkludert Bata, opp i fjellene til en såkalt ”ger-camp.” En ger er et slags rundt, mongolsk telt som nomadefolket har bodd i i all tid. Dette var altså en slags stor teltplass oppe på steppene i de mongolske fjellne. Etter omtrent to timer i bil, var det opp på hesteryggen og innover på steppene. Det var veldig idyllisk og temmelig slitsomt med et par timer til hest, og da vi var tilbake var det herlig med en øl og enda mer kjøtt. Bata kunne fortelle oss at mongolene helst spiser kjøtt til frokost også. Jeg må si jeg liker dette folket.

Dagen etter skøyt vi med bue en times tid i morgensolen før frokost. Kjøttspisende, hesteridende og bueskyttende følte vi oss temmelig mongolske. Det var litt leit å si farvel til honchoen vår da toget gikk videre til Beijing dagen etter. Til vår store lettelse var dette toget i mye bedre stand, og mye renere enn det forrige.

Det beste av alt var nok at smuglerne denne gangen var byttet ut med en hær av briter, to svensker og en danske. Vodkatrain, oh yeah! Ut på kveldinga dro vi over til nabolugaren med en helflaske Ghengis Vodka og en liter gjæret hestemelk. Vi fortalte våre kjære naboer at vi hadde hørt at britene ”ikke drev med drikking og sånt.”

Togturen til Kina ble en definitivt mer spennende og morsom opplevelse enn turen til Mongolia. Og ja forresten, hestemelk er jævlig. Bland kefir, vodka, farris og hest, så nærmer du deg!

Okay. Okay. Tog, mongoler, fire nordmenn og en liten ryggsekk med mat. Alt sammen skulle gjennom Sibir, på en eller annen måte.

Jeg skal ikke late som det i seg selv var veldig dramatisk, men noe føltes veldig feil. Vi hadde egentlig ikke fått noen instruksjoner om hva vi skulle gjøre med billettene våre eller hvordan vi skulle forholde oss på toget. Masha hadde andre ting å gjøre enn å fortelle oss hva vi skulle gjøre videre, og hun var den eneste som snakket engelsk.

Heldigvis var det hele ganske enkelt. Lokføreren kom i egen person og sjekket billetter og pass. Han snakket litt engelsk, og stilte seg til hjelp hvis vi vestlige turister skulle trenge hjelp. Vi var tydeligvis et sjeldent syn i disse omgivelsene. Uten noen spesiell forvarsel begynte toget å rulle av gårde.

Ikke for de med klaustrofobi

Togkabinen var liten. Faktisk enda mindre enn jeg hadde sett for meg. Og det var lite! Ettersom Sigurd måtte ligge i fosterstilling om natten, er det raust nok å anslå målene til ca 185lx150bx250h cm. Det blir under 7 kubikkmeter på fire personer. Matte, matte!

Alle fire var helt klare over at det gjaldt å plassere bagasjen sin fornuftig. Jeg stuet vekk jakken og la fram alt jeg hadde av praktiske gjenstander i skulderbagen.  Vi hadde så klart skaffet en halvliter vodka pluss flaske med Bailey’s til jentene. I tillegg hadde jeg igjen øl og cider fra Finland. Sammen tør jeg kalle det et aldri så lite barskap!

Innlegget fortsetter under bildet.

Det var allerede varmt i kabinen, og ingen var veldig nøye med klesstilen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få bruk for Thailand-shortsen i Sibir! Ellers gikk den kvelden til å spille Pokémon på Game Boy og lese bok.

Jeg klarte faktisk å sove ganske så godt den natten. Jeg har aldri fått den samme reise-følelsen før! Gyngingen av at toget dundret over skinnene i den russiske natten var veldig søvndyssende. En stund etter midnatt orket ikke togpersonalet å fyre i kullovnen lenger, og temperaturen i togvognen sank betraktelig. Haha! Jeg var glad jeg tok med meg soveposen!

Ja, jeg sa Vodkatrain!

Dag to var den første hele dagen på toget. Og hva gjør man på Vodkatrain? Sigurd hev i seg den første shot’en klokken 10 på formiddagen, rett etter en frokost bestående av russisk lefse og skinke. Utover dagen moret vi oss med å vise jentene alt fra gammel ”Dimmu Borgir” til ”Frankie Goes to Hollywood”. Ingen av delene var visst jente-musikk! Sigurd holdt jevnt og trutt rytmen mens vodkaflasken ble tommere og tommere.

Jeg ble med på leken nærmere middagstid. Innen da hadde Sigurd fått tak i enda en halvliter med russisk vodka på en av stasjonene. Jentene nøyde seg med russisk øl og kaffe med Bailey’s. Russiske togkabiner kan bli veldig hyggelige! Etter en full dag med tapper drikking fra Sigurds side, sovnet han rundt klokken 10. Vi andre ble sittende og prate en stund til.

Når man tar den Transsibirske jernbanen er det en regel som gjelder framfor alle: kom deg på toget før det drar videre! Konduktørene gir ikke varsel før toget begynner å rulle igjen, og de venter ikke på noen. Hvis man blir stående igjen i Sibir er det egentlig bare en ting man kan gjøre: betale en drosjesjåfør for å råkjøre for å nå igjen toget. Det fristet egentlig ikke, så vi ble aldri ute mer enn 7-8 minutter av gangen.

Smuglerhandel

Et par ganger i døgnet stoppet toget for at passasjerene skulle få luft. Dette benyttet mongolene seg av for å selge varene de hadde med fra Moskva. Det hele var et fascinerende syn; hopetall med oppstemte mongoler som kjempet for å få alle kassene med skrot ut av kabinene.

Alt skulle passere gjennom en korridor som ikke kan ha vært stort større enn en halvmeter i bredden. I ti minutter kunne de så stå for å selge tingene til folk som ventet på perrongen, før det var om å gjøre å stappe alle kassene inn igjen. Flere av mongolene hadde med seg utstillingsdukker for å lettere vise frem klærne de solgte.

Lange dager på toget

Instant-nudler var en slager på toget! Bortsett fra litt lefse og skinke til frokost hadde vi egentlig bare nudler og suppe. Varmt vann var det eneste vi kunne få tak i på toget. Nå skjønner jeg hva de fornuftige ”kostholdsekspertene” mente da de sa at nudler ikke er mat. Vi kunne spise nudler til vi ikke gadd mer, og så bli sulten igjen tre timer etterpå.

Magen min var ikke begeistret. Dette passet så klart utmerket med de fantastiske sanitærforholdene på toget. Vi prøvde å få tak i brød hver gang toget stoppet, men russisk brød er som regel tørt, lyst og næringsfattig. Det hjalp en del å ha med ekte finsk meierismør, men alt i alt holdt det meste samme standard som nudlene.

Jeg vet ikke helt hvordan vi fikk tiden til å gå på toget. Reisen var på nesten fem hele dager, og det var ikke mye tid vi fikk utenfor kabinen. Jeg tror egentlig at livene våre inntok en annen fase under reisen. Jeg kjedet meg faktisk ikke et sekund! Merkelig nok hadde (i hvert fall jeg) det forholdsvis behagelig og morsomt under hele reisen!

Dag 3; 07:13 AM, GMT+3; 31°C

Oh, maaan! Varmt!! Hvor finnes det vann?

...og jeg benytter meg selvsagt av muligheten til å legge ut bilder av Sigurd i bar overkropp!

Hva i all verden drev mongolene med nå? Kullovnen gikk tydeligvis for fullt, og varmen var uutholdelig. Klamt, svett og trangt. Ingen av oss klarte å sove lenger, så vi satt trøtte og misfornøyde i kabinen og ventet på at toget skulle stoppe.

Da vi endelig sto stille i midten av Sibir, gikk Sigurd og jeg ut i bar overkropp og shorts. På perrongen fikk vi en del rare blikk fra kalde russere i tykke jakker. Vel inne i toget tok det vel bare ti minutter før vi begynte å svette igjen. Idyll! Heldigvis avtok temperaturen utover dagen, og vi fikk ikke flere slike temperaturer igjen.

Dag 4

Før vi kunne legge oss på dag fire, måtte vi fylle ut hundrevis av papirer på grensen til Mongolia. Vekterne tok grådig til seg passene våre, uten at vi visste når vi ville få dem tilbake. De kunne lite eller ingen engelsk, så vi måtte bare stole på at de bare ville ha dem i de timene toget ventet på grensen. Imens dro Sigurd og jeg ut for å finne mat.

Området på grensen var et av de styggeste og fattigste jeg har sett. Tonn med søppel som drev rundt med vinden, øde, falmede bygninger og nesten ikke folk å se. Vi fant nok en butikk med 50 sorter godteri, og to sorter brød. Vi stacket opp med nok en dose med de forbaskede nudlene, og kom oss på toget. Det var deilig å få passene tilbake med påstemplede visum og kvitteringer for besøket i Russland.

Innlegget fortsetter under bildet.

På den mongolske grensen var det omtrent samme prosedyre, men det var vi jo vant med nå. Vi måtte stå opp klokken halv 6 for å komme oss ut av toget i Ulan Bator. Det hadde vært greit nok, men nå lå vi fem tidssoner etter Moskva, så det ble i praksis å stå opp halv ett om natten!

Usj! Jeg fikk ikke sove den natten, og jeg måtte stå opp grytidlig for å få pakket. Toget kom fram tidligere enn vi hadde ventet, og det skulle raskt videre. Jeg klarte å pakke sekken på et par minutter og kaste meg ut av toget. Dessverre fikk jeg ikke sjekket kabinen skikkelig, så mitt kjære headset ble liggende igjen. DAMN! Før jeg egentlig visste ordet av det sto vi på perrongen… i hovedstaden til verdens tynnest befolkede land. Dette måtte i det minste bli interessant!