Henrik og Sigurd på episk reise

Okay. Okay. Tog, mongoler, fire nordmenn og en liten ryggsekk med mat. Alt sammen skulle gjennom Sibir, på en eller annen måte.

Jeg skal ikke late som det i seg selv var veldig dramatisk, men noe føltes veldig feil. Vi hadde egentlig ikke fått noen instruksjoner om hva vi skulle gjøre med billettene våre eller hvordan vi skulle forholde oss på toget. Masha hadde andre ting å gjøre enn å fortelle oss hva vi skulle gjøre videre, og hun var den eneste som snakket engelsk.

Heldigvis var det hele ganske enkelt. Lokføreren kom i egen person og sjekket billetter og pass. Han snakket litt engelsk, og stilte seg til hjelp hvis vi vestlige turister skulle trenge hjelp. Vi var tydeligvis et sjeldent syn i disse omgivelsene. Uten noen spesiell forvarsel begynte toget å rulle av gårde.

Ikke for de med klaustrofobi

Togkabinen var liten. Faktisk enda mindre enn jeg hadde sett for meg. Og det var lite! Ettersom Sigurd måtte ligge i fosterstilling om natten, er det raust nok å anslå målene til ca 185lx150bx250h cm. Det blir under 7 kubikkmeter på fire personer. Matte, matte!

Alle fire var helt klare over at det gjaldt å plassere bagasjen sin fornuftig. Jeg stuet vekk jakken og la fram alt jeg hadde av praktiske gjenstander i skulderbagen.  Vi hadde så klart skaffet en halvliter vodka pluss flaske med Bailey’s til jentene. I tillegg hadde jeg igjen øl og cider fra Finland. Sammen tør jeg kalle det et aldri så lite barskap!

Innlegget fortsetter under bildet.

Det var allerede varmt i kabinen, og ingen var veldig nøye med klesstilen. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få bruk for Thailand-shortsen i Sibir! Ellers gikk den kvelden til å spille Pokémon på Game Boy og lese bok.

Jeg klarte faktisk å sove ganske så godt den natten. Jeg har aldri fått den samme reise-følelsen før! Gyngingen av at toget dundret over skinnene i den russiske natten var veldig søvndyssende. En stund etter midnatt orket ikke togpersonalet å fyre i kullovnen lenger, og temperaturen i togvognen sank betraktelig. Haha! Jeg var glad jeg tok med meg soveposen!

Ja, jeg sa Vodkatrain!

Dag to var den første hele dagen på toget. Og hva gjør man på Vodkatrain? Sigurd hev i seg den første shot’en klokken 10 på formiddagen, rett etter en frokost bestående av russisk lefse og skinke. Utover dagen moret vi oss med å vise jentene alt fra gammel ”Dimmu Borgir” til ”Frankie Goes to Hollywood”. Ingen av delene var visst jente-musikk! Sigurd holdt jevnt og trutt rytmen mens vodkaflasken ble tommere og tommere.

Jeg ble med på leken nærmere middagstid. Innen da hadde Sigurd fått tak i enda en halvliter med russisk vodka på en av stasjonene. Jentene nøyde seg med russisk øl og kaffe med Bailey’s. Russiske togkabiner kan bli veldig hyggelige! Etter en full dag med tapper drikking fra Sigurds side, sovnet han rundt klokken 10. Vi andre ble sittende og prate en stund til.

Når man tar den Transsibirske jernbanen er det en regel som gjelder framfor alle: kom deg på toget før det drar videre! Konduktørene gir ikke varsel før toget begynner å rulle igjen, og de venter ikke på noen. Hvis man blir stående igjen i Sibir er det egentlig bare en ting man kan gjøre: betale en drosjesjåfør for å råkjøre for å nå igjen toget. Det fristet egentlig ikke, så vi ble aldri ute mer enn 7-8 minutter av gangen.

Smuglerhandel

Et par ganger i døgnet stoppet toget for at passasjerene skulle få luft. Dette benyttet mongolene seg av for å selge varene de hadde med fra Moskva. Det hele var et fascinerende syn; hopetall med oppstemte mongoler som kjempet for å få alle kassene med skrot ut av kabinene.

Alt skulle passere gjennom en korridor som ikke kan ha vært stort større enn en halvmeter i bredden. I ti minutter kunne de så stå for å selge tingene til folk som ventet på perrongen, før det var om å gjøre å stappe alle kassene inn igjen. Flere av mongolene hadde med seg utstillingsdukker for å lettere vise frem klærne de solgte.

Lange dager på toget

Instant-nudler var en slager på toget! Bortsett fra litt lefse og skinke til frokost hadde vi egentlig bare nudler og suppe. Varmt vann var det eneste vi kunne få tak i på toget. Nå skjønner jeg hva de fornuftige ”kostholdsekspertene” mente da de sa at nudler ikke er mat. Vi kunne spise nudler til vi ikke gadd mer, og så bli sulten igjen tre timer etterpå.

Magen min var ikke begeistret. Dette passet så klart utmerket med de fantastiske sanitærforholdene på toget. Vi prøvde å få tak i brød hver gang toget stoppet, men russisk brød er som regel tørt, lyst og næringsfattig. Det hjalp en del å ha med ekte finsk meierismør, men alt i alt holdt det meste samme standard som nudlene.

Jeg vet ikke helt hvordan vi fikk tiden til å gå på toget. Reisen var på nesten fem hele dager, og det var ikke mye tid vi fikk utenfor kabinen. Jeg tror egentlig at livene våre inntok en annen fase under reisen. Jeg kjedet meg faktisk ikke et sekund! Merkelig nok hadde (i hvert fall jeg) det forholdsvis behagelig og morsomt under hele reisen!

Dag 3; 07:13 AM, GMT+3; 31°C

Oh, maaan! Varmt!! Hvor finnes det vann?

...og jeg benytter meg selvsagt av muligheten til å legge ut bilder av Sigurd i bar overkropp!

Hva i all verden drev mongolene med nå? Kullovnen gikk tydeligvis for fullt, og varmen var uutholdelig. Klamt, svett og trangt. Ingen av oss klarte å sove lenger, så vi satt trøtte og misfornøyde i kabinen og ventet på at toget skulle stoppe.

Da vi endelig sto stille i midten av Sibir, gikk Sigurd og jeg ut i bar overkropp og shorts. På perrongen fikk vi en del rare blikk fra kalde russere i tykke jakker. Vel inne i toget tok det vel bare ti minutter før vi begynte å svette igjen. Idyll! Heldigvis avtok temperaturen utover dagen, og vi fikk ikke flere slike temperaturer igjen.

Dag 4

Før vi kunne legge oss på dag fire, måtte vi fylle ut hundrevis av papirer på grensen til Mongolia. Vekterne tok grådig til seg passene våre, uten at vi visste når vi ville få dem tilbake. De kunne lite eller ingen engelsk, så vi måtte bare stole på at de bare ville ha dem i de timene toget ventet på grensen. Imens dro Sigurd og jeg ut for å finne mat.

Området på grensen var et av de styggeste og fattigste jeg har sett. Tonn med søppel som drev rundt med vinden, øde, falmede bygninger og nesten ikke folk å se. Vi fant nok en butikk med 50 sorter godteri, og to sorter brød. Vi stacket opp med nok en dose med de forbaskede nudlene, og kom oss på toget. Det var deilig å få passene tilbake med påstemplede visum og kvitteringer for besøket i Russland.

Innlegget fortsetter under bildet.

På den mongolske grensen var det omtrent samme prosedyre, men det var vi jo vant med nå. Vi måtte stå opp klokken halv 6 for å komme oss ut av toget i Ulan Bator. Det hadde vært greit nok, men nå lå vi fem tidssoner etter Moskva, så det ble i praksis å stå opp halv ett om natten!

Usj! Jeg fikk ikke sove den natten, og jeg måtte stå opp grytidlig for å få pakket. Toget kom fram tidligere enn vi hadde ventet, og det skulle raskt videre. Jeg klarte å pakke sekken på et par minutter og kaste meg ut av toget. Dessverre fikk jeg ikke sjekket kabinen skikkelig, så mitt kjære headset ble liggende igjen. DAMN! Før jeg egentlig visste ordet av det sto vi på perrongen… i hovedstaden til verdens tynnest befolkede land. Dette måtte i det minste bli interessant!

Riga. Visstnok en by med fin arkitektur og gode shoppingmuligheter. For oss ble det bare en mellomlanding, siden vi valgte Helsinki i stedet. Idet vi fant fram til den ”russiske” gaten, ble alt plutselig mer grått og trist. Menneskene luktet faktisk av vodka! Vi spiste det vi hade igjen av finsk brød, og satt oss på flyet. I luften over Moskva sank flyet ned i en gul ertesuppe-tåke, og de skitne lysene fra fabrikker og motorveier kom til syne. Klokken var nærmere 10, lokal tid, og solen nede for lenge siden.

”Well, comrade. Welcome to Mother Russia!”

Vi gikk sist gjennom pass/visum-kontrollen. Den gretne mannen bak glasset rynket på nesen, og snøftet noe på russisk. Vi ble vist til et bord for å fylle ut et ”migration-card”. Hvorfor var vi de eneste som måtte tukle med dette tullet? Alle opplysningene sto jo i visumet vårt!

Etter litt tukling og høflige smil fra vår side, slapp de oss gjennom. Vi var både sultne og tørste etter turen, så vi lette oss fram til en kiosk. Damen i kassen hadde tydeligvis en hang-over av en annen verden, og derfor ingen planer om å hjelpe oss. Første møte med russisk service! Vi fant vann i en automat, og famlet oss så fram til togstasjonen ved flyplassen. Vi ble forfulgt av en mann som ville kjøre oss til ”Godzillas Hostel” for 3000 rubler (600 kr). Vi måtte jobbe ganske hardt for å overbevise ham om at vi faktisk ville ta toget, selv om vi da måtte vente i 40 minutter. I billettluka ba jeg om å få veksle de store pengesedlene i noen mindre. Damen bak luken sendte meg et slapt blikk. Hun skjønte nok hva jeg mente, men hun måtte først snakke i telefonen en stund. Her går det unna!

Lysekroner av gull fremfor trekk

Toget var fremme rundt halv 12. På togstasjonen sto alt på russisk, og stasjonsbygningen var stengt. Vi fant en drosjesjåfør som ikke snakket engelsk, men som nikket svakt da vi viste ham adressen i reisedokumentet. Han var vår beste sjanse, og han fikk oss til slutt fram for 500 rubler.

Vandrerhjemmet (hostellet) var heldigvis mer etter vestlig standard, og det var nok derfor Kilroy/Vodkatrain hadde booket det for oss. Sengene var simple, men madrassene gode. Det var varmt vann i dusjen, og ikke kald trekk på soverommet. Vi hadde til og med gratis internett! Hotellene i Moskva er kjent for å prioritere lysekroner av gull framfor rom uten kald trekk, så vi var forberedt på det verste.

Vi la oss sultne, og på dag to fant vi pølser og pasta på det lokale supermarkedet. Det virket som det er lettere å finne 50 sorter godteri i russiske butikker enn å finne melk og smør. På kvelden sjekket vi ut vår lokale ortodokse kirke. Vi fant også en delikatesse-forretning som faktisk hadde melk, brød og skinke. På film røyker alltid russerne sigarer, så vi slang to stykker i kurven. Vi gikk oss vill på veien tilbake, og vi ønsket ikke å støte borti for mange russiske politimenn. De er kjent for å forlange ”turist”-avgift, og putte pengene i egen lomme.

Politirazzia i vår gate

Den tredje dagen beøkte vi Kreml. Ved inngangen ble vi sendt til billettkontoret fem minutters gange unna, og vi måtte så gå enda en gang tilbake for å legge fra oss sekken. Innenfor murene fikk vi sett på to flotte ortodokse kirker, men vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder. Dumaen og tsar-kannonen fikk vi derimot lov til å fotografere. Like ved den røde plass fikk vi endelig tak i hver vår ekte, russiske bjørnefitte. Jeg mistet min uken før avreise, så det var en stor lettelse å pakke hodet inn i varm pels igjen!

På grunn av bildeforbud i Russland, har Sigurd tegnet en rekonstruksjon.

Vi tok Moskvas metro fram og tilbake, et utrolig imponerende system! Hele byen er dekket av metroen, som går i en ring rundt bykjernen, og på kryss og tvers innenfor. Nærmeste metrostasjon er aldri langt unna. Ved inngangen går det lange rulletrapper ned til rundt 40 meter under jorden. Hver stasjon har sitt særpreg i form av spesielle byggmaterialer og kunst på veggene.

Hele gaten ved hostellet hadde blitt blokkert av russisk politi som hadde tauet bort alle bilene og jaget vekk beboerne. Feite offiserer marsjerte fram og tilbake med dokumentmapper under armen og pistol i beltet. Vi fikk så vidt lov til å gå forbi sperringen og inn døren 10 meter bak. Vi skjønte aldri hva det dreiet seg om, men vi holdt oss inne en stund etterpå.

Ikke øl, men utblandet sprit

Tilbake på hostellet ankom Silje og Ann Helen, to koselige jenter fra vestlandet. De er våre reisevenner gjennom transsibirske. Mer om det senere. På ettermiddagen kom vår lokale ”honcho”, en lokalkjent person som snakker godt engelsk. Honchoene kan ta deg med på alt fra museer til nattklubber og kjente byggverk. De står til din disposisjon, uansett hvor du vil dra. I Moskva var Masha vår Honcho. Hun hadde fem år med lingvistikk bak seg, og god kjennskap til byen. Hun tok oss med til et sted hvor man selv kunne plukke tradisjonell russisk mat. Jeg likte det faktisk ganske godt. Jeg spiste noe som Masha kalte noe slikt som ”bortchj”, rødbetsuppe; pannekaker med kjøtt og russisk majones-salat av en type. Alt sammen med russisk øl, som visstnok ikke er øl, men utblandet sprit per definisjon. Jeg synes uansett det var ganske godt! For de politikk-interesserte fortalte Masha at hun ikke hadde tro på det russiske demokratiet, men at hun trodde politikerne ville handle rett likevel. Hun mente at rundt 40 prosent av russerne ville si det samme. Anyways, det er slikt jeg bryr meg om!

Dag fire gikk turen til Den røde plass, som uforutsigbart nok hadde vært stengt da Sigurd og jeg var der dagen før. Russerne har bevart kroppen til Lenin i et eget kammer ved den røde plass. Han er ”mumifisert” på en moderne måte som visstnok kan holde kroppen ved like i all evighet hvis han blir vedlikeholdt. I den veldig mørke bygningen sto det morske vakter i giv akt ved hvert eneste hjørne. Det var ikke lov å snakke, ta bilde eller ha på seg lue. Selve rommet var kledd i svart stein dekorert med rød marmor, som visstnok er veldig sjeldent og verdifullt. Den ”stive” stemningen var for meg en del av hele opplevelsen, men det var deilig å komme seg ut igjen.

Gretne bestemødre i ethvert rom

Vi besøkte (kirken) og dro så på det historiske museet i Moskva. Selve utstillingen var både imponerende og flott. Jeg var veldig opptatt av hvordan russisk historie framstilles i Russland. Til min store skuffelse var alle beskrivelsene på russisk, så jeg kunne ikke gjøre veldig mye annet enn å titte. Det var heller ikke lov til å ta bilder. I ethvert rom satt det alltid en gretten baboshka og fulgte hvert steg jeg tok, så jeg følte meg ukomfortabel. I noen av rommene fant jeg et kort sammendrag av temaet på engelsk. Stort sett virket de objektive, men russiske soldater ble alltid framstilt som noble, tapre menn. Stalins ugjerninger ble ikke nevnt.

Etter kommunismens fall ble flere politiske skulpturer bevart og flyttet til en park av kulturelle hensyn. Vi tok en titt, men det var mye snø og dårlig stemning. Stas å se en stein-lenin på fire meter, da!

Nok om det!

Masha fortalte oss at vi kunne få sett litt av kulturlivet i Moskva. Hun hadde fått tak i en liste over begivenheter for den dagen, for det meste ukjente russiske band. Et band fanget dog vår oppmerksomhet: Fear Factory! Dette bandet er amerikansk, og absolutt av interesse. Etter å ha hørt gjennom deres siste album, føler jeg at jeg er i ferd med å oppdage noe nytt! Meget tunge og rytmiske riff kombinert med…autotune-vokal, (som T-pain!!) var noe jeg måtte sjekke ut.

Tre vodkashots og sylteagurk til forrett

Denne kvelden var ville Sigurd og jeg være enda mer russiske, så vi startet middagen med tre vodkashots sammen med sylteagurk og kål. For meg virket det ganske feil å starte middagen med fylla, men det føltes faktisk ganske riktig da vi kom i gang med hovedretten. Masha måtte fortelle oss hvordan vi skulle komme oss fram, og skrive ned adressen. Etter å ha spurt sikkert 30 mennesker som kunne lite eller ingen engelsk, fant vi fram.  Vi kom langt bare ved å peke på metrokartet; russerne er faktisk ganske hjelpsomme, tydeligvis bare hvis de ikke er på jobb.

Det var desto mer skuffende å finne stengte dører da vi endelig kom fram. Vi var tre kvarter forsinket til døråpning, men det burde jo ikke gjøre noe. En ansatt gikk inn en sideinngang, og vi spurte ham om hjelp. Det var tydeligvis ikke mulig! VI måtte til slutt bite i det sure eplet, og gå tilbake til metroen. Av ren irritasjon kjøpte vi oss en øl, og satt oss ned med sigarene på metroen. Flott måte å bruke tirsdagskvelden på!

Vår siste dag i Moskva brukte vi på den flotteste kirken i byen, og faktisk på et kunstmuseum. Det var de to siste attraksjonene Masha ville vise oss. Toget skulle gå rundt klokken 8, så vi satt av litt tid til å handle inn mat på et annet supermarked enn forrige gang. Jeg trekker tilbake det jeg sa om vareutvalget i Moskva, nå fant vi faktisk en del nyttig! På toget ville det kun være tilgang på varmt vann, og bare mulig å kjøpe øl, chips og godteri. Insant-nudler, suppe og brød var derfor lure valg. Vi fant det best å kjøpe et kilo skinke for å slippe kjøttmangel.

På toget med smuglere

Taxi til toget og øl på togstasjonen mens vi ventet. Helt naturlig i Russland. På perrongen var det tjokkfullt med mongoler. Alle hadde store lass med varer de ville ha med hjem, stort sett over 10 kasser på en halvmeter i alle retninger. Toget vårt var langt, i hvert fall over 300 meter. Alle mongolene skulle inn da det stoppet ved perrongen. Alle varene fulgte selvsagt med, og med 18 kilo bagasje på ryggen var jeg ganske stuck i folkemengden. Mongolene hadde fylt lugaren vår stappfull med kasser fulle med smuglevarer; hermetikk, matolje, tøfler, bukser og diverse juggel. Masha gjorde vei i vellinga ved å kjefte på kondoktørene og de andre mongolene. Det hele tok omtrent ti minutter.

Endelig inne i lugaren ga Masha oss instruksjoner for reisen. Da hun fisket i vesken sin for å finne billettene oppdaget hun at lommeboken manglet. Hun fikk nærmest panikk da det gikk opp for henne at en av passasjerene måtte ha hadde fisket i vesken hennes mens vi sto klyngen i togkorridoren. Hun hadde alt for store verdier i lommeboken, blant annet i sjekker. I ren sinne og desperasjon brølte hun ut mange ufine ord om mongoler på engelsk, fulgt opp av mye russisk banning. En av mongolene forsto nok engelsk til å få med seg hennes syn på mongoler. Da ble spenningen plutselig spent. Da mongolene overalt rundt oss fikk det med seg, ble det hele veldig ubehagelig. Masha skjønte at hun måtte forte seg av toget før det ble bråk. Dessuten måtte hun sperre kortene sine. Før følget på fire forvirrede nordmenn visste ordet av det, sto de alene i en vogn full av mongoler på vei til Sibir. Neste stopp: Ulan Bator.